Samfunnskontrakt

En samfunnskontrakt eller sosial kontrakt er en enighet eller underforstått avtale mellom individer som sikrer enkelte felles interesser og rettigheter i bytte mot individuell frihet. Idéen om samfunnskontrakten oppsto mellom 1650 og 1800, og var et forsøk på å forklare fyrsters rettigheter på en annen måte enn den teokratiske oppfatningen at de var valgt og innsatt av Gud, Samfunnskontrakten ble presentert som et moralsk og politisk prinsipp som forsøker å forklare behovet for et samfunn og hvorfor sosiale regler, normer, eller lover er rasjonelle. Med en tenkt naturtilstand som utgangspunkt forsøker de ulike filosofene å forklare hvorfor det er i et individs rasjonelle egeninteresse å oppgi frihet for å oppnå de fordelene som en statsmakt vil gi.

Historie

Epikur mente at absolutt rettferdighet ikke finnes, men at rettferdighet var en felles enighet mellom mennesker i forsøk på å unngå å gjøre eller bli påført skade.

Hugo Grotius skrev, i fengsel, om at noen lover må gjelde selv i krig, og at det finnes rettferdige og urettferdige grunner til krig. Mennesker har noen rettigheter i form av å være menneske, og om myndighetene ikke klarer å beskytte menneskene har folk lov å gjøre det som trengs for å overleve.

Leviathan av Thomas Hobbes (1651) var den første beskrivelsen av naturtilstanden og behovet for en samfunnskontrakt for å unngå anarki.

Thomas Hobbes formulerte i Leviathan (1651) for første gang hva en samfunnskontrakt var. Hobbes mente at fra naturens side var oppgaven å overleve i konkurranse med alle andre. Denne naturtilstanden var brutal og anarkistisk og sikrer ingen rett til noe som helst. En samfunnskontrakt var en enighet mellom individer der de gir opp litt av sin egen individuelle frihet til fordel for andres. Sammen utgjør de da en samfunn der de underkaster seg regler som stopper alles kamp mot alle. Et slikt samfunn er likevel anarkistisk, og noen må håndheve loven, en hersker, og ingen har rett til å motsi herskeren ettersom herskerens makt har grunnlag i den friheten individene har gitt opp i bytte mot lov og orden.

John Locke mente at mennesket av natur ønsket å leve fredlige liv. Uten noen til å styre vil man likevel leve i frykt for at andre kan gjøre skade. For Locke var staten en union bestående av individer som ønsket beskyttelse for seg selv og sin eiendom. Folk er i utgangspunktet fri, men ønsker å inngå en samfunnskontrakt der de gir opp litt frihet til fordel for sikkerhet, og der staten er en uavhengig dommer i konfliktsaker, i stedet for at individene selv avgjør med list eller vold.

Jean-Jacques Rousseau skrev i 1762 Du contrat social, den sosiale kontrakt, at det var absurd å gi opp sin frihet og seg selv til slaveri. Folk selv burde være med å utforme den sosiale kontrakten mellom folk og styre. Ledelsens oppgave er å representere folkets generelle vilje (allmennviljen), men utførelsen av det som bestemmes, som håndheving av lover, burde gjøres av andre myndigheter. Rousseau mente at det også var folkets oppgave å avsette ledere som ikke fulgte den generelle viljen.

Immanuel Kant var opptatt av at en samfunnskontrakt var en idé og ikke et dokument. Kontrakten er, hos Kant som hos Hobbes, en tenkt rettferdiggjørelse av myndighetenes makt, ikke en fremforhandlet avtale. Kontrakten er heller ikke frivillig, men en nødvendighet, men ifølge Kant til alles felles beste. Etter Kant ble ideen om samfunnskontrakt mindre populær, frem til John Rawls vekket den opp igjen.

Perspektiver

En samfunnskontrakt er i nyere tid ikke begrenset til et spørsmål om statslederes legitimitet, men brukes som begrep for å se på alle typer interessekonflikter.

Reduksjonisme

Hobbes antar at en samfunnskontrakt inngås av umoralske individer i en naturtilstand. At umorlaske individer skal forhold seg til en kontrakt har vært kritisert, for hvorfor skal man bry seg om kontrakten og være moralsk? Fra et reduksjonistisk ståsted henter Hobbes moralske normer fra et umoralsk grunnlag. David Gauthier bruker den spillteoretiske modellen fangens dilemma for å vise at samarbeid og sosiale kontrakter er til fordel den enkelte, og at rasjonalitet kan få folk til å innføre nye moralske prinsipper fordi det er til deres fordel. Ifølge John Rawls forsøker man å slutte det fornuftige med utgangspunkt i det rasjonelle. Rawls mener at folk i utgangspunktet har etiske og politiske meninger, så for ikke-reduksjonistene er spørsmålet ikke hvorfor man skal være moralsk, men hvilke moralske verdier en samfunnskontrakt skal inneholde.

