Helmuth Weidling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Helmuth Weidling
Helmuth Weidling
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Født2. nov. 1891Rediger på Wikidata
Halberstadt
Død17. nov. 1955Rediger på Wikidata (64 år)
Vladimir
Hjertesvikt
BeskjeftigelseMilitært personell, offiser Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserJernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd
TroskapKeiserriket Tysklands flagg Tyske keiserriket til 1918
Tysklands flagg Weimarrepublikken til 1933
Tysklands flagg Tyskland til 1945
VåpenartWehrmacht
Tjenestetid1911–1945
Militær gradGeneral
EnhetKaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Dømt forKrigsforbrytelse[1]
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig
Helmuth Weidling på Commons

Helmuth Otto Ludwig Weidling (født 2. november 1891 i Halberstadt i provinsen Sachsen i kongeriket Preussen i keiserriket Tyskland, død 17. november 1955 i krigsfangeleiren Vladimirovka i Vladimir i Sovjetunionen) var en tysk offiser under andre verdenskrig, med graden General der Artillerie.

Militær løpebane[rediger | rediger kilde]

Tidlig tjeneste[rediger | rediger kilde]

Weidling trådte inn i militæret i 1911, og begynte da i Feldartillerie-Regiment «von Peucker» (1. Schlesisches) Nr. 6 i den prøyssiske hær i Breslau. Han ble snart overført til Luftschiffer-Bataillon Nr. 1 i Berlin-Tegel og ble her forfremmet til løytnant den 10. august 1912.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Han tjenestegjorde i flere år med luftskipene under første verdenskrig. Han var vaktoffiser på forskjellige zeppelinere og ble etter en kort tid kommandant for luftskipet LZ 97 (byggenummer LZ 67) og LZ 113 (LZ 83).

Senere under verdenskrigen innstilte Tyskland hærens «luftskipsfart», og i første del av 1917 ble han tilbakeført til sin opprinnelige våpengren. Der ble han innsatt som artilleriobservatør og som batterifører i sitt stamregiment. All hans krigstjeneste var på Vestfronten.

Weidling ble utmerket med Jernkorsets begge klasser, med Ritterkreuz des Königlichen Hausordens von Hohenzollern mit Schwertern og med Hanseatenkreuz Lübeck, Österreichisches Militärverdienstkreuz III. Klasse med krigsdekorasjon, og Erinnerungsabzeichen für die Besatzung der Luftschiffe.[2]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble han overført til Reichswehr. Den 1. juni 1922 ble han Hauptmann (løytnant) i 4. Artillerie-Regiment. Fra den 1. januar 1931 var han sjef for regimentets 3. batteri, og kom så inn i Infanterieführers Is stab i 1. Division i Königsberg. I denne funksjon ble han forfremmet til major den 10. juni 1932. Den 1. mars 1938 ble han oberst, 10. november 1938 befalshaver for 56. artilleriregiment.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Med 56. artilleriregiment deltok han i invasjonen av Polen i 1939. Den 10. april 1940 ble Weidling artillerisjef ved XL. Panzerkorps og tjenestegjorde med panserkorpset i både slaget om Frankrike i 1940, og i operasjon Barbarossa, den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Den 1. januar 1942 fikk han kommandoen over 86. infanteridivisjonen, ble forfremmet til generalmajor den 1. februar 1942 og til generalløytnant den 1. januar 1943. Den 15. januar 1943 ble han tildelt Ridderkorset av Jernkorset.

Korpskommandant[rediger | rediger kilde]

XLI. Panzerkorps: Den 15. oktober 1943 ble Weidling utsett til øverstkommanderende for XLI. Panzerkorps. Den 1. januar 1944 general i artilleriet. Den 22. februar 1944 mottok Weidling Ridderkorset av Jernkorset med eikeløv.

Kommandoen over XLI. Panzerkorps innehadde frem til 10. april 1945, med et kort avbrekk fra 19. juni 1944 til 1. juli 1944. Under dette avbrekket overtok Generalleutnant Edmund Hoffmeister under de første stadier av den sovjetiske Operasjon Bagration. Hoffmeister hadde kommandoen da de fleste av den tyske 9. Armee, sammen med XLI. Panzerkorps, ble omringet under Bobrujskoffensiven.

Mens Weidling hadde kommandoen ble XLI. Panzerkorps ansvarlig for en uhyrlighet begått av Wehrmacht i Sovjetunionen under krigen: Inntil 50.000 sivilister ble med ville infisert med tyfus, samlet i en «tyfusleir» ved Parytsji i Hviterussland i de fremrykkende sovjetiske styrkers vei, i det håp at dette ville utløse et massivt utbrudd av tyfus blant soldatene. Dette ble husket av øverstkommanderende av den 65. sovjetiske arme, general Batov, flere måneder etter da hans styrker igjen stod overfor det samme tyske korpset under slaget om Berlin. [3]

Deyt XLI Panzerkorps ble omstrukturert som del av den tyske 4. Armé. Den 4. armé, kommandert av general Friedrich Hoßbach, fikk som oppgave å holde stand ved Øst-Preussens grenser.

