USAs historie (1789–1849)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Etter valget av George Washington som den første presidenten i USA i 1789, godkjente Kongressen i USA den første av mange lover som organiserte styresmakten og adopterte rettighetslover i form av ti tillegg til den nye konstitusjon, Bill of Rights.

Washingtons administrasjon[rediger | rediger kilde]

USA i 1800

George Washington hadde vært en kjent helt i den amerikanske revolusjonskrigen, øverste leder av den kontinentale hæren og president under konstitusjonskonvensjonen. Han var kanskje den mest populære figuren i amerikansk politisk historie på den tiden. Utropt som «landsfader» vant han lett presidentvalget i 1789, nesten uten motstand. Han fikk alle valgstemmene.

Under Washingtons presidentskap ble den første amerikanske folketellingen gjennomført i 1790 for å møte kravene til seksjon II i den første artikkelen i konstitusjonen som sa at «(en) telling skal gjennomføres innen tre år etter det første møtet til kongressen til de forente stater, og innen hver etterfølgende periode på ti år, på en slik måte som loven tilsier.» Folketellingen fastsatte antallet og formen på kongresjonale distrikt som valgte kongressmenn til representantenes hus.

Kongressen godkjente også domstolslovene av 1789 som etablerte hele den føderale dømmende makten. På den tiden sørget loven for en høyesterett av seks dommere, tre regionsdomstoler og 13 distriktsdomstoler. Den opprettet også embetene til USAs marshal-tjeneste, vise-marshal og distriktsaktorer. I tillegg etablerte den høyesterett som mekler i alle uenigheter mellom statene og den føderale styresmakten i saker hvor føderale og statlige lover var i konflikt.

Whiskey-opprøret i 1794, da bosettere i Monongahela-dalen vest i Pennsylvania protesterte mot en føderal skatt på brennevin og destillerte drikker, var den første alvorlige testen til den føderale styresmakten. Washington beordret føderale marshaller å utstede domstolsordrer som krevde at skatteprotestantene skulle møte i føderal distriktsdomstol. I august 1794 kom protestantene farlig nær åpent opprør og den 7. august samlet tusenvis av bevæpnede bosettere seg nær Pittsburgh. Washington brukte så militsloven av 1792 for å samle militser fra flere stater. En styrke på 13 000 menn ble organisert, omtrent like stor som hele hæren i revolusjonskrigen. Under den personlige kommandoen til Washington, Hamilton og revolusjonshelten Henry Lee marsjerte hæren til det vestlige Pennsylvania og slo opprøret raskt ned. To ledere av opprøret ble dømt for svik, men ble benådet av Washington. Denne responsen markerte første gang under den nye konstitusjonen som den føderale styresmakten hadde brukt militær styrke for å utøve autoritet over nasjonens innbyggere. Det var også den eneste gangen at en sittende president personlig ledet militæret i felten. Whiskey-skatten ble fjernet i 1802, den hadde aldri blitt samlet inn med særlig suksess.

Mange andre betydelige beslutninger i Washingtons to perioder involverte to av hans kabinettmedlemmer, finansminister Alexander Hamilton og utenriksminister Thomas Jefferson, hvis forskjellige ideologier korresponderte med dannelsen av henholdsvis føderalistpartiet og det demokratisk-republikanske partiet. Selv om Washington advarte mot politiske partier i sin avgangstale, følte mange at han på slutten av sine perioder var føderalist. Whiskey-opprøret tydet på dette.

Til tross for et ønske fra Washingtons side på å følge en nøytalitetspolitikk, ville USA vokse til å få en rik diplomatisk historie.

Adams- og Jefferson-administrasjonene[rediger | rediger kilde]

Alexander Hamilton

Washington trakk seg i 1797 og avviste bestemt å tjene i mer enn åtte år som nasjonens leder. Hans visepresident, John Adams fra Massachusetts, ble valgt til ny president. Selv før han overtok presidentskapet, hadde Adams kranglet med Alexander Hamilton og hadde derfor ulempen med et delt parti.

