Den gule presse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Den moderne dagspressens onde ånder», blant annet scandal («skandale»), personal journalism, garbled news, boasting lies («løgner»), avbildet i vittighetsmagasinet Puck 21. november 1888
Tegning: Sydney B. Griffin

Den gule presse (av engelsk Yellow Press), eller gul journalistikk (Yellow Journalism), er den populære betegnelsen på aviser som spekulerer i store overskrifter, sensasjoner og skandaler.

Uttrykket skriver seg fra USA med de to New York-avisene The New York Journal, som William Randolph Hearst overtok ansvaret for i 1895, og The New York World, hvor redaktøren siden 1883 var Joseph Pulitzer. De to rivalene kan best betegnes som «aviskonger». De konkurrerte gjensidig om å vinne nye lesere ved å overgå hverandre med sterke virkemidler, og journalistikken var ikke minst basert på slående overskrifter. Førstesideoppslagene var i det hele tatt rettet mot direkte salg, og avisguttene som sto på gaten, ropte ut tittelen i de fete trykktypene. Men artiklene gjorde også bruk av rent litterære, novelistiske virkemidler.

The Yellow Kid-journalistikk[rediger | rediger kilde]

Selve begrepet «The Yellow Kid-journalistikk» ble skapt i 1897 av utgiveren av det trauste New York Herald, Ervin Wardman,[1] fordi det som forente de to skandaleavisene var at de begge gjenga den populære seriestripen The Yellow Kid.[2] Campbell anklaget avisene for å bringe sensasjonslystne sladrenyheter i den enkle hensikt å fremme løssalget.[3] Tegneseriestripen Hogan's Alley, ble fra 1896 tegnet av Richard F. Outcault for Hearst, og viste et barn uten et hårstrå i en gul nattskjorte. Det var denne som ga ham oppnavnet den gule gutten. Samtidig ba Pulitzer tegneren George Luks om å lage en tilsvarende stripen med egne karakterer.[4]

Fenomenet «den gule presse» har samtidig en viss sammenheng med bruken av nyhetsbilder, som på grunn av samtidens raskere tilvirkning av klisjeer skapte en helt ny form for aktualitetsformidling. I disse år ble dessuten rotasjonspressen og settemaskinen tatt i bruk. Den såkalte gule presse avløste på sett og vis penny-pressens billige ukeblader med xylografiske illustrasjoner.

I utvidet forstand er begrepet brukt nedsettende for å fordømme enhver journalistikk som behandler nyheter på en uprofesjonell eller uetisk måte. Gul journalistikk kjennetegnes også ved sin hang til å overdramatisere hendelser. Frank Luther Mott definerte (1941) gul journalistikk etter fem kriterier:[5]

  1. Skremmende overskrifter i stort trykk, ofte av ubetydelige nyheter.
  2. Overdådig bruk av bilder, eller situasjonsskisser.
  3. Bruk av falske intervjuer, misvisende overskrifter, pseudo-vitenskap, og feilaktige påstander fra såkalte vitner eller eksperter på området.
  4. Vekt på bruk av firefargers trykk i søndagstillegget, vanligvis med tegneserier (som hadde stor appell til de mindre lesedyktige).
  5. Sterk sympati med "utfordrerne" og enkeltskjebner versus systemet.

Om Pulitzer[rediger | rediger kilde]

Satirisk vittighetstegning fra Puck 1894 som viser en aviskonge, trolig Joseph Pulitzer, som fyller opp pengeskapet når journalister bidrar med falske nyheter og useriøse bidrag til avisa hans.
Tegning: Frederick Burr Opper
  • Joseph Pulitzer kjøpte New York World i 1883, etter at det lyktes ham å gjøre St. Louis Post-Dispatch til den dominerende dagsavisen i byen. Han prøvde å gjøre New York World til mest mulig underholdende lesning, og fylte avisen med bilder, gjetteleker og konkurranser som tiltrakk seg nye lesere. Krimhistorier opptok også atskillige spalter med overskrifter som «Was He a Suicide?» og «Screaming for Mercy».[6]
  • Pulitzer satte prisen til kun to cent per nummer. Med åtte sider, og noen ganger opp til hele 12 sider, var det ingen som ga flere sider for pengene. Andre aviser til samme rimelige pris utga kun fire siders blekker.[7]
  • Pulitzer mente avisene var offentlige institusjoner med plikt til å forbedre samfunnet. Han satte seg derfor fore gjennom The World å virke for sosiale reformer. Bare to år etter Pulitzer overtok oppnådde The World å bli den avisen i New York med høyest opplagstall, godt hjulpet av sterke bånd til Det demokratiske parti.[8]

Om Hearst[rediger | rediger kilde]

