Skinhead

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Snauskalle)
Hopp til: navigasjon, søk
Skinheadskulturen omfatter også spesiell musikktyper, deriblant punkrock. Bildet er fra en konsert under Punk and Disorderly Festival i Berlin 2003.

Skinhead er et engelsk begrep for en mote og subkultur som særlig består av ungdommer som barberer hodehåret ned til huden. Gode norske ord for det samme er snauskalle og blankskalle, men de brukes sjeldnere ettersom skinhead også har politiske og kulturelle assosiasjoner utover å være en hårmote. Det er de som klipper håret helt kort, uten å være skinhead.

En skinhead er en del av en subkultur som oppstod blant arbeiderklasse-ungdom i Storbritannia på slutten av 1960-tallet, og som senere spredde seg til andre deler av verden. De opprinnelige skinheads var sterkt påvirket av jamaicanske rude boys og britiske mods, når det gjaldt stil, musikk og livsstil og det var ikke uvanlig med svarte skinheads.[1][2] Opprinnelig var skinheadkulturen basert på disse elementene, ikke på politikk eller rase.[3] Siden har imidlertid holdninger til rase og politikk blitt faktorer som skinheads deler seg inn etter. Det politiske spektrum innen skinheadkulturen spenner fra det høyre-ekstreme til det venstre-ekstreme, selv om mange skinheads er apolitiske. Sett i forhold til stil, finner man variasjoner fra den rene 1960-talls mods-influerte stilen til den mer punk-influerte stilen.

Skinheads kjennes på klesdrakten og det korte håret. Elementære elementer i klesdrakten er bukseseler, korte eller oppbrettede bukser og lærstøvler. De aller fleste plagg er gjerne av et utvalg anerkjente merker, som Ben Sherman, Fred Perry, Doc. Martens, Lonsdale, Levi's.

Historie[rediger | rediger kilde]

1977 revival skinhead

På slutten av femti-tallet opplevde Storbritannia en økonomisk oppgang som ledet til en økning i inntekt hos mange unge. Mange brukte disse pengene på moteprodukter popularisert av amerikanske soulgrupper, britiske R&B bands, filmskuespillere og Carnaby Street.[4][5]

Disse ungdommene ble kjent som mods, en subkultur kjent for sitt forbruk og hengivenhet for mote, musikk og scootere.[6] Mods med mindre inntekter klarte seg med en praktisk stil som passet deres livsstil og inntekt; sko med ståltå, straight-leg jeans, Sta-Prest bukser, poloskjorter og bukseseler. Disse ungdommene brukte penger på dresser som de bar når de besøkte dancehalls, der de danset til soul, ska, bluebeat og rocksteady musikk.[7][8]

Rundt 1965 utviklet det seg et skille mellom såkalte peacock mods, som var mindre voldelige og mer motebevisste og hard mods som hadde kortere hår og en mer arbeiderklasseorientert stil.[9]

Disse, første kjent som lemonheads og peanuts, ble rundt 1968 kjent som skinheads.[10] Det korte håret kan ha kommet på grunn av praktiske årsaker, siden langt hår kan være en risiko i industrien og en ulempe i slagsmål. Imidlertid kan det også være en protest mot hippiene som skinheads oppfattet som et middelklasse/borgerlig fenomen.[11]


I tillegg til å beholde mange mods-trekk, ble mange skinhead interessert i jamaicansk rude boy stil, og den tilhørende musikken: ska, rocksteady og tidlig reggae (før tempoet i musikken ble skrudd ned og teksten fokusert mer på temaer som svart nasjonalisme og rastafariansime).[12][13][14]

Skinheadkultur ble såpass populær rundt 1969 at selv rockeband som Slade[15][16][17] for en stund adopterte stilen. Subkulturen ble ytterligere kjent på grunn av en serie voldelige og seksuelt eksplisitte romaner av Richard Allen, særlig Skinhead og Skinhead Escapes. På grunn av storstilt innvandring fra Storbritannia til Perth i Australia spredte skinheadkulturen seg til byer som Medina, Rockingham, Armadale, Kelmscott, Lynwood og Thornlie på 1960-tallet. Dette førte til en egen australsk skinheadstil.[18][19]

Utover på 1970-tallet, begynte skinheadkulturen å forsvinne fra mediebildet og noen av de originale skinheadene forsvant inn i nye kategorier, som «suedeheads» (definert ved muligheten til å kunne bruke en kam), «smoothies» (ofte med skulderlangt hår) og «bootboys» (med mod-lengde på håret og ofte assosiert med gjenger og hooligans). Noen vendte tilbake til mods-røttene med «brogues», «loafers», dresser og «slacks-and-sweater»-utseende.