Disse interne vanskene ble ytterlige styrket av internasjonale komplikasjoner. Frankrike som ble provosert av John Jays nylige traktat med Storbritannia, brukte det britiske argumentet om at matforsyninger, marinelagre og krigsmateriell på vei til fiendtlige havner kunne tas av den franske marinen. I 1797 hadde Frankrike tatt 300 amerikanske skip og hadde brutt diplomatiske relasjoner med USA. Da Adams sendte tre andre utsendinger til Paris for å forhandle, informerte agentene til utenriksminister Charles Maurice de Talleyrand (som Adams kalte «X, Y og Z» i sin rapport til kongressen) amerikanerne om at forhandlinger kunne bare begynne dersom USA lånte Frankrike $12 millioner og bestakk embetsmenn i den franske styresmakten. Amerikansk fiendtlighet ovenfor Frankrike økte til et spent nivå. Den såkalte «XYZ-affæren» førte til innrullering av tropper og styrking av den svake amerikanske marine.

Etter en rekke marineslag med franskmennene i 1799 kjent som kvasi-krigen, virket krig ikke til å unngå. I denne krisen ignorerte Adams Hamiltons råd om å gå til krig og sendte tre nye utsendinger til Frankrike. Napoleon, som akkurat hadde tatt makten, tok kjølig imot dem, og faren for konflikt sank gjennom forhandlingene om konvensjonen av 1800 som formelt fritok USA fra sin forsvarsallianse av 1778 med Frankrike. Men med tanke på amerikanernes svakhet, nektet Frankrike å betale $20 millioner i kompensasjon for amerikanske skip tatt av den franske marinen.

Fiendtlighet mot Frankrike førte til at kongressen godkjente loven om fremmede og oppvigleri som hadde alvorlige konsekvenser for amerikanske sivile friheter. Loven om statsborgerskap, som forandret kravet for statsborgerskap fra fem til 14 år, var ment mot irske og franske immigranter som var mistenkt for å støtte republikanerne. Fremmedloven, som kun var operativ i to år, gav presidenten makt til å utvise eller fengsle fremmede i krigstid. Oppvigleriloven gjaldt skriftlig, talt eller trykking av alt som var av «falsk, skandaløs og ondsinnet» natur mot presidenten eller kongressen. De få dommene som ble vunnet under oppvigleriloven skapte bare martyrer av borgerrettigheter og støtte for republikanerne.

Lovene møtte motstand. Jefferson og Madison sponset godkjennelsen av Kentucky og Virginia-resolusjonene til forsamlingene i de to statene i november og desember 1798. Ifølge resolusjonene kunne stater «intervenere» på føderale aksjoner og «nullifisere» dem. Doktrinen med nullifisering ville bli brukt senere av de sørlige statene i sitt forsvar av sine interesser i forhold til nordstatene i spørsmålet om tariffen og slaveri.

Jeffersons demokrati[rediger | rediger kilde]

Det hvite hus slik det så ut fra sørvest i det 19.århundre, med den gamle vestre vingen synlig.

Amerikanerne var klart for forandring i 1800. Under Washington og Adams hadde føderalistene etablert en sterk styresmakt, men noen ganger ikke klart å overholde prinsippet om at den amerikanske regjeringen må kunne lytte til folkets vilje, de hadde fulgt politikker som fremmedgjorde store grupper. I 1798 hadde de for eksempel innført skatt på hus, land og slaver, noe som påvirket hver eneste eiendomseier i landet.

Jefferson samlet jevnt og trutt en stor masse med småbønder, butikkeiere og andre arbeidere, og de uttrykte seg i valget i 1800. Jefferson nøt ekstraordinær fordel pga sin appell til amerikansk idealisme. I sin innsettelsestale, den første i den nye hovedstaden Washington D.C., lovet han «en vis og økonomisk regjering» for å beholde orden blant innbyggerne, men ville «etterlate dem ellers frie til å regulere deres egne bestrebelser med produksjon og forbedring».