  • Pulitzers metode gjorde dypt inntrykk på William Randolph Hearst, som leste The World mens han studerte ved Harvard University. Han bestemte seg for å gjøre The San Francisco Examiner like lett og lesbar som Pulitzers avis.[9]
  • Under Hearsts lederskap viet The Examiner 24 prosent av plassen til kriminalstoff. Historiene ble gjerne presentert som moralske dramaer, og avdekket utroskap og «vovethet» etter datidens standarder med illustrasjoner på forsiden.[10]
  • En måned etter at Hearst hadde overtatt avisen, kjørte The Examiner opp overskriften om en hotellbrann med krigstyper: «HUNGRY, FRANTIC FLAMES». Brannen på fasjonable Hotel del Monte på feristed Bay of Monterey, ble beskrevet som et etegilde hvor «flammene fortærte» bygningen.[11]
  • I en mordsak angrep Hearst politiet for å la journalistene gjøre etterforskningsarbeidet for dem, og han sendte også ut reportere ut for å avdekke kommunal korrupsjon og statlig ineffektivitet.
  • Journalisten Winifred Black la seg inn på et sykehus i San Francisco, og avslørte at trengende kvinner ble behandlet med hva han kalte «gross cruelty», hvorpå hele sykehuspersonalet fikk sparken samme morgen som stykket ble publisert.[12]
Spanske tjenestemenn undersøker en kvinnelig, amerikansk turist på Cuba for å se om hun bærer på seg meldinger fra opprørerne. Eksempel på gul journalistikk fra Hearst, tegnet av Frederic Remington .
Pulitzers behandling i The World understreker den forferdelige eksplosjonen gjennom et spektakulært bilde.
Hearsts behandling var mer effektiv. Han fokuserte på de ukjente gjerningsmenn som plasserte bomben – og tilbød stor belønning til leserne for å oppklare gåten.

Den spansk-amerikanske krig[rediger | rediger kilde]

Pulitzer og Hearst er ofte blitt kreditert (eller beskyldt) for å ha trukket nasjonen inn i den spansk-amerikanske krig gjennom sensasjonelle historier og oppdiktet løgn. Men det store flertallet av amerikanere bodde ikke i New York, og politikerne stolte nok trolig mer på solide aviser som Times, The Sun eller The Post enn disse. Det mest kjente eksempelet på overdrivelse er den apokryfe historien om at kunstmaleren Frederic Remington som telegraferte til Hearst for å fortelle ham alt var såre stille på Cuba: «Det blir ingen krig». Til dette skal Hearst ha svart: «Vennligst bare fortsett arbeidet. Du tilbereder bildene, og jeg tilbereder krigen.» Historien (hvorav en versjon opptrer i den Hearst-inspirerte Orson Welles filmen Citizen Kane) dukket først opp i memoarene til reporteren James Creelman i 1901, og det finnes ingen politlige kilder som bekrefter sannheten i brevvekslingen.

Hearst ble uansett ansett for å være en «krigshauk» etter at opprøret brøt løs på Cuba i 1895. Historier om cubansk dyd og spansk brutalitet dominerte snart førstesidene i hans avis. Historikeren Michael Robertson har påstått at både avisjournalister og lesere på 1890-tallet var langt mindre opptatt av å skille mellom faktabaserte rapporter fra meninger og litteratur,[13] og om etterretteligheten var heller tvilsom, så forventet ikke nødvendigvis leserne akkurat sannhet og sakprosa.

Etter å ha mast om invasjon i to år tok Hearst selv æren for at konfliktene førte til krig: En uke etter at USA erklærte Spania krig, slo han opp overskriften «Hvordan liker du The Journals krig?» på førstesiden.[14] Faktisk leste aldri president William McKinley The Journal eller aviser som The Tribune og New York Evening Post, og journalisthistorikere har funnet ut at den gule journalistikk stort sett begrenset seg til New York. Dessuten fulgte avisene i resten av landet ikke opp deres ideer. De regionale nyhetsavisene The Journal og The World slo rett og slett ikke an utenfor New York.[15] Krigen oppsto fordi opinionen var gått lei av alle blodsutgytelsene, og ikke minst fordi McKinley innså at Spania hadde mistet kontrollen over Cuba. [trenger referanse] Dette var faktorer som veide atskillig tyngre enn de melodramatiske meldingene fra New York Journal.[16]

Under invasjonen seilte Hearst selv til Cuba som krigskorrespondent og ga nøkterne og nøyaktige beretninger fra kamphandlingene.[17] Creelman roste senere reporternes arbeid med å fortelle om spanjolenes grusomme vanstyre. Han hevdet at vi ikke hadde hatt troverdige historier om krigen dersom ikke den gule presses journalister, hvorav mange falt i ukjente graver hadde dekket den.[15]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ W. Joseph Campbell: Yellow Journalism: Puncturing the Myths, Defining the Legacies. (2003).
  2. ^ Wood 2004
  3. ^ Yellow Journalism, pp. 37-38[død lenke]
  4. ^ Nasaw 2000, s. 108
  5. ^ Frank Luther Mott, American Journalism(1941), s. 539: online[død lenke]
  6. ^ Swanberg 1967, s. 74–75
  7. ^ Nasaw 2000, s. 100
  8. ^ Swanberg 1967, s. 91
  9. ^ Nasaw 2000, s. 54–63
  10. ^ Nasaw 2000, s. 75–77
  11. ^ Nasaw 2000, s. 75
  12. ^ Nasaw 2000, s. 69–77
  13. ^ Nasaw 2000, quoted on p. 79
  14. ^ Nasaw 2000, s. 132
  15. ^ a b Smythe 2003, s. 191
  16. ^ Nasaw 2000, s. 133
  17. ^ Nasaw 2000, s. 138

Referanser[rediger | rediger kilde]

Wiktionary: Den gule presse – ordbokoppføring


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_gule_presse&oldid=23295223»