XVI. Panzerkorps: Den 10. april 1945, tre dager før de sovjetiske styrker innledet sin østpreussiske offensiv, ble Weidling løst fra sin kommando. To dager etter ble han utnevnt til kommandant for LVI. Panzerkorps. Dette korps var del av Gotthard Heinricis heeresgruppe Weichsel. Som kommandant av dette korps begynte Weidlings engasjement i slaget om Berlin.

Den 16. april 1945 forberedte Weidling å ta del i slaget om Seelowhøydene, som inngikk i slaget om Oder-Neisse. Weidlings LVI Panzerkorps var i midten, flankert av CI. Armékorps til venstre og av XI SS Panzerkorps til høyre. Alle tre korps var del av general Theodor Busses 9. Armee, som forsvarte disse høydene over elven Oder. Skjønt alle tre korps var i generlt gode forsvarsstillinger, hadde de ikke tilstrekkelig med stridsvogner. Weidlings kommandant Henrici hadde påpekt dette problemet tidligere på dagen, da Hitler hadde beordret at tre av panserdivisjonene skulle overføres fra Heeresgruppe Weichsel til feltmarskalk Ferdinand Schörners kommando.[4]

Den 19. april brøt Schörners armégruppe sentrum sammen, og Weidlings korps retirerte sammen med den øvrige armégruppe Weichsel. Den 22. april beordret Hitler at Weidling skulle henrettes for en eksekusjonspelotong for å ha trukket seg tilbake stilt overfor fremrykkende sovjetiske styrker, i strid med ordrer. Men Weidling hadde ikke selv beordret retrett, rapporten Hitler hadde lest var feil. Hitlers ordre ble tilbakekalt etter at Weidling hadde kommet til Führerbunker for å oppklare misforståelsen.[5]

Weidling og forsvaret av Berlin april-mai 1945[rediger | rediger kilde]

Dagen etter ble Weidling utnevnt til kommandant for Berlin den 23. april 1945, noe som innebar at han måtte lede forsvaret av byen i sluttfasen av slaget om Berlin.

Weidling etterfulgte med dette Generalleutnant Helmuth Reymann, Oberst Ernst Kaether, og Hitler selv. Reymann hadde hatt kommandoen bare siden mars.[6]Styrkene som nå stod til Weidlings disposisjon for forsvaret av Berlin bestod av om lag 45.000 soldater fra flere drastisk svekkede hær- og Waffen-SS-divisjoner.[7] Disse divisjonene ble utfylt av politistyrker fra byen Berlin, gutter fra Hitler-Jugend og 40.000 mann fra Volkssturm-militiaen.[7] Kommandanten av det sentrale regjeringsdistrikt var SS-Brigadeführer Wilhelm Mohnke. Mohnke var blitt direkte utnevnt av Hitler og hadde 2.000 mann under sin direkte kommando.[7] Hans kjernegruppe var 800 mann fra Leibstandarte (LSSAH) SS vaktbataljon (som Førerens nærmeste garde).[8] Den sovjetiske militærledelsen estimerte i ettertid at de hadde stått mot 180.000 væpnede tyske styrker i Berlin, men dette tallet baserte seg hvor mange tyske fanger de tok. Blant de fangne var det mange ubevæpnede i uniform, blant dem jernbanefolk og medlemmer av Reichsarbeitsdienst.[7]

Weidling organiserte forsvaret i åtte sektorer fra A til H. Hver sektor var ledet av en oberst eller en general, med de fleste av dem hadde ikke hatt noen kamperfaring.[7] Vest for Berlin stod 20. Panzergrenadier-Division. I nord stod 9. Fallschirmjäger-Division, i nordøst Panzer Division Müncheberg.[9] Sørøst for byen og øst for Tempelhof lufthavn var SS-Nordland Panzergrenadier-Division som var sammensatt hovedsakelig av utenlandske frivillige,[10] blant annet av nordmenn og dansker. Weidlings reserve, 18. Panzergrenadier-Division var i Berlins sentraldistrikt.[11]

En gang rundt 26. april valgte Weidling som sin kommandobase det gamle hærhovedkvarteret i Bendlerstrasse, Bendlerblock. Dette anlegget hadde godt utstyrte beskyttelsesrom mot luftangrep og var nær Rikskanselliet. Dypt nede i Bendlerblock kunne ikke Weidlings stab sanse om det var dag eller natt.[12]