I 1977 ble skinheadkulturen gjenopplivet på grunn av den nye musikkstilen punkrock. Mange ble skinheads som en protest mot kommersialliseringen av punken og la seg til en skarp, smart stil som var på linje med den originale 1969-stilen. Ekspempler på disse er Gary Hodges og Hoxton Tom McCourt (begge senere i bandene The 4 Skins og Suggs, senere i bandet Madness).

Fra 1979 ble det flere skinheads med kortere hår og med tradisjonell stil. Dette fikk oppmerksomhet i mediene, mye på grunn av tilknytningen til hooligansgrupper.[20] [21] [22][23] Disse skinheads hadde punk-influerte trekk som høyere støvler (14-20 lissehull) og trangere jeans. Imidlertid var det fortsatt mange skins som foretrakk den originale mods-inspirerte stilen. Etterhvert ble forskjellige tolkninger av skinheadkulturen bragt utover verden. Et eksempel er USA, der visse elementer av hardcore punk-miljøet omfavnet skinhead-stilen og utviklet sin egen versjon.[24]

Rasisme, anti-rasisme og politikk[rediger | rediger kilde]

Uidentifisert ny-nazistisk skinhead.

På slutten av sekstitallet, forekom det at skinheads deltok i voldelige angrep på pakistanere og andre sørøstasiatiske immigranter, noe som ble omtalt som Paki-bashing.[25][26] Selv om disse skinheads ikke var en del av noen organisert rasistisk bevegelse, ble det på det tidlige syttitall flere skinheads som identifiserte seg med det hvite nasjonalistiske National Front. Imidlertid hadde det også vært anti-rasistiske og venstre-orienterte skinheads helt fra begynnelsen, særlig i Skottland og Nord-England.[27]

Utover på syttitallet ble den rasemotiverte volden fra skinheads mer tydelig og grupper som National Front og British Movement fikk flere skinheads som medlemmer. Selv om mange skinheads ikke ville ha noe spesifikt politisk stempel på sin subkultur var det mange arbeiderklasseskinhead som anklaget ikke-hvite immigranter for økonomiske og sosiale problemer og derfor stilte seg bak høyreekstreme organisasjoners syn på svarte og asiater.

På slutten av syttitallet var noen regelrette nynazistiske grupper sammensatt av skinheads, og massemediene, og dermed store deler av opinionen, hadde på dette tidspunktet begynt å se skinheads som en subkultur som stod for hvit makt-tenkning.

Imidlertid, mange skinheads, ex-skinheads, suedeheads og casuals i Storbritannia rundt 1980, protesterte mot venstre-høyre inndeling. Denne anti-ekstremistiske holdning ble musikalsk sett funnet i Oi! band som The Cockney Rejects, The 4 Skins og andre.


Mediene begynte å bruke termen skinhead når de skrev om rasistisk vold, og har nok slik bidratt til den offentlige oppfatningen av subkulturen.[28] Geoff Pearson ser på skinheads som syndebukker for et samfunns latente problemer:

Paki-bashing har blitt assosiert med skinheads. (...) Den samvittighetfulle liberaleren kan kanskje spørre: "Hvorfor i all verden banker ungdom opp immigranter?" Men den samvittighetsfulle liberaleren har aldri sett noe sånt som en Skinhead før: meningsløsheten i hans fotballhooliganisme, hans voldelighet og hans klær setter en rask stopper for enhver kritisk tanke. Enhver kledd som ham kan gjøre hva som helst: det sier seg selv. Således er vi etterlatt med en medieskapt selvinnlysende sannhet, og det er ikke lenger noen grunn igjen for å søke etter et svar på hvorfor mennesker angriper immigranter.[29]

Bill Osgerby støtter påstanden om at skinheadstilen gjør skinheads til et lett mål Han sier: "the skinheads’ defiant proletariat posture (work boots, braces, prison ‘crop’ hairstyle) was what ensured that the media would present skinheads as 'public enemy number one'."[30] TV-show som Oprah og Geraldo har hatt skinheads som tema for sine show og fremmer slik ytterligere en stereotypi. Mediene har koblet skinheads med fotballhooligans, mens det imidlertid virker som om hooligans er en subkultur i seg selv.[31]

Noen skinheads møtte nynazist-sterotypien ved å lage anti-rasistiske organisasjoner som Skinheads Against Racial Prejudice (SHARP) som ble grunnlagt i New York i 1987 og snart spredte seg til andre land og Anti-Racist Action (ARA), som startet i Minneapolis, Minnesota i 1988.[32][33][34] Andre mindre politisk orienterte skinheads kritiserte nynazister og støttet tradisjonell skinheadkultur, to eksempler er Glasgow Spy Kids i Skottland (som laget frasen Spirit of 69.) og publisatorene av Hard As Nails fanzinen i England.

