Vedutamaleri

Elven Themsen fra huset Richmond: en klassisk veduta av Canaletto, 1747.

Veduta (italiensk for «utsikt» eller «vy», i flertall vedute) er et høyst detaljert maleri av et bybilde eller annen utsikt.

Denne genre av landskapsmaleri oppstod i Flandern, hvor kunstnere som Paul Brill malte vedute så tidlig som i det 16. århundre. I det 17. århundre spesialiserte hollandske malere seg på å lage detaljerte og nøyaktig gjenkjennelige byer og landskaper som appellerte til en følelse av lokal stolthet for den velstående hollandske middelklassen. Et arketypisk eksempel er Vermeers Utsikt over Delft.

Studiereise

Da studiereisen til de europeiske landene, «Grand Tour», i noen grad ble standardisert, ble vedute av velkjente reisemål som Forum Romanum eller Canal Grande populære suvenirer for velstående engelskmenn. På midten av det 18. århundre ble Venezia berømt som knutepunktet for vedutisti (veduta-malerne). Genrens fremste utøvere tilhørte Canal- og Guardi-familiene fra Venezia. Noen av dem dro for å arbeide som malere i store hovedsteder i Europa, for eksempel Canaletto i London og hans nevø Bernardo Bellotto i Dresden og Warszawa.

Mindre realisme

I andre deler av det 18. århundres Italia, ble andre variasjoner over genren utviklet. Giovanni Paolo Pannini var den første som konsentrerte seg om å male ruiner. Vanvitelli og andre malte veduta esatta. Panninis senere vedute, delvis eller fullstendig imaginære, ble kjent som capricci og vedute ideate eller veduta di fantasia. Giambattista Piranesi var den fremste mester i vedute ideate-etsninger. Hans topografiske serier, Vedute di Roma, ble trykket mange ganger.

I det 19. århundre erstattet mer personlige inntrykk av bybilder ønsket om topografisk nøyaktighet. Isteden gikk man over til å male (og senere fotografere) panoramaer.

Vedutisti

Mikhail Makhaev. Utsikt over Fontanka elv i St. Petersburg (1753).

Giacomo Quarenghi. Utsikt over Terem palass i Moskva (1797).

Dette er en alfabetisk liste over prominente malere, aktive som vedutisti, avbildere av Italia mellom omkring 1620 og omkring 1800:

• Francesco Albotto (1721–1757)
• Francesco Battaglioli (ca. 1722-1796?)
• Gabriel Bella
• Bernardo Bellotto (1721–1780)
• Bartolomeo Pedon (Bortolo) (1665–1732)
• Giuseppe Bernardino Bison (1762–1844)
• Jan Frans van Bloemen (Orizzonte) (1662–1749)
• Peeter van Bloemen (Antwerpen (Standart) (1657–1720)
• Carlo Bonavi (eller Bonaria) (1750–88)
• Paul Bril (1554–1626)
• Antonio Canale (Canaletto) (1697–1768)
• Luca Carlevarijs (1663–1768)
• Pietro Cappelli (?-1727)
• Leonardo Coccorante (1700–1750)
• Giovanni Battista Falda (1640–1678)
• Francesco Foschi (1710–1780)
• Pietro Gaspari (1720–1785)
• Giovanni Ghisolfi (1623–1683)
• Francesco Guardi (1712–93)
• Giacomo Guardi (1764–1835)
• Philipp Hackert (1737–1807)
• Antonio Joli
• Andrea Locatelli (1695–1741)
• Alessandro Magnasco
• Michele Marieschi (1710–43)
• Gennaro Greco Mascacotta (1663–1714)
• Giovanni Paolo Pannini (1691–1765)
• Bartolomeo Pedon (Bortolo) (1665–1732)
• Giovanni Battista Piranesi (1720–1788)
• Giacomo Quarenghi
• Marco Ricci (1676–1729)
• Giovanni Richter (1665–1745)
• Giuseppe Vasi (1710–1782)
• Gaetano Vettorali (1701–1783)
• Antonio Visentini (1688–1782)
• Gaspar van Wittel (Vanvitelli)
• Giuseppe Zais (1709–84)
• Giuseppe Zocchi (1711–1767)
• Francesco Zuccarelli(1702–1788)
• Antonio Zucchi (1726–1795)

Litteratur

• Mørstad, Erik Malerileksikon Unipub forlag, 2007 ISBN 978-82-7477-283-0