Jeffersons minimale tilstedeværelse i det hvite hus oppmuntret til demokratiske prosedyrer. Han lærte sine underordnede til å regne seg selv kun som folkets tillitsmenn. Han oppmuntret landbruk og ekspansjon vestover. Han manet til en liberal statsborgerlov da han hadde tro på Amerika som en havn for de undertrykkede. På slutten av sin andre periode, hadde hans fremsynte finansminister Albert Gallatin redusert nasjonalgjelden til mindre enn $560 millioner. Da en bølge av jeffersonlidenskap sveipet over landet, oppgav stat etter stat eiendomskrav for å stemme og gjennomførte humane lover for gjeldstyngede og kriminelle.

Ekspansjon vestover og 1812-krigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Krigen i 1812, Lewis og Clarks ekspedisjon
Slaget om Lake Erie av William H. Powell (1865)

Louisiana-kjøpet i 1803 sikret USA kontroll over hele det tidligere Fransk Louisiana og gav bønder i vest tilgang til den viktige Mississippi-elven, fjernet det franske nærværet fra den vestlige grensen av USA og gav amerikanske bosettere et enormt potensial for ekspansjon.

Noen få uker etterpå brøt krig ut mellom Storbritannia og Napoleons Frankrike. USA var avhengig av europeiske inntekter fra eksporten av landbruksvarer, og forsøkte å eksportere mat og råmaterialer til begge de krigførende stormaktene og å profittere på å transportere varer mellom deres hjemmemarkeder og de karibiske koloniene. Begge sider tillot denne handelen da den kom dem til gode, men motsatte seg den når den ikke gjorde det.

Etter at den franske marine ble ødelagt i 1805 i slaget ved Trafalgar, søkte britene å innføre et strupetak på franske oversjøiske handelsbånd. Derfor innførte britene en løs blokade på den amerikanske kysten som hevn mot USAs handelspraksis.

I den tro at britene ikke kunne klare seg på andre matkilder enn USA, suspenderte kongressen og president Thomas Jefferson all amerikansk handel med utenlandske nasjoner i embargo-loven av 1807, i håp om at britene ville oppheve sin blokade av den amerikanske kysten. Boikottloven ødela amerikansk landbrukseksport og svekket amerikanske havner mens britene fant andre matkilder.

Louisiana-kjøpet og USA i 1810

James Madison vant presidentvalget i 1808, hovedsakelig for hans evne i utenrikssaker på en tid da Storbritannia og Frankrike begge var på kanten av krig med USA. Han var rask med å trekke tilbake boikottloven for å få liv igjen i de amerikanske havnene.

I respons mot fortsatt britisk innblanding i amerikansk skipsfart og mot britisk støtte til de innfødte amerikanerne i nordvest, erklærte den tolvte kongressen ledet av sørlige og vestlige Jefferson-tilhengere krig mot Storbritannia i 1812. Innbyggere i sør og vest var de ivrigste tilhengerne av krigen, pga deres bekymring for forsvar og ekspansjon av vestlige bosetninger og at de trengte adgang til verdensmarkedene for sin landbrukseksport. New England-føderalistene motsatte seg krigen, og deres rykte sank i etterspillet av krigen, som fikk partiet til å svinne hen.

USA havnet i en stillstand i krigen i 1812 etter bitre kamper som varte til 8. januar 1815. Gent-traktaten endte offisielt krigen. Slaget om New Orleans (som fant sted etter at traktaten var signert pga sen kommunikasjon) var en seier for USA og gav landet et psykologisk løft og gav en av dens kommandanter, Andrew Jackson, politisk popularitet.

«Den gode følelsen»-epoken[rediger | rediger kilde]

USA i 1820

Innenrikspolitisk ble presidentperioden til James Monroe (18171825) kalt Den gode følelsen-epoken. På en måte skjuler dette begrepet en periode med utbredt fraksjonalisme og regionale konflikter. På den andre side anerkjenner frasen den politiske triumfen til det republikanske partiet over føderalistpartiet som kollapset som en nasjonal maktfaktor.