Skinhead-imaget var en utbredt mote blant den nye politiserte ungdomskulturen som ble manifestert gjennom ultranasjonalistiske partier og grupperinger over hele Europa. Med demokratiseringen av Øst-Europa har denne tendensen startet på nytt med samme utgangspunkt. I Russland regnes i dag at nynazistiske partier og grupper består av 50 000 personer (estimat fra Amnesty International) og at skinheads dominerer den aktive voldsytrende delen av miljøet.

Politiske kategorier[rediger | rediger kilde]

Det er mange politiske kategorier av skinheads, men mange skinheads passer ikke inn i noen av dem. At kategorier allikevel brukes er for å forklare de dominerende politiske grupperinger av skinheads. Det finnes ingen pålitelige statistikker som dokumenterer hvor mange skinheads som tilhører de forskjellige kategoriene.

Anti-rasistiske skinheads, av og til kjent som SHARPs, står i sterk opposisjon til nynazisme og rasisme, men er ikke nødvendigvis politisk engasjert i andre saker.[35] Betegnelsen SHARP blir noen ganger brukt til å beskrive alle anti-rasistiske skinheads, selv om de ikke er medlemmer av en SHARP-organisasjon. Noen anti-rasistiske skinheads har vært aktive i Anti-Fascistisk Aksjon og Anti-Rasist Action. White Power-skinheads og tradisjonelle skinheads (særlig i USA) refererer noen ganger til dem som "baldies".

Apolitiske skinheads går enten i mot politikk generelt, er politisk moderate eller skiller skarpt mellom sine politiske syn og sitt liv som skinhead. Skinheads på begge ekstremer av det politiske spektrum refererer til disse som «fencesitter» (gjerdesittere) eller «fencewalker».

Venstre-orienterte skinheads er anti-rasistiske og anti-fascistiske og har et militant pro-arbeiderklassestandpunkt. Denne kategorien inkluderer «redskins» og anarkistiske skinheads.[36] Den best kjente organisasjonen i denne kategorien er RASH, Red and Anarchist Skinheads.[37]

Høyre-orienterte skinheads er konservative og patriotiske, men ikke nødvendigvis ekstreme eller fascistiske.[38]

White Power- eller naziskins er rasistiske, ekstremt nasjonalistiske og svært politiserte.[39][40] Mange naziskins har ingen forbindelse med den originale skinheadkulturen på sekstitallet når det gjelder stil eller interesser. SHARPere og tradisjonelle skinheads kaller dem ofte boneheads.

Stil og klær[rediger | rediger kilde]

I tillegg til det korte håret, er skinheads kjennetegnet ved spesifikke klesstiler. Skinheadmotene har forandret seg siden dannelsen av subkulturen på sekstitallet og visse moter har vært mer dominerende i enkelte geografiske områder og tidsperioder enn andre. Den følgende listen inkluderer klesartikler som har vært båret av skinheads.

Hår:

  • Menn: Opprinnelig var poenget å ha noe hår (kort, men ikke skallet). Håret ble kortere utover på syttitallet og i dag finnes skinhead som bruker barberhøvel på hodet. Dette staret med introduksjonen av Oi!-musikk. Noen skinheads bruker kinnskjegg av forskjellig type.
  • Kvinner: På sekstitallet hadde mange kvinnelige skinheads en "normal" eller mod-influert hårfrisyre. Etterhvert ble det vanligere å ha en Chelsea girl, som er en kortere punk-influert versjon av feathercut. En feathercut er kort på toppen, med hår foran, bak og på siden. Noen Chelsea girl-frisyrer innebærer nesten fullstendig barbering i nakken med hår foran og siden.


