Zeng Guofan
| Zeng Guofan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. nov. 1811[1] Xiangxiang[2] | ||
| Død | 12. mars 1872[1] (60 år) Nanjing (Qing-dynastiet) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, lærd, skribent, arméoffiser | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Embetsmannskandidat på palassnivå (avlagt prøve: 1838 Imperial Examination)[3] | ||
| Utdannet ved | Hanlinakademiet | ||
| Far | Zeng Linshu[3] | ||
| Søsken | Zeng Guoquan Zeng Guohuang Zeng Guohua Zeng Guobao Zeng Guohui | ||
| Barn | Zeng Jize[3] Zeng Jihong[3] Zeng Jifen | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet | ||
| Gravlagt | Zeng Guofan Tomb | ||
Zeng Guofan (tradisjonell kinesisk: 曾國藩; forenklet kinesisk: 曾国藩, pinyin: Zēng Guófán, Wade-Giles: Tseng Kuo-fan, stilnavn: Bóhán 伯函 og Díshēng 滌生; posthumt navn: Wenzheng 文正; utnevnt til markgreve Yiyong av første klasse 一等毅勇侯, 世襲罔替; født 26. november 1811 i Xiangxiang i Hunan i Kina, død 12. mars 1872 i Nanjing) var en kinesisk hærfører og statsmann. Han er mest kjent for sin kamp mot Taipingopprøret.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Zeng Guofan var sønn av en ikke særlig velhavende familie av lavadelen. I 1833 bestod han den kinesiske embedseksamen på prefekturnivå, året etter på provinsnivå (juren) og i 1838 på hovedstadsnivå (jinshi). Deretter ble han opptatt i Hanlinakademiet der han raskt fikk ry på seg som en ekspert på riter og etikette.
Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]
Trass i enkel personlig livsførsel maktet ikke Zeng Guofan alltid å holde hodet over vannet økonomisk og samtidig skjøtte sine oppgaver. Men det endret seg da han ble utnevnt til leder for provinseksamenen i provinsen Sichuan. Et slikt verv innebar rause «gaver» fra ærgjerrige familier.
Gjennom disiplinerte og asketiske studium forfinet Zeng Guofan sin forståelse av konfuciansk lære og drømte om et moralsk høyverdig liv helt og holdent viet lærde studier. Han gikk inn for gjeninnføreing av en strengt konfusiansk innrettet læreplan og tok mer og mer opp kampen mot den tiltagende tendens til kjøp og salg av akademiske grader. Ved valg av egne medarbeidere la han til grunn svært høye akademiske og moralske fordringer, og gav avkall på den ofte praktiserte oppbygging av en «husmakt» ved rekruttering av faglig middelmådig men lojalt personell.
I 1849 fikk han en ledende funksjon i Riteministeriet. I hans embedstid som militærinspektør fikk han budskapet om morens bortgang, og dette tvang ham - som skikken var blant mandariner - til å dra tilbake til sin hjemprovins for å gjennomføre de foreskrevne sørgeseremonier.
Taipingopprøret[rediger | rediger kilde]
På denne tiden inntok Taiping-opprørernen Hunan og inntok der byer på begge sider av Yangtzeelven. Zeng fikk i oppdrag å organisere en frivillig troppestyrke mot Taipingopprørerne. Denne militsstyrken er gått inn i historien som Hunanhæren. Han lot på eget initiativ bygge stridsdjunker, og gikk til angrep. Denne sryrken tilføyde opprørernes flåte et tilintetgjørende nederlag, og Zengs styrker gjenerobret Changsha og en rekke andre byer.
Etter hans fars død i 1857 ble Zeng utnevnt til guvernør for provinsen Zhejiang, ogf ortsatte i dette embede kampen mot Taiping. I 1860 ble han utnevnt til keiserlig krigskommissar ernannt, og i 1862 til statssekretær. Kampene fortsatte med vekslende krigslykke, og Zeng var formelt med i ledelsen av angrepene som førte til at taipinghovedstaden Nanjing ble gjenerobret i juli 1864. Han ble da belønnet med utnevnelse til markgreve.
Zeng lyktes ikke fullt så godt under Nianopprøret, og måtte derfor avstå fra sin militære kommando til sin yngre medhjelper fra kampene mot taipingerne, Li Hongzhang.
Tongzhi-restaurasjonen[rediger | rediger kilde]
Trass all sin tradisjonelt konfucianske innretning viste Zeng Guofang seg åpen og inøtekommende overfor fornyelser, særlig for impulser fra utlandet. Han stod i 1860-årene ved enkekeiserinne Cixi og bidro i vesentlig grad til virkeliggjørelsen av den såkalte Tongzhi-restaurasjonen, som hadde til hensikt at Kina skulle ta igjen Vestens forsprang innen teknikk, vitenskap og militærkunst.
Litterær innsats[rediger | rediger kilde]
Zeng hadde også litterære talenter. Hans memorialer til tronen og hans essays er blitt høyt skattet av litteraturkritikere. I 1865 skrev han et anerkjennende forord til en oversettelse av Euklids «Elementer» av den britiske misjonær Alexander Wylie. Zengs samlede verker omfatter 156 bind og ble utgitt i 1876 av Li Hongzhang.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Arthur William Hummel (red.): Eminent Chinese of the Ch'ing period (1644-1912). 2 band. Washington: United States Government Printing Office, 1943.
- Stephen R. Platt: Provincial Patriots: The Hunanese and Modern China. Harvard University Press, 2007. ISBN 9780674026650
- Stephen R. Platt: Autumn in the Heavenly Kingdom: China, the West, and the Epic Story of the Taiping Civil War. New York: Knopf, 2012. ISBN 9780307271730.
- Jonathan Porter: Tseng Kuo-fan's private bureaucracy. China research monographs ; 9. Berkeley, Calif. ISBN 0-912966-10-6
- Mary Clabaugh Wright: The Last Stand of Chinese Conservatism: The T'ung-Chih Restoration, 1862-1874. Stanford, CA: Stanford University Press, 1957.