Nedgangen til føderalistene førte til forvirring i presidentvalgsystemet. Statsforsamlingene kunne nominere kandidater. I presidentvalget i 1824 valgte Tennessee og Pennsylvania Andrew Jackson med John C. Calhoun fra South Carolina som hans makker. Kentucky valgte Henry Clay, Massachusetts John Quincy Adams og et kongressen støttet finansminister William Crawford.

Monroe er antagelig mest kjent for Monroe-doktrinen som han lanserte i sin melding til kongressen 2. desember 1823. I den erklærte han at amerikanere burde være fri fra fremtidig europeisk kolonisering og fri fra europeisk innblanding i suverene lands affærer. Den erklærte videre USAs intensjon om å forbli nøytrale i kriger mellom europeiske stormakter og deres kolonier, men at en måtte vurdere nye kolonier eller innblanding i uavhengige land i Amerika som fiendtlige tiltak mot USA.

Fraksjonalismen og politiske partier vender tilbake[rediger | rediger kilde]

USA i 1830

Personlig og seksjonell troskap spilte en viktig rolle i å bestemme utfallet av valget. Adams vant valgstemmene fra New England og mesteparten av New York, Clay vant Kentucky, Ohio og Missouri, Jackson vant sørøst, Illinois, North og South Carolina, Pennsylvania, Maryland og New Jersey og Crawford vant Indiana, Georgia og Delaware. Ingen kandidater fikk flertall, derfor ble valget kastet inn i representantenes hus i henhold til konstitusjonen, hvor Clay var den mest innflytelsesrike personen. For Clays støtte, som var avgjørende for at han vant presidentskapet, utpekte Adams Clay som sin forsvarsminister i det som ble kjent som den korrupte kjøpslåingen.

Under Adams-administrasjon dukket nye partitilhørigheter opp. Adams sine tilhengere tok navnet «nasjonale republikanere», senere ble det forandret til «Whigs». Til tross for at han styrte ærlig og effektivt, var ikke Adams en populær president, og hans administrasjon var preget av frustrasjoner. Adams mislyktes i sine forsøk på å instituere et nasjonalt veisystem og kanalsystem. Hans år i embetet ser ut til å ha vært en lang gjenvalgskampanje og hans kalde intellektuelle temperament vant ingen venner. Jackson, derimot, hadde enorm populær appell, særlig blant hans tilhengere i det nylig dannede demokratiske partiet som steg opp fra det republikanske partiet, med sine røtter tilbake til presidentene Jefferson, Madison og Monroe. I valget i 1828 beseiret Jackson Adams med et overveldende flertall blant valgstemmene.

Jacksons demokrati[rediger | rediger kilde]

Andrew Jackson

Andrew Jackson trakk sin støtte fra småbøndene i vest og arbeiderne, håndtverkerne og små handelsmenn i øst, som forsøkte å bruke sin stemme for å stå imot de stigende kommersielle og produksjonsinteressene assosiert med den industrielle revolusjon.

Presidentvalget i 1828 var en betydelig arbeidsbenk i trenden mot bredere stemmedeltakelse. Vermont lot alle menn stemme fra den ble tatt opp i unionen og Tennessee gav stemmerett til alle som betalte skatt. New Jersey, Maryland og South Carolina fjernet kravet om eiendom mellom 1807 og 1810. Stater som gikk inn i unionen hadde enten stemmerett for alle hvite menn eller et lavt krav om skattebetaling. Fra 1815 til 1821 fjernet Connecticut, Massachusetts og New York alle eiendomskrav.

«Tårenes sti»[rediger | rediger kilde]

Kongressen godkjente fjerningen av indianerne i 1830 som autoriserte presidenten til å fremforhandle avtaler som byttet indiansk stammeland i de østlige statene med land vest for Mississippi. I 1834 ble et eget indianer-territorium etablert i det som nå er Oklahoma. Innfødte amerikanere undertegnet totalt 94 avtaler under Jacksons to perioder og gav fra seg tusenvis av kvadratkilometer til den føderale regjeringen.