Omkring middag 26. april løste Weidling oberst Hans-Oscar Wöhlermann fra sin kommando og gjeninnsatte generalmajor Werner Mummert som kommandant for Müncheberg Panzer Division. Om kvelden samme dag fremla Weidling for Hitler et detaljert forslag for gjennomføringen av et utbrudd fra Berlin. Da Weidling avsluttet presentasjonen, ristet Hitler på hodet og sa: «Ditt forslag er helt i orden. Man hva skulle poenget være? Jeg har ingen ønsker om å vandre rundt i skogene. Jeg blir her og jeg vil falle som leder av mine styrker. Og du skal fortsette med ditt forsvar.»[12]

Mot slutten av 27. april av den sovjetiske omringning av Berlin fullført. Det sovjetiske informasjonsbyrå meldte at sovjetiske styrker fra den 1. hviterussiske front hadde brutt gjennom sterke tyske forsvarsstillinger rundt Berlin, og styrker fra øst og fra nord hadde forent seg i Berlin og nordvest for Potsdam med andre sovjetiske styrker kommende fra sørøst, og at styrker fra 1. hviterussiske front hadde tatt Siemensstadt, og øst i Berlin Gartenstadt og Görlitzer Bahnhof i det østlige Berlin.[13]

Da Weidling oppdaget at den større del av den siste ringen av tyske forsvarere var bemannet av Hitler-Jugend, beordret han Artur Axmann til å oppløse Hitler-Jugends kampenheter i byen. Weidling var så opprørt at han for et øyeblikk var nesten usammenhengende. Men han fikk fremført til Axmann: «De kan ikke ofre disse barna for en sak som allerede er tapt. Jeg vill ikke benytte dem og jeg krever at ordren om å sende sisse barne til fronten blir trukket tilbake».[14] Men i forvirringen ble dette ikke gjennomført.[15]

Den 29. april kunngjorde Det sovjetiske informasjonsbyrå at styrker fra 1. hviterussiske front fortsatte å klarere Berlins gater, hadde inntatt nordvestre Charlottenburg så langt som til Bismarckstrasse, vestre del av Moabit, og østre del av Schöneberg. Sovjetiske styrker fra 1. ukrainske front hadde inntatt Friedenau og Grunewald nord og vest i Berlin.[16]

Om kvelden den 29. april var Weidlings hovedkvarter i Bendlerblock bare metere fra fronten. Weidling drøftet med sine divisjonskommandanter muligheten for å bryte ut mot sørvest og knytte an til general Walther Wencks 12. armé. Wencks fremste styrker hadde nådd frem til landsbyen Ferch ved Schwielowsee nær Potsdam. Utbruddet ble planlagt å begynne neste aften kl 22.00.[17]

Den 30. april kunngjorde Det sovjetiske informasjonsbyrå at styrker fra 1. hviterussiske front hadde tatt Moabit, Anhalter Bahnhof, Joachimsthal nord for Berlin, og Neukölln, Marienwerder og Liebenwalde. Styrker fra 1. ukrainske front hadde inntatt den sørlige del av Wilmersdorf, Hohenzollerndamm og Halensee Bahnhof.[16]

Sent på morgenen 30. april, med sovjeterne bare 500 meter fra Førerbunkeren, hadde Adolf Hitler et møte med Weidling, som meddelte ham at Berlins forsvarere antagelig ville slippe opp for ammunisjon til natten. Weidling bad Hitler om tillatelse til å bryte ut, slik han hadde bedt om tidligere men uten hell. Hitler svarte ikke med det samme, og Weidling begav seg tilbake til Bendlerblock, der han om lag kl 13.00 fikk Hitlers tillatelse til å forsøke et utbrudd den kvelden.[18]

Etter Hitlers og Brauns selvmord kom Weidling til Führerbunker og ble møtt av Joseph Goebbels, Obergruppenfüher Martin Bormann og general Hans Krebs. De tok ham med til Hitlers rom, der paret hadde begått selvmord, og fortalte ham at kroppene var blitt brent og begravd i et nedslagskrater i Rikskanselliets hage over dem.[19]

Weidling ble nødt til å sverge på at han ikke ville gjenta noe av dette til noen. Den eneste person utenfor som ble informert var Josef Stalin. Det ble gjort et forsøk den kvelden å arrangere en våpenhvile, og general Krebs skulle informere den sovjetiske kommandant slik at han kunne informere Kreml.[20]

Weidling ringte oberst Hans Refior, sin sivile stabssjef, i Bendlerblock kort etter. Weidling sa hanikke kunne fortelle hva som var skjedd, men sa han måtte møte forskjellige stabsfolk med det samme, blant dem oberst Theodor von Dufving, hans militære stabssjef.[20]

