Torgunrud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Torgunrud sett fra Stefferudkollen. Skibladner i bakgrunnen

Torgunrud er en gård i bygda Feiring i Eidsvoll kommune i Akershus i Viken fylke. Gården ligger ved foten av Stefferudkollen, ved Torgundrudelva, som renner fra Bladtjern til Mjøsa, og som utgjør gårdens grense mot sør. Til gården hører Kastfossen, som er en særpreget foss i Torgunrudelva. Gården består i dag av ca. 2000 mål skog og ca. 100 mål dyrket mark. I tiden før 1825 utgjorde Torgunrudelva grensen mellom Feiring og Toten, gården lå da i Toten herred.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Gårdsnavnet Rud henspiller på begrepet rydningsgård, som innebærer at gården ble ryddet i Middelalderen. Torgun antas å være navnet på rydderen. Det er delte meninger om Torgun var mannsnavn eller kvinnenavn. Gården ble altså ryddet av en som het Torgun eller (gamalnorsk) Torgundur en gang mellom 1050 og 1350. I røde bok (biskop Eysteins Jordebok) fra 1393 skrives navnet på gården Torgunnarudh, i 1578 skrives navnet Torgunderuth, i 1593 Torgundrud.

I år 1594 dro biskop Jens Nilssøn på visitasreise med båt fra Stange prestegård til Eidsvoll og han nevner i visitasboka at «Straks sydenom Skreden ligger til Thoten en gaard der heder Torgunnerødt.»

Historie[rediger | rediger kilde]

Rydningsmønster[rediger | rediger kilde]

Bruksnummer 1, går i dag under navnet Strandenga. Dette stykket grenser til Mjøsa, og det antas at Torgun gikk i land her og ryddet dette stykket først. Bruksnummer 2 betegnes i dag som Hauen og ligger vest for Strandenga. Dagens Torgunrud gård, bruksnummer 3, strekker seg vestover, fra Mjøsa mot Stefferudkollen. Bruksnummer 4 betegnes som Tobru og ligger nord for Hauen.

Bygningshistorie[rediger | rediger kilde]

Inntil midten av 1800-tallet lå hovedbygningen på Torgunrud omtrent femti meter nord for bygningskomplekset som utgjør dagens tun. Denne hovedbygningen ble solgt ved et skifte i 1879 (Sigvart Svenkeruds konkurs, se Eierskap, under). Huset ble plukket fra hverandre og delt i to. Det sies av den ene halvdelen ble flyttet og bygget opp som hovedbygning på bruket Hauen. Den andre delen ble fløtt over til østsiden av Mjøsa, og bygget opp igjen på Morskogen. Det finnes imidlertid bare muntlige kilder til denne delingen. Dagens hovedbygning på Torgunrud ble kjøpt fra en annen gård i bygda, Nordgarden Brodshaug, og reist i 1873. Dette våningshuset ble ca. 1930 av eier og bruker Ole Dahl utvidet, påbygget og modernisert etter tegninger av arkitekt Axel Bjørnstad. Hovedbygningen har siden vært modernisert og pusset opp i 1993 og 2005 mens arkitekturen fra 1930 er forblitt uendret.

I 1893 bygde daværende bruker, Christiane Svenkerud, et stabbur med klokkespir samt den tunbygningen som siden har vært betegnet som Drengestua – en bygning med arkitektur inspirert av byggeskikken i Christiane Svenkeruds hjemfylke, Hedmark. Drengestua består av to fløyleiligheter på hver side av et vognskjul. Disse tre bygningene, Våningshuset, stabburet og drengestua utgjør også i dag tunet på Torgunrud.

Mannsstua[rediger | rediger kilde]

Gjennom flere hundre år lå den såkalte Mannsstua (også kalt Gammelbygningen) mellom elva og driftsbygningen på Torgunrud. Mannsstua lå ved gamlevegen – den første veien som i gammel tid gikk langs Mjøsa fra Minnesund til Skreia. Mannstua var lenge Feirings eldste hus. Mannstua ble i gammel tid drevet som vertshus. Huset ble på 1950-tallet vernet av Norsk Folkemuseum på grunn av sin særpregede arkitektur med svalgang og utvendig trapp fra første til andre etasje. Etter vernevedtaket forfalt bygningen gradvis. Under gårdsbrannen på Torgunrud i 1966, ble nordre vegg på Mannstua skadet av brannen. Bygningsforfallet fortsatte til huset ble kondemnert ved offentlig brannøvelse i 1993. Begrepet Mannsstua skal skrive seg fra Torgunrudmannen som bodde her – Kristoffer Torgunrud (1814–1897). Han skal ha vært en karakter. Det sies at han gikk omkring som en fattiglem, barbeint og i stribukser, mens han på en tur med Skibladner til Hamar, da en finkar fra Christiania ikke hadde småpenger til båtbillett, uten videre vekslet en hundredalereddel i mindre penger – og med et lurt smil undret på om ikke herren hadde flere sedler han ville ”ha sund”. Det ble også sagt at Torgunrudmannen hadde svarteboka, blant annet kunne han få kyra til å lyde ved å stryke dem og hviske besvergelser i øret på dem.