Cherokeene, viss land i det vestlige North Carolina og Georgia hadde blitt garantert av en traktat siden 1791, stod ovenfor utvisning fra sitt territorium da en fraksjon av cherokeene signerte en fjerningsavtale i 1835. Til tross for protester fra den valgte Cherokee-ledelsen og mange hvite støttespillere, ble cherokeene tvunget til å ta den lange og vonde reisen til indianerterritoriet i 1838. Mange døde av sykdommer og sult i det som ble kjent som «tårenes sti».

Slaget om banken[rediger | rediger kilde]

Før nullifikasjonssaken hadde blitt avgjort dukket en annen kontrovers opp og utfordret Jacksons lederskap. Det gjaldt en ny kontrakt for den andre Bank of United States. Den første sentralbanken hadde blitt etablert i 1791 under Alexander Hamiltons rådgivning og hadde kontrakt for en 20 års periode. Staten holdt noen av dens aksjer, men det var ikke statens bank. Banken var et privat selskap hvor overskuddet gikk til dens aksjeeiere. Den var opprettet for å stabilisere myntenheten og stimulere handel. Men den ble avskydd av vestlige innbyggere og arbeidere som mente den var et «monster» som gav spesialtjenester til noen få mektige menn. Da kontrakten dens gikk ut i 1811, ble den ikke forlenget.

I de neste få årene var bankforretningene i hendene på banker med statskontrakter som utstedte valuta i overflod, noe som skapte stor forvirring og førte til inflasjon og bekymringer for at statsbanker ikke kunne gi landet en enhetlig valuta. I 1816 fikk en ny Bank of the United States, som lignet den første, en kontrakt for 20 år.

Fra sin unnfangelse var den andre banken upopulær i de nye statene og territoriene og blant mindre rike mennesker overalt. Motstandere hevdet at banken hadde så godt som monopol over landets kreditt og valuta og gjentok at den representerte interessene til noen få rike. Jackson, valgt som en populær motstander av den, la ned veto på et vedtak om å gi banken en ny kontrakt. I sin tale til kongressen snakket han mot monopol og spesialprivilegier og sa at «våre rike menn har ikke vært fornøyd med lik beskyttelse og like fordeler, men har hatt som mål å få oss til å gjøre dem rikere gjennom kongressens lovgivning». Forsøket på å overstyre vetoet lyktes ikke.

I valgkampanje som fulgte, førte bankspørsmålet til en fundamental deling mellom handelsnæringen, produsentnæringen og finans-interesser (vanligvis kreditorer som foretrakk lavt pengevolum og høye renter), og arbeidere og landbrukssektoren som ofte var i gjeld til banker og derfor foretrakk et økt pengevolum og lavere renter. Utfallet var en entusiastisk godkjennelse av Jacksons tanker. Jackson så sitt gjenvalg i 1832 som et folkelig mandat til å knuse banken slik at den ikke kunne gjenopprettes og fant et ferdiglaget våpen i en provisjon i bankens kontrakt som autoriserte fjerning av offentlige midler.

I september 1833 beordret Jackson at det ikke skulle settes flere statlige midler i banken og at pengene som allerede var i dens varetekt skulle gradvis trekkes ut i ordinære statlige utgifter. Nøye utvalgte statsbanker som ble strengt regulert ble satt inn i dens sted. I den neste generasjonen ville USA klare seg med et relativt uregulert statsbankssystem, som drev den vestlige ekspansjonen gjennom billig kreditt, men som gjorde nasjonen sårbar i forhold til periodisk panikk. Det var ikke før borgerkrigen at USA fastsatte et nasjonalt banksystem.

Nullifiseringskrisen[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av sin første periode i embetet, ble Jackson tvunget til å konfrontere staten South Carolina i saken om beskyttende toll.

USA i 1840

De beskyttende tariffene som var godkjent av kongressen og signert som lovgivning av Jackson i 1832, var mildere enn de i 1828, men de førte til mer forbitrelse blant mange i staten. Som svar uttrykte et antall borgere i South Carolina sin bifallelse av «statenes rettigheters» prinsipp om «nullifikasjon», som ble erklært av John C. Calhoun, Jacksons vise-president til 1832, i South Carolinas utmeldelse og protest (1828). South Carolina behandlet tariffen ved å adoptere innsettelsen av nullifikasjon som erklærte både tariffene i 1828 og 1832 som null og lovlig innenfor statsgrensene.

