Stoltz' reperbane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 60°24′46,235″N 5°19′20,752″Ø

Stoltz' mesterhus og reperbane i Sandviken i Bergen
Mesterhuset ble oppført av Christopher Greve Stoltz mellom 1807-1808
Tjærehuset
Banemulen (inngangspartiet) ved «Nilsebanen» rundt århundreskiftet

Stoltz' reperbane ligger i Sandviksveien 60 i strøket Sandviken i Bergen. Banen ble anlagt parallelt med den Trondhjemske postvei og kraftig forlenget i 1712. Reperbanen er datert tilbake til 1690-tallet og regnes som den eldste bevarte reperbane bygget tre i Europa. Spinneboden og reperbanen ble helt eller delvis demontert og gjenoppbygget i to etasjer i perioden 1851-1854.

Reperbanen med Spinneboden er 147 meter lang, men man kunne fortsette å spinne utenomhus, fram til Amalie Skrams vei i Sandviksfjellets skråning, slik at spinneveien kunne bli 300 meter. Der finnes fortsatt rester (fester/kroker) etter dette i Amalie Skrams vei

Kulturmiljø[rediger | rediger kilde]

Foruten reperbanen og mesterhuset besto anlegget i 1819 av en spinnebod, et tjærehus, to sjøboder, et naust og en brygge. Tjærehuset som ligger bak hovedhuset er delvis bygget i stein. Her impregnerte man tauverket av hamp ved å trekke det gjennom oppvarmet tjære. I sjøbodene lagret man hampen som var importert fra Russland.

Eierskifter[rediger | rediger kilde]

De første kildene på stedet stammer fra 1600-tallet, men det er usikkert hvem som var de første eierne, sannsynligvis to brødre. I 1704 overtok Rasmus Ingebrigtsen og Thomas Aamundsen banen. Repslager Rasmus Ingebrigtsen kom inn som medeier i selve eiendommen i 1704 og han fikk separat festebrev på reperbanen i 1712. Det er mulig at han forlenget banebygningen og bygget bolighus i enden av banen. I 1712 ble Ingebrigtsen eneeier. I 1733 ble anlegget kjøpt av Jan Frøchen som leide ut anlegget til andre. I 1747 ble anlegget solgt til Jens Jansen Hart, gift med Johanne Margrethe Jæger. Hart klarte ikke sine forpliktelser og hans kausjonist, svogeren Niels Knag Jæger overtok banen. Driften av banen ble overlatt til hans bror, Wilhelm Friderich Jæger (1726–1775), som tok borgerskap som repslager i Sandviken i 1753. Han og hans tvillingbror Tycho (Tyge) Christopher Jæger (1726–1806) skal ha drevet reperbanen fram til 1791, da anlegget ble solgt til Ole Andreas Steen. Steen klarte ikke forpliktelsene sine og måtte i 1795 selge anlegget til Christopher Greve Stoltz.

Repslagermesterens bolig som ligger foran banen ble oppført av Stoltz mellom 18071808 og brukt som bolig for hans familie, noen svenner og læregutter. Daniel Stoltz (1784–1864) overtok banen etter sin far 1815 og utvidet virksomheten med å bygge pianoer. I 1843 ble eiendommen overtatt av tredjegenerasjon, Daniel Christopher Stoltz (1818–1893), som drev banen fram til 1889.

Repslager Jacob Neumann Janson hadde mistet sin bane i en brann på Laksevåg, overtok deretter Stoltzebanen. 1896 ble banen kjøpt av Ole Nilssens firma O. Nilssen & Søn AS. Banen kjennes derfor også som Nilsebanen. Firmaet eide anlegget fram til Pallas Eiendom AS sitt selskap Sandviksveien 60/62 A/S overtok eiendommen like etter årtusenskiftet. Sandviksveien 60/62 A/S ble overtatt av Rolf Olsen AS i 2009.

Reperbanen i Sandviksveien 62 er den andre i rekken av reperbaner i Sandviken. Den ligger nær sjøen rett bak pakkbodene. I 1733 omfattet banen bolighus, tjærehus, spinnebod, selve banebygningen og to nøst. Banen hadde hele tre repslagerhjul. Banen ervervet også Sandviksbod 67a på andre siden av dagens Måseskjærsvei. Bolighuset som ble bygget i 1807-1808 og er relativt uendret den dag idag (2010). Bemerkelsesverdig er en taksasjon fra 1816. Den nevner en «Koestald» i pakkbodens nordre side. Fra tidligere dokumenter er det kjent at repslageriet leiet noen jordstykker og enger. Kanskje forsøkte man å være selvforsynt med melk og kjøtt. I dag er Sandviksbod 67a rehabilitert og tilhører et eiendomsselskap. Tjærehuset ble utvidet før 1819. Så ser det ikke ut til at mye skjedde før 1851. Da begynte man å bygge om banen slik at den fikk den nåværende annen etasje. Det ser ut som om man beholdt materialene i den gamle banen i første etasje. Annen etasje ble brukt til å lage snorer og fiskeredskaper, mens første etasje ble brukt til større tauverk. I 1880-årene gikk seilskipepoken mot slutten i Bergen; dampskip overtok. Daværende baneeier, O. Nilssen & Søn, la da om fra seilskipstauverk til fiskeredskapsproduksjon, og tjærehuset og andre bygninger ble ombygget. I tillegg ble det bygget snørefabrikk og tørkefabrikk. De siste bygningene ble erstattet av nye bygninger i 1929-30. Da hadde Bergen kommune alt i noen tid hatt planer om å legge trikkespor gjennom eiendommen. Men staten fredet bolighuset og reperbanen 1927. Det var en av de første bygningsfredninger i Bergen. I 1934 ble fredningsvedtaket opphevet for reperbanen da bedriften ville utvide. Det ble det imidlertid ikke noe av og reperbanen ble stående. Neste trussel kom med ny veiplan i første halvdel av 1970-tallet men også dette ble stoppet da reperbanen og bolighuset igjen ble fredet i 1979. Statens vegvesen måtte finne en annen løsning på veiproblemet. Løsningen ble dagens Fløifjellstunnel.

Virksomheten i selve reperbanen ble avsluttet i 1966 og banen har siden vært brukt som lager. I forbindelse med 150-års jubileet til Sandvikens Bataljon i 2007 fikk fasaden på Stoltzehuset og plenen på forsiden en ansiktsløftning. Det ble i 2009 satt i gang omfattende antikvarisk restaurering av reperbanen og spindeboden.

Fredning[rediger | rediger kilde]

Mesterhuset i Louis-seize-stil ble fredet av Riksantikvaren i 1927, mens reperbanen og tjærehuset ble fredet i 1977.

Annet[rediger | rediger kilde]

En av Sandvikens Bataljons stiftere Søren Hjelm Friis Stoltz bodde i mesterhuset og bataljonen regner bygningen som sitt stiftelseshus. Det blir bekranset ved store jubileer til minne om korpsets stifter. Bataljonen ble stiftet 17. mai 1857.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]