Brann[rediger | rediger kilde]

I 1966 brant gårdens driftsbygning fra 1905 ned til grunnen. Alle dyrene på gården, kyr, sauer og høns gikk tapt, borstett fra en hest. Brannårsaken var elektrisk feil i et strømanlegg. Etter brannen, begynte arbeidet med oppføring av ny driftsbygning på samme sted som den forrige hadde stått – noe tilbaketrukket fra tunet, mot vest og nord. Denne bygningen sto ferdig i 1968.

Eierskap[rediger | rediger kilde]

Det er registrerte eiere av Torgunrud tilbake til 1393. Første registrerte eier var Feiring Kirkes jordegods. Etter den tid var gården eiendom for ulike proprietærer, adelsfolk og kirkegods fram til begynnelsen av1800-tallet, da gårdens brukere også ble eiere. Skifter opp gjennom 1800-tallet førte til at gården fikk dagens størrelse. Siste proprietær som investerte i gården var Ole Nilsen Haneborg fra Rakkestad i 1873 – som også oppførte nytt våningshus dette året (se Bygningshistorie, over).

Nilsen Haneborg solgte gården til Sigvart C. Svenkerud fra Elverum, som ble bruker på gården i 1875. Svenkerud var en ivrig oppkjøper av skog og land og gikk konkurs i 1879. En av Svenkeruds slektninger, Christiane Svenkerud, overtok da Torgunrud. Hun forble ugift og barnløs. Det ble sagt om Christiane Svenkerud at hun var en dyktig administrator og drev gården godt.

Christiane Svenkerud skal ha vært svært gjestfri og ofte hatt besøk, særlig sommerstid. Hun hadde i gårdshagen to små kanoner og skjøt salutt til Skibladner da båten passerte om morgenen. Salutten ble besvart fra dampbåten. På sine eldre dager var hun lett kjennelig ved at hun gikk omkring med en mannshatt festet med skaut. Hun døde i 1930.

Christiane Svenkeruds slektninger solgte gården til kjøpmannen Ole Dahl, som bosatte seg her i 1933. Ole Dahl drev gården fram til sin død i 1940. hans enke, Petra Dahl overtok eierskapet. I praksis drev hun gården i samarbeid med sønnen Thor Ludvig Dahl inntil Petras død i 1978. Tor Dahl eide og drev gården alene fram til 1993. Da overdro han gården til sin bror Arne Kjell Dahl, som drev til 1999. Han overdro da gården til Kjell Ola Dahl.

Gårdsdrift og seterdrift på Torgunrud[rediger | rediger kilde]

Hovenæringen på Torgunrud har alltid vært tømmerhogst. Fra 1600-tallet og fram til slutten av 1800-tallet var drift av sag- og møllebruk en viktig del av næringsgrunnlaget. Gjennom 1900-tallet fram til ca. 1985, drev gården melkeproduksjon og kjøttproduksjon med enkelte årvisse opphold. Jordveien har vært brukt til å dyrke fôr til dyra samt dyrke fram korn, poteter og grønnsaker til å fø brukere og arbeidsfolk.

  • I 1865 var buskapen på Torgunrud 5 hester, 12 kuer, 4 ungdyr, 20 sauer og 3 svin.
  • I 1940 var besetningen: 2 hester, 8 storfe, 4 småfe, 15 sauer, 3 griser, 10 fjærfe
  • I 2008 var buskapen 28 sauer på vinterför.

Seterdrift ble gjennomført på Sør-Blaker fram till 1963. Denne plassen ligger ved Bladtjern og hustuftene står ennå. I tillegg til seterhusa og vollen ved bladtjernet ble det brukt en setervang nærmere Atthaldsdammen, Torgunrudvangen. Den siste budeia var Berit Paulsen. Hun ble kalt Bigga. Hun tjenestegjorde fra 1942 til sin død i 1962. Både Sør-Blaker og Midt-Blaker ble husmannsplasser under Torgunrud da Feiring Jernverk ble nedlagt. Plassen Midt-Blaker ligger mellom Bladtjern og Atthaldsdammen. Jordet som hører til Midt-Blaker har status som vernet kulturlandskap.

Torgunrudelva som næringsvei[rediger | rediger kilde]

Kastfossen, i bakgrunnen Torgunrud og Mjøsa

Møller og sagbruk[rediger | rediger kilde]

Torgunrudelva utgjør siste ledd i et lengre vassdrag som er forbundet med elver og tjern på åskammen mellom Feiring og Hurdal. Fallet som elva gjør nedover åsen og spesielt Kastfossen (også kalt Kastet og Torgunrudkastet) har alltid vært viktig for Torgunruds næringsgrunnlag. Vassdraget har vært regulert med demninger (steinkistedammer) gjennom mange hundre år. Torgunrudelva har gitt kraft til flere sagbruk og møller. I 1678 var fire sagbruk i drift på Torgunrud. I 1688 ble denne næringen regulert, og gårdens sagbruksdrift ble begrenset til 1800 bord. Gården har også drevet møllebruk. Ved elveutløpet i Mjøsa finnes fortsatt et lite sagbruk og bygningsmassen til den siste Torgunrud Mølle.