Nullifikasjon var bare den siste i en rekke av staters utfordringer mot autoriteten til den føderale styresmakten. I respons til truslene fra South Carolina, sendte Jackson sju små marinefartøyer og et krigsskip til Charleston i november 1832. 10. desember utstedte han en kjent proklamasjon mot nullifisererne. South Carolina, erklærte presidenten, stod på «randen av opprør og svik», og han appellerte til folket i staten om å gjenta deres troskap mot unionen som deres forfedre hadde kjempet for.

Senator Henry Clay, selv om han var en forsvarsadvokat og politisk rival av Jackson, drev frem et kompromisstiltak gjennom kongressen. Clays kompromisstariff av 1833 spesifiserte at alle tollsatser over 20 prosent av varenes verdi skulle bli redusert i små etapper, slik at innen 1842 ville alle artiklenes tollsatser ha nådd nivået til den moderate tariffen av 1816. Resten av sørstatene erklærte South Carolinas kurs som lite vis og som avvik fra konstitusjonen. Tilslutt trakk South Caroline tilbake sine aksjoner. Jackson hadde forpliktet den føderale styresmakten på prinsippet om unionens suverenitet. Men South Carolina hadde fått mange av sine krav innfridd, og hadde demonstrert at en enkelt stat kunne tvinge gjennom sin vilje på kongressen.

Ekspansjon vestover og krigen mot Mexico[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den meksikansk-amerikanske krigen
USA i 1850

Etter Napoleons nederlag og Wienerkongressen i 1815 begynte en periode med relativ stabilitet i Europa. Amerikanske ledere brydde seg mindre med europeisk handel og konflikter og mer om intern utvikling i Nord-Amerika. Med slutten på den britiske alliansen med innfødte amerikanere i krigstiden øst for Mississippi-elven, var bosettere bestemt på å kolonisere ukjent land på den andre siden av elven. I 1830-årene deporterte den føderale styresmakten med makt de sørøstlige stammene til mindre fruktbare territorier i vest.

Vestlig ekspansjon gjennom offisielle beslutninger i regjeringen ble fulgt opp av vestlig (og nordlig i tilfellet til New England) bevegelse av bosettere i og forbi grenselandet. Daniel Boone var en grensemann som drev pionerbosettelsen i Kentucky. Dette mønsteret ble fulgt i hele vesten da menn handlet med indianerne og utforsket områdene. Disse fjellmennene var dyktige krigere og jegere og etablerte handelsstasjoner i hele vesten og fortsatte å handle med indianerne og tjene den vestlige migrasjonen av bosettere til Utah, Oregon og California.

Amerikanerne stilte ikke spørsmål ved deres rett til å kolonisere enorme områder i Nord-Amerika på utsiden av sitt lands grenser, særlig i Oregon, California og Texas. Innen midten av 1840-årene var USAs ekspansjonisme uttalt i begrepene til ideologien «Skjebnens manifest».

Kongressen erklærte krig på Mexico i mai 1846. USA beseiret Mexico som var ute av stand til å motstå angrepet fra amerikansk artilleri, med små ressurser og plaget av en delt kommando. I Guadalupe Hidalgo-traktaten i 1848 måtte Mexico avstå Texas (med Rio Grande som grense), California og New Mexico til USA. I de neste tretten årene ble territoriene som ble avstått av Mexico det sentrale punktet i seksjonelle spenninger over utvidelsen av slaveri.

Store hendelser i den vestlige bevegelsen til den amerikanske befolkningen var Homestead-loven, en lov som gav en bosetter rett til land han kunne dyrke for en minimal pris, åpningen av Oregonterritoriet for bosetning, revolusjonen i Texas, åpningen av Oregon-stien, mormonernes emigrasjon til Utah i 18467, Californias gullrush i 1849, Colorados gullrush i 1859 og fullføringen av den første transkontinentale jernbane i Nord-Amerika 10. mai 1869.