Tuft stavkirke
Tuft stavkirke stod litt nord for dagens Tuft kirke, i utkanten av Hvittingfoss i Sandsvær (nå i Kongsberg kommune). Dagens kirke står på en slette som tidligere var ekserserplass, rett i sørkant av den gamle kirkegården, på grunn fra Tuft nedre (gnr. 5).
Historie[rediger | rediger kilde]
Kirken dateres til rundt 1200 på grunnlag av to bevarte portaler i Oldsaksamlingen. Prestbol (præstar a Tuft) er omtalt[1] i 1366, altså like etter svartedauden, og dessuten i Biskop Eysteins jordebok[2] i 1395, så det er kanskje uriktig slik det ble hevdet på slutten av 1700-tallet at kirken ble liggende øde etter svartedauden.[3] Det ble imidlertid gjort flere forsøk på å nedlegge kirkestedet etter reformasjonen. I 1624 forekommer en brevveksling mellom kongen på den ene siden og biskopen og stattholderen på den andre, der kongen den 4. august skriver: «... Thurfft Annex, liggendes under Sandshverv Hovedkirke, bekvemmeligen kan afskaffes og Bønderne en af de andre tvende forne Sandshverv Hovedkirkes Annexer at kunde underlægges; thi beder vi eder og ville, at I det saaledes forordner, at forne Thurfft Annex afskaffes og de 9 Bønder, som hertildags til forne Annex ligget haver, heretter under Commenes Annex maa lægges . . .».[4] I 1629 ble så kirkeklokkene overført til Komnes kirke, og døpefonten gikk samme vei. I 1639 fikk imidlertid Komnes ny døpefont etter at den fra Tuft var tilbakeført dit. Biskopen hadde i mellomtiden besluttet at kirken skulle tas i bruk igjen, trolig etter protester fra menigheten. Protester ble det også ved nedleggingsforslag i 1770-årene og på 1800-tallet.
Kirkebygg[rediger | rediger kilde]
Hovedkilde til kirkens utseende er måleskisser utført av arkitekt Christian Christie samt nevnte portaler. Ellers forekommer eldre besiktigelsesrapporter. Christie beskriver en enkel, enskipet langkirke der skipet måler ca. 11,55 m x 5,05 m. Det tilnærmet kvadratiske koret hadde på Christies tid samme bredde som skipet, men Christie påpeker at det opprinnelig var smalere. Sigrid og Håkon Christie anslår i «Norges kirker» at koret opprinnelig var ca. 2,90 m bredt. Det antas at det fikk samme bredde som skipet en gang i middelalderen, men dette er ikke sikkert kjent. Sammenstillingen av tegninger hos Nicolay Nicolaysen, som publiserte Christies tegninger[5], har forledet bl.a. Lorentz Dietrichson til først å anta at Tuft var en midtmastkirke.
Etter utvidelsen skal kirken ha hatt svalganger langs alle fire vegger. Disse var skrøpelige på 1600-tallet og antas å ha blitt revet i 1699, da kirken i stedet fikk våpenhus foran vestportalen. Den hadde takrytter midt på mønet. Kirken ble revet da dagens kirke ble oppført i 1880.
Bevarte gjenstander fra stavkirken[rediger | rediger kilde]
Christie beskrev tre portaler: vestportal og sydprotal i skipet og sydportal i koret. Vestportalen er oppbevart i Kulturhistorisk museum, der også to vangeplanker og en overliggerplanke fra skipets sydportal befinner seg. Vestportalen har dyre- og rankeornamentikk og føyer seg inn i telemarkstradisjonen. Døpefonten fra kirken er å finne i Drammens Museum. Det finnes også en kirkemodell med korsarm på den ene siden.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Diplomatarium Norvegicum III:349
- ^ Aslaksson, Eystein (1958). Huitfeldt-Kaas, H.J., red. Biskop Eysteins Jordebog (Den røde Bog). Fortegnelse over det geistlige Gods i Oslo Bispedømme omkring Aar 1400. H. 1 (2. utg.). Oslo: Børsum. s. 85–86.
- ^ Brendalsmo & Eriksson, s. 8.
- ^ Sitert i «Norges kirker».
- ^ Nicolaysen, Nicolay (1860–1866). Norske bygninger fra fortiden. 1. række. Christiania.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Norges kirker
- Jan Brendalsmmo og Jan-Erik G. Eriksson: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke (Riksantikvaren, 2015), s. 8.
- Lorentz Dietrichson (1892). «Tuft kirke». De norske stavkirker: Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Et bidrag til Norges middelalderske bygningskunsts historie. Kristiania: Cammermeyer. s. 363–365.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (no) «Tuft stavkirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.