Wilhelm Mohnke
| Wilhelm Mohnke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. mars 1911[1] Lübeck, Schleswig-Holstein | ||
| Død | 6. aug. 2001 (90 år) Hamburg-Rahlstedt, Schleswig-Holstein | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[1] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Schutzstaffel[1] | ||
| Utmerkelser | Jernkorsets ridderkors Krigsordenen av det tyske kors Krigsfortjenestekorset med sverd Såretmerket | ||
| Troskap | Tyskland til 1945 | ||
| Våpenart | Waffen-SS | ||
| Tjenestetid | 1933–1945 | ||
| Militær grad | General | ||
| Enhet | Waffen-SS | ||
| Kommandoer | 1. SS Division Leibstandarte SS Adolf Hitler 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend Kampfgruppe Mohnke | ||
Wilhelm Mohnke (født 15. mars 1911 i Lübeck, død 6. august 2001 i Hamburg-Rahlstedt, Schleswig-Holstein) var tysk offiser under andre verdenskrig. Han var en av de siste generalene som sto under Hitlers kommando, da han i aprildagene 1945 ledet forsvaret av det sentrale Berlin.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Mohnke kom fra nordtysk middelklassebakgrunn som sønn av en skapsnekker/kabinettmaker.[2] Han meldte seg inn i det nasjonalsosialistiske-partiet NSDAP i 1931 og i november samme år i SS.
Han deltok under kampene i Frankrike i 1940 som kompanisjef i Leibstandarte-SS Adolf Hitler og tok over kommandoen for bataljonen da lederen av denne ble skadet. Han ble etter krigen beskyldt for å stå bak drapene på 80 engelske krigsfanger på denne tiden, men dette kom aldri for retten, da bevisene var for svake.
Senere deltok han som bataljonsjef i Balkanfelttoget, hvor han mistet en fot under et luftangrep 6. april 1941. Legene ville amputere hele beinet, men ble nektet å gjøre dette av Mohnke. Etter dette fikk Mohnke Krigsordenen av det tyske kors i gull.
Etter å ha kommet seg etter skaden, dannet Mohnke panserenheten i Leibstandarte-SS Adolf Hitler, med blant andre Sepp Dietrich som en av sine underordnede. Etter hvert hadde han forskjellige kommandoer, blant annet fikk han Jernkorsets ridderkors under kampene i Normandie i 1944, da han fikk hindret de allierte invasjonsstyrkenes framrykking i perioden 10.-20. juni.
Han ble også her senere beskyldt for drap på 35 kanadiske krigsfanger, men dette kunne heller ikke bevises etter krigen.
30. januar 1945 ble han forfremmet til SS-Brigadeführer og ledet deler av forsvaret ved Rhinen. Her ble han igjen skadet under et luftangrep, blant annet ble hørselen svekket. Etter å ha kommet seg etter denne skaden, ble han satt inn i forsvaret av Berlin, hvor han ledet forsvaret av de sentrale byområdene med rester fra ulike militære enheter.
