Tuft stavkirke
| Tuft stavkirke (revet i 1880) | |||
|---|---|---|---|
 Vestportalen i Tuft stavkirke | |||
| Område | Kongsberg | ||
| Plassering | Hvittingfoss i Ytre Sandsvær | ||
| Prosti | Kongsberg prosti | ||
| Sogn | Tuft menighet i tidligere Sandsvær prestegjeld | ||
| Byggeår | rundt år 1200[1][2] | ||
| Kirkegård | ja, med leggplass | ||
| Arkitektur | |||
| Teknikk | stavverk | ||
| Byggemateriale | treverk | ||
| Mål | 22 x 17 fot (Dietrichson)[1] 36,1 x 16,2 fot (Christie)[3] | ||
| Portal | vestportal og sydportal[1] | ||
| Kor | samme bredde som skipet, opprinnelig trolig smalere med apsis[1] | ||
| Skip | enskipet langkirke[1] | ||
| Beliggenhet | |||
 Tuft stavkirke 59°29′32″N 10°00′40″Ø | |||
| Tuft stavkirke på Commons | |||
Tuft stavkirke (Tupta kirkja) var ei middelalderkirke av stavverk, trolig reist omkring år 1200.[1][2] Stavkirken hadde lengdeaksen orientert i sørvestlig–nordøstlig retning. På et kart fra 1772 er stavkirken tegnet inn østre del av datidens kirkegård.[4] Kirkestedet ligger grunn avstått fra Tuft nedre (gnr. 5).[4] Nye Tuft kirke ble reist på ei slette inntil sørsiden av den gamle kirkegården, som siden er utvidet.[4] Kirkestedet er fortsatt i bruk og ligger cirka 1 kilometer nord for sentrum i dagens Hvittingfoss i Ytre Sandsvær (nå i Kongsberg kommune). Lokalt kalles plassen Tuftmoen og har tidligere også vært ekserserplass («Exerceer Plads for det Laurdalske Compagnie»).[3] Stavkirken ble revet i 1880, da nye Tuft kirke sto klar.
Historien
[rediger | rediger kilde]Kirkestedet
[rediger | rediger kilde]Tuft stavkirke dateres gjerne til rundt år 1200,[1][2] med bakgrunn i de to bevarte portalene som finnes ved Oldsaksamlingen. Torir Paalsson nevnes som prest på Tuft i Sandsvær («.. . [Þhorer] Paalsson præstar a Tuft») i det middelalderdiplom datert 8. mars 1366 (DN III:349),[5] altså like etter svartedauden, og dessuten som både Tufta kirkia og Tupt kirke i biskop Eysteins jordebok for årene 1398–1401,[6] så det knytter seg usikkerhet til om kirken ble lagt øde etter svartedauden, slik det ble hevdet på slutten av 1700-tallet.[4]
Det ble gjort flere forsøk på å nedlegge kirkesognet etter reformasjonen i Norge. I 1624 forekommer en brevveksling mellom kongen på den ene siden og biskopen og stattholderen på den andre, der kongen den 4. august skriver: «... Thurfft Annex, liggendes under Sandshverv Hovedkirke, bekvemmeligen kan afskaffes og Bønderne en af de andre tvende forne Sandshverv Hovedkirkes Annexer at kunde underlægges; thi beder vi eder og ville, at I det saaledes forordner, at forne Thurfft Annex afskaffes og de 9 Bønder, som hertildags til forne Annex ligget haver, heretter under Commenes Annex maa lægges . . .».[3]
I 1629 ble kirkeklokkene i Tuft overført til Komnes kirke, og døpefonten gikk samme vei. Tuft kirke ble lagt øde og ble liggende ubrukt i 12 år. Den 30. april 1636 beordret imidlertid biskopen at Tuft kirke skulle gjenoppta sine tjenester og heretter holde åtte gudstjenester årlig, trolig etter protester fra menigheten. I 1639 fikk derfor Komnes ny døpefont, siden den som hadde blitt overført dit fra Tuft måtte tilbakeføres. Protester ble det også ved nedleggingsforslag i 1770-årene og på 1800-tallet.
