Hauptfriedhof Frankfurt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Omkring 150 år gamle bøketrær på gravlunden
Peterskirkegården
Gamle gravstener på Hauptfriedhof
Neues Portal
Mausoleet Reichenbach-Lessonitz, bygget 1845-1847 av kurfyrsten Vilhelm II av Hessen for sin andre hustru, grevinne Emilie von Reichenbach-Lessonitz
Mausoleet Gans, bygget 1909 for industrimannen Friedrich Ludwig von Gans (1833-1920), og inspirert av Donato Bramantes tempietto ved kirken S. Pietro in Montorio i Roma
Komponisten Felix Mendelssohns hustru Cécile Charlotte Sophie Mendelssohn-Bartholdy, født Jeanrenaud, er begravet på sin families gravsted
Legen Alois Alzheimers grav
Familiegrav for bankierfamilien Metzler, eier av bankhuset Metzler
Grav for den tyske filosofen Arthur Schopenhauer
Fredet grav for familien Seitz
Frankfurter Hauptfriedhof, Gewann C 123, Grabstaette Winterhalter - h02.jpg
Sarkofag i mausoleet Reichenbach-Lessonitz
Frankfurter Hauptfriedhof, Gewann C, Rotbuche - 0659p.jpg
Mausoleet Gans

Hauptfriedhof i Frankfurt am Main ble åpnet i 1828. Sammen med de to direkte tilgrensende jødiske gravlundene utgjør området ved Eckenheimer Landstraße et av de største gravlundskompleksene i Tyskland. De monumentale portalbyggene, havearkitekturen og gravmonumenter fra de siste 180 årene og for tallrike betydningsfulle personer gjør gravlunden til en svært severdig del av Frankfurt.

Historie[rediger | rediger kilde]

Fra begynnelsen av 1500-tallet ble de fleste døde begravet på Peterskirkegården i Neustadt. Etter reformasjonen var Peterskirkegården reservert for protestanter fra Altstadt og Neustadt («gamlebyen» og «nybyen»). Det fantes en egen gravlund i Sachsenhausen. Den jødiske gravlunden tilhørte jødekvarteret, mens de katolske døde ble begravet på domsgravlunden.

Peterskirkegården ble benyttet i mer enn 300 år, og flere ganger utvidet. Men allerede på 1700-tallet strakk plassen innenfor Frankfurts bymurer ikke mer til. Da man fra 1812 også begravet katolikker på gravlunden, ble situasjonen enda vanskeligere. Antallet katolikker i bystaten hadde vokst så sterkt at domsgravlunden måtte stenges.

Bystaten besluttet derfor å bygge en ny, storslått gravlund utenfor byens porter. Planene møtte imidlertid motstand fra deler av befolkningen. Spesielt de innflytelsesrike patrisierfamiliene ville ikke gi avkall på sine storslåtte familiegravsteder og mausoleer på Peterskirkegården. På den nye gravlunden ble det nemlig bestemt å legge alle døde i vanlige graver i jorden, uten hensyn til deres stand. Byens leger støttet den nye gravlunden, og advarte mot de hygieniske forholdene på Peterskirkegården. I 1821 ble det bestemt et areal for den nye gravlunden, og i 1825 ble Kirke- og gravlundskommisjonen under ledelse av senator, hessisk geheimehoffråd og senere direktør for Taunus-Eisenbahn, Johann Adam Beil opprettet. For å overbevise byens patrisiere til å støtte gravlunden gav man avkall på å behandle de døde likt, og gav tillatelse til private familiegravsteder. Man reserverte betydelig plass langs murene til dette formålet.

Arkitekten Friedrich Rumpf (1795–1867) og bygartneren Sebastian Rinz (1782–1861) fikk i oppdrag å utforme gravlunden. Rinz anla gravlunden som engelsk landskapspark i et område på ca. seks hektar, altså tre ganger så stor som Peterskirkegården. Gravlunden ble omgitt av muren. Øst for den ble samtidig den jødiske gravlunden (Jüdischer Friedhof, idag Alter jüdischer Friedhof) bygget. I vest bygget Rumpf en klassisistisk portal med to fløybygninger. Den gamle portalen er bygget på ruinene til en romersk villa. I den nordlige delen lå opprinnelig likhuset, og i den sydlige delen lå gravlundens forvaltning.

Den 30. juni 1828 fant den siste begravelsen på Peterskirkegården sted, og dagen etter, den 1. juli, ble den fra Amsterdam stammende Maria Catherine Alewyn som den første begravet på den nye gravlunden.

Gravlunden har blitt utvidet flere ganger, og er idag over ti ganger så stor som i 1828. I nord-sydlig retning strekker gravlunden seg 1,4 kilometer, og i øst-vestlig retning 0,9 kilometer. Den har nå et areal på 70,1 hektar. Gangveiene og stiene på området strekker seg over 64 kilometer.

I 1912 ble en ny portalbygning med Trauerhalle (sorghall) åpnet nord for den gamle portalen. Den nye portalen er et monumentalt bygg i nyklassisisme. Neuer Jüdischer Friedhof (den nye jødiske gravlunden) ble anlagt ved siden av i 1928-1929.


Kjente personer[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Victor von Brauchitsch, Helga von Brauchitsch: Zum Gedenken – Grabmale in Frankfurt am Main. Kramer, Frankfurt am Main 1988, ISBN 3-7829-0354-4
  • Ebba D. Drolshagen: Der melancholische Garten, der Frankfurter Hauptfriedhof und seine Grabdenkmäler im 19. Jahrhundert. Fricke, Frankfurt am Main 1987, ISBN 3-88184-095-8
  • Bettina Erche: Denkmal Topographie Stadt Frankfurt am Main – Der Frankfurter Hauptfriedhof . Henrich, Frankfurt am Main 1999. ISBN 3-921606-35-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]