Berlins fall
[rediger | rediger kilde]20. april 1945 rykket Mohnke inn i Hitlers rikskanselli i Berlin med sin kampgruppe på nesten tusen SS-menn,[3] nå som kommandant i rikskanselliet og direkte underlagt Hitler. I mai 1933 var han den første, og i april 1945 den siste vakthavende i rikskanselliet[4] som nå var som et glimt av helvete. Ventilasjonsanlegget blåste ikke lenger frisk luft inn i tilfluktsrom og bunkers, men brannrøyk og ruinstøv fra gatekampene utenfor, forverret av stanken fra de tilstoppede toalettene. Det svake lyset blafret og slo seg av og på. Mohnkes menn - presset sammen med sivilbefolkning som søkte skjul for ildgivningen - satt, stod og lå som i et slaveskip, og falt i søvn stående, straks de fikk avløsning.[5] Russerne brøt igjennom til Potsdamer Platz, 3-400 meter fra førerbunkeren, og Hitler spurte: «Mohnke, hvor lenge kan De holde stand?» Svaret var: «24 timer, ikke lenger.»[6] Hitler tok da livet av seg rundt midnatt 30. april 1945, mens russerne nærmet seg. Om ettermiddagen 1. mai 1945 avga Mohnke rapport til Joseph Goebbels og Martin Bormann om sitt forestående utbrudd for å ta seg nordover til britisk sone. Bormann ble grov i anledning av at kabelen til russernes frontkommando var brutt, og Mohnke hadde små sjanser for å få den reparert under sluttkampene som pågikk like utenfor.[7] Han mislyktes også i sitt forsøk på å redde Goebbels' seks barn som foreldrene ønsket å ta med seg i døden. Mohnke ville forsøke å få dem ut av Berlin på en av de få panservognene som fortsatt var tilgjengelige; men Goebbels avslo og sa at russerne ville få tak i barna uansett og sende dem i en partiskole, så de en dag kanskje kom til å agitere mot Tyskland og fordømme foreldrene sine.[8]
Mohnke fikk avtalt med general Weidling at Weidling utsatte kapitulasjonen til 2. mai, slik at de innesperrede i rikskanselliet fikk natten til 2. mai på seg til å bryte ut. Kl 23 1. mai begynte de ti gruppene, med 20-30 minutters mellomrom, å krysse Wilhelmplatz, ta seg ned i Kaiserhof undergrunnsstasjon og deretter gå østover til Stadtmitte undergrunnsstasjon, under Friedrichstrasse, gjennom U-Bahn-tunnelen under elven Spree til Wedding. På Stettiner jernbanestasjon ville de forhåpentlig være utenfor den russiske ringen og kunne ta seg videre nordover til Schwerin og admiral Dönitz i Plön. Mohnke hadde med seg Nazi-Tysklands siste statsdokumenter, med kopi av Hitlers testamenter, pakket i vanntett stoff sammen med juveler fra krigsdekorasjonen «det gylne ekeløv med sverd og briljanter». Med voksduk ytterst la han pakken inn på brystet, og avtalte med oberstløytnant Klingemeier at denne skulle overta pakken om Mohnke omkom.[9]
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Han ble arrestert av russerne 2. mai 1945 ved Wedding-bryggeriet, etter at han hadde ledet en gruppe som flyktet fra Førerbunkeren to dager før. Han ble først plassert i isolat av russerne, og senere flyttet til et fengsel for høye offiserer i Woikowo. 10. oktober 1955 ble han løslatt og arbeidet etterfølgende som forhandler av lastebiler og trailere i Barsbüttel ved Hamburg i Tyskland. Det britiske parlamentsmedlemmet Jeff Rooker prøvde forgjeves å få rettsforfulgt Mohnke for krigsforbrytelser han var mistenkt for fra krigens første del. Mohnke døde i nærheten av Eckernförde i Schleswig-Holstein i en alder av 90 år.[10]
Grader
[rediger | rediger kilde]| 28. juni 1933 | Utnevnt |
| 1. oktober 1933 | SS-Sturmhauptführer |
| 1. september 1940 | SS-Sturmbannführer |
| 21. juni 1943 | SS-Obersturmbannführer |
| 21. juni 1944 | SS-Standartenführer |
| 4. november 1944 | SS-Oberführer |
| 30. januar 1945 | SS-Brigadeführer |
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]| 21. september 1939 | Jernkorset andre klasse |
| 8. november 1939 | Jernkorset første klasse |
| 10. februar 1940 | Såretmerket (sort) |
| 3. oktober 1940 | Infanterimerket (General) |
| Krigsfortjenestekorset med sverd | |
| 15. september 1941 | Såretmerket (sølv) |
| 26. desember 1941 | Krigsordenen av det tyske kors (gull) |
| 11. juli 1944 | Jernkorsets ridderkors |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936, nummer i rekken 1084[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Wilhelm Mohnke», findagrave.com
- ^ Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 33), Aschehoug, 1976, ISBN 8203084923
- ^ Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 72-74)
- ^ Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 87)
- ^ Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 100)
- ^ Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 126)
- ^ Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 132)
- ^ Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 146-47)
- ^ «Wilhelm Mohnke», findagrave.com