Alle de fire kirkene i Sandsvær prestegjeld ble solgt under en offentlig auksjonen den 7. juli 1723. Kjøperne var et selskap bestående av sogneprest Baltzar Brock, sersjant Hans Pedersen Lindum og overprokurør Knut Boesen fra Bragernes. Den 12. november 1801 havnet imidlertid kirken i lensmann Wessels eie, for 100 riksdaler. Wessel døde i 1825 og skiftet etter ham var ferdig i 1830. Kirken ble hadde blitt taksert til 80 speciedaler, og den ble solgt tilbake til menigheten den 15. august 1832 for takstsummen.[2]
Kirkebygget
[rediger | rediger kilde]Hovedkilde til kirkens utseende er måleskisser utført av arkitekt Christian Christie samt nevnte portaler. Ellers forekommer eldre besiktigelsesrapporter. Christie beskriver en enkel, enskipet langkirke med ei rektangulær grunnflate som måler 36,1 x 16,2 fot (ca. 11,55 m x 5,03 m),[3] noe som avviker betydelig fra Dietrichsons måling på 22 x 17 fot (6,90 x 5,33 m), som kanskje kun omfatter skipet uten koret.[1] Dietrichsons målinger er omregnet til meter basert på at 1 fot tilsvarte 31,374 cm i tidsrommet 1824–1875.[7]
Det tilnærmet kvadratiske koret hadde på Christies tid samme bredde som skipet, men han påpeker at det opprinnelig var smalere, noe også både Dietrichson og Gran synes å være enige om er riktig.[1][2] Bortsett fra én stav i hvert hjørne av den rektangulære kirken, markerte to mellomstaver i langveggene hvor korskillet gikk. Skillet hadde to innvendige søyler, dekorert med et vakkert korsøylekapitel, i åpningen mot koret. Sannsynligvis markerte også disse søylene bredden av det opprinnelige koret, som Sigrid og Håkon Christie anslår i bokverket Norges kirker til å ha vært cirka 2,90 m bredt.[3] Det antas å ha blitt utvidet til samme bredde som skipet en gang i middelalderen, men dette lar seg ikke dokumentere. Sammenstillingen av tegninger hos Nicolay Nicolaysen, som publiserte Christies tegninger,[8] kan ha forledet Lorentz Dietrichson til å anta at Tuft kirke opprinnelig var en midtmastkirke, men det har ikke latt seg gjøre å føre beviser for denne spekulasjonen.
Etter utvidelsen skal kirken ha hatt svalganger langs alle fire veggene. Disse var skrøpelige på 1600-tallet og antas å ha blitt revet i 1699. En miniatyrtegning av kirken på et kart fra 1772 viser en enkel langkirke med våpenhus med sadeltak foran vestgavlen og takrytter midt på mønet. Tegningen viser også at kirken da hadde to sørvendte vinduer, noe sørportalens østre vangeplanke kan bære spor av.[3] Ifølge Christie & Christie i Norges kirker skal kirken ha stått sånn til den ble revet.[3] Stavkirken ble revet da nye Tuft kirke sto klar i 1880.
Bevarte gjenstander
[rediger | rediger kilde]Christie beskrev tre portaler: vestportal og sydprotal i skipet og sydportal i koret. Vestportalen er oppbevart i Kulturhistorisk museum, der også to vangeplanker og en overliggerplanke fra skipets sydportal befinner seg.[3] Vestportalen er en praktportal med dyre- og rankeornamentikk som føyer seg inn i telemarkstradisjonen.[2][3] Vangeplankene har hatt halvsøyler som er skåret vekk under kapitélnivået.[3] Sydportalen er mye enklere og har ikke hatt vangeplanker med utskåren ornamentikk. Døpefonten fra kirken er å finne i Drammens Museum. Det finnes også en kirkemodell med korsarm på den ene siden.
-
Skipets sydportal -
Grunnplan og tverrsnitt -
Korsøylekapitel fra Tuft stavkirke (Fig. 2) -
Vestportal med utskjæringer.
FFnr 97
Middelalderkirkegården
[rediger | rediger kilde]Da den nye kirken sto klar i 1880, ble kirkegården utvidet sørover, slik at middelalderdelen kunne bevares og ligge urørt. Det eldste kjente gravminnet der har følgende inskripsjon: «Herunder hviler støvet af Hans Gulliksen Gravdal født paa gaarden Tanum i Lardal den 29de mai 1777 og døde paa gaarden Gravdal den 28de november 1868».[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g h i Dietrichson (1892), De norske stavkirker, s.363–365
- ^ a b c d e f Gran, T.O. (Thorstein Olsen) (1913). Sandsværs saga. Kristiania: i komm. hos Aschehoug & Co. (W. Nygaard).
- ^ a b c d e f g h i j k Christie, Sigrid Marie og Christie, Håkon (2012). «Tuft kirke». Norges Kirker. Arkivert fra originalen 17. mai 2021. Besøkt 9. mars 2023.
- ^ a b c d Brendalsmo & Eriksson (2015), Middelalderske kirkesteder i Buskerud, s. 8.
- ^ Lange, Chr. C. A. og Unger, Carl R. (1853). Diplomatarium Norvegicum III: brev 349. Christiania: P. T. Mallings Forlagshandel. s. 274.
- ^ Aslaksson, Eystein (1958). Huitfeldt-Kaas, H.J., red. Biskop Eysteins Jordebog (Den røde Bog). Fortegnelse over det geistlige Gods i Oslo Bispedømme omkring Aar 1400. H. 1. 1 (2. utg.). Oslo: Børsum. s. 85–86.
- ^ Hofstad, Knut: fot - lengdemål i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. mars 2023 fra http://snl.no/fot_-_lengdem%C3%A5l
- ^ Nicolaysen, Nicolay (1860–1866). Norske bygninger fra fortiden. 1. række. Christiania.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Brendalsmo, Jan; Eriksson, Jan-Erik G. (juni 2015). «Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke». Riksantikvarens vitenarkiv. Riksantikvaren. Besøkt 9. mars 2023.
- Dietrichson, Lorentz (1892). «Tuft kirke». De norske stavkirker: Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Et bidrag til Norges middelalderske bygningskunsts historie. Kristiania: Cammermeyer. s. 363–365.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Tuft stavkirke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) «Tuft stavkirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