Idealisering og identifikasjon

Forskjellen mellom "jeg og du" er viktig for å rettferdiggjøre sosiale kontrakter. Folkets interesser og myndighetenes interesser er ikke de eneste interessene som gjelder, for i demokratier vil de folkevalgte ofte styre i samsvar med sine velgeres interesser. Mine interesser kan idealiseres slik at de gjelder for flere, og folkets interesser kan deles inn i partier. Rousseaus idé om en generelle vilje er et eksempel på en idealisering. Problemet med idealiserte motiver er at det kan være vanskelig å identifisere seg med dem. I et tenkt system der en gruppe styrer etter sine idealer, f.eks. kommunisme, der religion anses som irrasjonelt, vil ha vanskelig for å finne gode løsninger for religionsfrihet, da fordi kontrakten med velgerne baserer seg på et ateistisk ideale, mens de som skal styres i stor grad er religiøse og ikke identifiserer seg med det idealiserte bildet.

Homogenitet

Dersom det i et samfunn finnes interessegrupper som passer for alle inbyggerne har man likevel et problem, at interessegruppene kommer til å være så uenige seg imellom. Hvis man antar at alle mennesker er like kloke og lar seg overbevise av de samme argumentene, så vil interessegruppene være homogene og representere innbyggerne, og man kan finne et balansepunkt som er det beste for alle. For å finne et balansepunkt for å utforme en samfunnskontrakt må altså interessegruppene være abstrakte og teoretiske - mens i virkeligheten vil interessegrupper ikke være homogene og ha skiftende syn på sine interesser. Noen filosofer argumenterer for at grunnlaget for sosiale kontrakter blir bedre dersom man fokuserer på forskjellene mellom individuelle interesser og ikke forsøker å normere og idealisere.

Vurdering av samfunnskontrakten

John Rawls' slør av uvitenhet har som mål å fremstille alle mennesker som like, selv om de egentlig er forskjellige, for slik å gjøre sosiale kontrakter mer rettferdige.

John Rawls mener at sosial rettferdighet oppstår når man introduserer et slør av uvitenhet der man behandler andre som om man ikke vet noe om deres bakgrunn, sosiale posisjon, rase, kjønn eller andre faktorer. For å inngå en samfunnskontrakt må man vite hva som er utgangspunktet, f.eks. Hobbes naturtilstand, og man må vite hva alle vet, eller tror, om hva de vil. Et slør av uvitenhet begrenser dette fordi man ikke bryr seg om personlige detaljer, men må behandle alle som like. For å vite om en samfunnskontrakt er ønskelig må man også vite noe om resultatet man kan vente. Hvis man verken vet hva som er utgangspunktet eller mulige resultater er det umulig å vurdere kontrakten.

Inngåelse av sosiale kontrakter

Rawls anser målet om rettferdighet som viktigere enn den samfunnskontrakten, og selv om individers valg påvirker alle andre, så vil en kartlegging av alles interesser vise hvordan en perfekt samfunnskontrakt kan utformes. Alternativet er at selv om man kartlegger, så vil individene vurdere verdien av interessene forskjellig, og det finnes ingen perfekt kontrakt alle kan være enige i.

Hvordan individer, interessegrupper og folkevalgte skal inngå sosiale kontrakter finnes det også flere syn på. Hobbes, Locke og Rousseau så for seg en form for samtykke. Individer kan ifølge dem inngå avtaler, og de hadde en moralsk forpliktelse fordi et ordnet samfunn er bedre enn alternativet. Ronald Dworkin har hevdet at hypotetiske kontrakter ikke kan være forpliktende, og at en kontrakt andre inngår på dine vegne ikke kan være bindende.

John Nash og John Harsnayi har vært tilhengere av spillteori og mener at en form for forhandling mellom interessegrupper må til. Rawls forkastet ideen om forhandling fordi "at hver får i forhold til sin trussel-evne er neppe et rimelighetsprinsipp."

Spillteori gir også en likevekt, og Brian Skyrms (1936-) mener at å finne likevektspunktene, det som er best for flest, er det som rettferdiggjør en samfunnskontrakt. Utfordringen er at det kan finnes mange likevektspunkter for hver problemstilling, og at skiftende interesser flytter på disse punktene.

Andre perspektiver

Feministen Carole Pateman (1940-) har argumentert for at selv om Rousseau og Locke inkluderte kvinner i sine teorier, så ble ideene utformet i en patriarkal tid og endrer ikke forholdet mellom menn og kvinner. Tre eksempler på moderne patriarkalske sosiale kontrakter er giftemålet, prostitusjon og surrogati. Giftemål fører i flere land til at menn ikke kan dømmes for seksuell vold mot sin kone. Prostitusjon sikrer menn "lik tilgang" til kvinnekropper, og surrogati sikrer tilsvarende tilgang til kvinners reproduksjon.

Charles W. Mills skriver i The Racial Contract (1997) at rasisme er ikke en uheldig konsekvens av menneskets feilbarlighet, men at rase ligger som en forutsetning når sosiale kontrakter utformes. Europeiske hvite menn har gjort rase til noe politisk som rettferdiggjør utbytting av andre. Locke mente at indianere ikke arbeidet med landet og drev jordbruk, og derfor ikke eide landet. Sosiale kontrakter fokuserer på likhet for loven og skjuler, ifølge Mills, at noen reelt har fulle rettigheter mens andre ikke har det. Denne ulikheten kan ikke ordnes gjennom kvotering, men fører til at kartleggingen av hvem vi er og hva vi vil må gjøres på nytt.