Møtet den 1. mai mellom Krebs, som var blitt sendt av Goebbels, og den sovjetiske general Vasilij Tsjujkov, førte ikke til noen avtale.[21] Ifølge Hitlers personlige sekretær Traudl Junge vendte Krebs tilbake til bunkeren «trett og utslitt». Berlins overgivelse ble dermed forsinket til Goebbels hadde begått selvmord,[21] for da ble det opp til Weidling å forhandle med sovjeterne.[22]

Minneplakett: «Denne bygning var hovedkvarteret til general Tsjujkov, øverstkommenderende av den 8. sovjetiske gardearmé. Har undertegnet den 2. mai 1945 general Weidling som øverskommanderende for Berlinsk forsvarsområde ordren for alle tyske styrker i Berlin om umiddelbart å innstille fiendligheter. For Berlin betør dette krigens slutt.»

Den 2. mai lot general Weidling sin stabssjef Theodor von Dufving sette opp et møte med general Tsjujkov. Weidling fortalte sovjeterne om Hitlers og Goebbels' selvmord, og Tsjujkov krevde fullstendig kapitulasjon.[23]

Etter Tsjujkovs og Sokolovskijs avvisning utformet Weidling som kapitulasjonsordre skriftlig. Dokumentet slik det ble skrevet av Weidling lød:

Den 30. april 1945 begikk Der Führer selvmord, og lot dermed i stikken dem som hadde svoret ham lydighet. Ifølge Der Führers ordre skulle dere tyske soldater ha fortsatt å kjempe for Berlin til tross for at vår ammunisjon var oppbrukt og til tross for at den alminnelige situasjon som gjør fortsatt motstand meningsløs. Jeg beordre umiddelbar innstilling av motstanden. Hver eneste time dere fortsetter å kjempe forlenger lidelsene for Berlins sivile og for våre sårede. Sammen med de sovjetiske styrkers øverstkommanderende beordrer jeg dere til umiddelbart å innstille kampen. WEIDLING, General i artilleret, tidligere områdekommandant for Berlins forsvar[23]

Møtet mellom Weidling og Tsjujkov ble avsluttet kl 8.23 den 2. mai 1945.[24]

Krigsfangenskap, død[rediger | rediger kilde]

Weidling ble fløyet til Sovjetunionen. Han ble først satt i Butyrkafengselet og så i Lefortovofengselet, begge i Moskva. Den 27. februar 1952 dømte Militærkollegiet i Sovjetunionens Høyesterett ham til 25 års fengsel for krigsforbrytelser i det okkuperte Sovjetunionen.[25]

Han døde i KGBs fangenskap i Vladimir ti år senere, av hjertesvikt. Skjønt det er også blitt hevdet at Weidling ble drept av KGB rett før han skulle ha blitt satt fri og blitt repatriert.[26] Han ble lagt i en umerket grav i fengselets gravlund.

Den russiske føderasjons øverste militære påtalemyndighett erklærte i 1996 at Weidling ikke kunne erklæres rehabiliterbar.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Заключение Главной военной прокуратуры РФ № 5уд-1758-95 об отказе в реабилитации Г. Вейдлингу. 16 апреля 1996 г.». 
  2. ^ Reichswehrministerium (utg.): Rangliste des Deutschen Reichsheeres. Mittler & Sohn Verlag, Berlin 1925, s. 135.
  3. ^ Jones 2015, s. unspecified.
  4. ^ Beevor 2002, s. 225.
  5. ^ Beevor 2002, s. 286.
  6. ^ Beevor 2002, s. 176, 177, 268, 286.
  7. ^ a b c d e Beevor 2002, s. 287.
  8. ^ Fischer 2008, s. 42–43.
  9. ^ Beevor 2002, s. 223.
  10. ^ Beevor 2002, s. 243.
  11. ^ Ziemke 1969, s. 93.
  12. ^ a b Beevor 2002, s. 320.
  13. ^ Dollinger 1997, s. 233.
  14. ^ Ryan 1966, s. 305.
  15. ^ Dollinger 1997.
  16. ^ a b Dollinger 1997, s. 238.
  17. ^ Beevor 2002, s. 352.
  18. ^ Beevor 2002, s. 358.
  19. ^ Kershaw 2008, s. 956.
  20. ^ a b Beevor 2002, s. 364.
  21. ^ a b Dollinger 1997, s. 239.
  22. ^ Beevor 2003, s. 406.
  23. ^ a b Dollinger 1997, s. 240.
  24. ^ Beevor 2002, s. 386.
  25. ^ Обвинительное заключение по следственному делу №5125 в отношении генерала артиллерии Г. Вейдлинга. 11 декабря 1951 г. | Документы XX века
  26. ^ Vaksberg 2008, s. 110

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Helmuth_Weidling&oldid=23334398»