Feiring Jernverk[rediger | rediger kilde]

I 1799 startet Carsten Anker byggingen av Feiring Jernverk, som ble anlagt ved Torgunrudelva, høyt oppe i åsen, like på oversiden av Kastfossen. Anker hadde i 1794 kjøpt Eidsvoll Verk av daværende verkseier Iver Elieson. Jernverket på Eidsvoll hadde vært i drift siden 1600-tallet. Eidsvold Verk hadde i all tid hentet sin jernmalm fra gruver i Feiring, blant annet Pålsgruva og Flesvikgruva. Anker ønsket å forenkle produksjonen ved Eidsvold verk ved å la det nye, lokale verket smelte råjern fra gruvemalmen og så transportere dette råjernet til Eidsvoll Verk for foredling. Det nye verket trengte en elv til å drive blåsebelgen til masovnen samt verkets pukkverk. Anker anla det nye verket ved Torgunrudelva, som allerede var delvis regulert til møller og sagbruk. Anker fikk bygget to nye dammer. Den ene, Atthaldsdammen ligger mellom verket og Bladtjern og er i behold (selv om Steinkiste-demningen er borte). Den andre dammen, rett nord for verket, kan man bare se sporene av. Feirng jernverk var i drift fra 1806 fram til 1819. Råjernet ble transportert nedover åsen på Verkensvegen, ned til Sotodden ved Torgunrud, der råjernet ble lastet opp i føringsbåter (Føringsbåt (Mjøsa) se også Torgunrudbåten) og ført videre sørover. Forvalteren ved Feiring Jernverk var tysk, og het Klouman. Carsten Anker flyttet i 1811 inn i Eidsvollsbygningen, men lot oppføre et lysthus ved Feiring Jernverk, på en topp nord for Stefferudkollen. Denne toppen heter i dag Lysthuskampen. I forbindelse med prins Christian Frederiks ferd gjennom Norge før stormannsmøtet på Eidsvoll i 1814, besøkte Carsten Anker og den danske arveprinsen Feirng Jernverk 8 juni 1813. De krysset Mjøsa med båt, tok båten fra gården Skrårud på Morskogen til Sotodden ved Torgunrud. Det ble i anledningen støpt en minneplate med følgende inskripsjon: Christian Frederik/Prins til Dannem. Og Norge/bivaanede et utslag/af Fejrings marsovn/den 8. juni 1813./ Dette verk nød saadan hæder/skiønne dag dit minde glæder/.

I brevvekslingen mellom Klouman og Anker kommer det fram at Torgunrud gård under krigen mot Sverige i 1814, huset to svenske soldater som forvalter Kloumann satte i arrest på jernverket.

Napoleonskrigene med britisk blokade av norske havner, gikk hardt utover Ankers eksportinntekter på trelast og jern. Samtidig satt han i svært høy gjeld, særlig skattegjeld. Etter den store brannen i Bjørvika i 1819, gikk store mengder uforsikret trelast tapt. Men Anker var lenge optimist og ventet til 1821 med å si opp forvalter Klouman. I 1822 krevde Finansdepartementet innbetalt skyldig skatt. Dette kravet klarte han ikke å dekke. Carsten Anker ble da slått konkurs. Bygningene ved Feiring Jernverk ble solgt på auksjon. Fortsatt er deler av masovnpipa og hustuftene bevart.

Feirng Jernverks historie blir i dag holdt levende gjennom spelet i som årlig spilles i Jernverkshelga.

Fallretter[rediger | rediger kilde]

I 1914 kjøpte Torgunrud Bruk fallrettighetene til Kastfossen fra bruker Christiane Svenkerud mens eiendomsretten til fossen forble i gården.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berg, Lars: Norske Gårdsbruk Akershus fylke, Oslo 1941
  • Bull Edvard: Eidsvoll Bygds historie, Carsten Anker og arbeidsfolkene på verket, Oslo 1961
  • Fladby, Rolf: Eidsvoll Bygds historie, Bergverk og Industri, Oslo 1961
  • Lunde, AAge: Feirings historie I, Eidsvoll kommune 1981
  • Risåsen, Geir Thomas: Eidsvollsbygningen, Carsten Anker og Grunnlovens hus, NW Damm & sønn, Oslo 2005
  • Thuesen, Gunnar: Feiring Jernerk, artikkel i Volund, årbok for selskapet Norsk Teknisk museum, Oslo 1953
  • Tosterud, Maja: Feirings historie IV, Eidsvoll kommune 1986