Overdeler:

  • Menn:Ben Sherman, Fred Perry, Brutus, Jaytex, Arnold Palmer og andre merker av poloskjorter/tennisskjorter; Lonsdale, Everlast- skjorter; bestefarskjorter; V-halsgensere;; strikkevester; T-skjorter (hvite eller med tekst/bilder relatert til band/skinheadkultur;blazere. Tradisjonelle skinheads har av og til dresser, særlig "tonic"-dresser. Navnet skriver seg fra det skinnende materialet som skifter farve etter lys og vinkel. Noen Oi!! og hardcore-orienterte skinheads bærer enkle hvite wifebeater skjorter, særlig i USA.
  • Kvinner: Samme som menn, i tillegg til dresser med skjørt.

Fottøy[rediger | rediger kilde]

  • Menn: støvler, opprinnelig millitærstøvler og arbeidsstøvler, senere Dr. Martens (kalt Docs, DMs eller Doc Martens) støvler og sko.
Skinhead stil: Dr. Martens støvler med Levi's jeans

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Subcultures, pop music and politics: skinheads and «Nazi rock» in England and Germany | Journal of Social History | Find Articles at BNET.com
  2. ^ YouTube - Roots of The Skinhead
  3. ^ YouTube - Roots of The Skinhead
  4. ^ Rawlings, Terry (2000). Mod: A Very British Phenomenon. London: Omnibus Press. ISBN 0-7119-6813-6. 
  5. ^ Articles from Modculture.com Arkivert 26. november 2010 hos Wayback Machine.
  6. ^ Barnes, Richard (1979). Mods!. London: Eel Pie Publishing Ltd. ISBN 0-85965-173-8. 
  7. ^ Subcultures, pop music and politics: skinheads and "Nazi rock" in England and Germany | Journal of Social History | Find Articles at BNET.com
  8. ^ Edwards, Dave. Trojan Mod Reggae Box Set liner notes. London: Trojan Records. TJETD020. 
  9. ^ Old Skool Jim. Trojan Skinhead Reggae Box Set liner notes. London: Trojan Records. TJETD169. 
  10. ^ Marshall, George (1991). Spirit of '69 - A Skinhead Bible. Dunoon, Scotland: S.T. Publishing. ISBN 1-898927-10-3). 
  11. ^ The Skinheads - TIME
  12. ^ Smiling Smash: An Interview with Cathal Smyth, a.k.a Chas Smash, of Madness
  13. ^ Special Articles Arkivert 17. desember 2008 hos Wayback Machine.
  14. ^ Subcultures, pop music and politics: skinheads and "Nazi rock" in England and Germany | Journal of Social History | Find Articles at BNET.com
  15. ^ Straight From His Own Gob – Noddy Holder interview
  16. ^ Ambrose Slade: The Wolverhampton group that became Slade
  17. ^ BBC – h2g2 – Slade – the band
  18. ^ The Sharpies – Cult Gangs of the Sixties and Seventies
  19. ^ The Space Visual Arts: Sharpies
  20. ^ The Skinheads - TIME
  21. ^ de Konigh, Michael (2004). Suedehead Reggae Box Set liner notes. London: Trojan Records. TJETD003. 
  22. ^ Marshall, George (1991). Spirit of '69 - A Skinhead Bible. Dunoon, Scotland: S.T. Publishing. ISBN 1-898927-10-3). 
  23. ^ Film Noir Buff: Suedeheads
  24. ^ Rage with the Machine Article on Stuffmagazine.com Arkivert 7. mai 2008 hos Wayback Machine.
  25. ^ Monty Montgomery of the Pyramids/Symarip interview
  26. ^ The Skinheads - TIME
  27. ^ REDSKINS – The Interview, 1986
  28. ^ Osgerby, 1998, 65
  29. ^ «‘Paki-Bashing’ in a North East Lancashire Cotton Town: A case study and its history.» In Working Class Youth Culture. By Geoff Pearson. Routledge & Kegan Paul, 1976.
  30. ^ Osgerby, 2004, pg 80
  31. ^ Pearson, 1976, pg 106
  32. ^ BBC – Wales – The Oppressed
  33. ^ Neither Red Or Racist – The Skinhead Nation Arkivert 9. juli 2007 hos Wayback Machine.
  34. ^ Skinheads at Forty – City Pages (Minneapolis/St. Paul) Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine.
  35. ^ BBC – Wales – The Oppressed
  36. ^ Revolution Times Homepage – Revolution Times-Interview aus Autonom # 17
  37. ^ US RASH News Website
  38. ^ Rage with the Machine Article on Stuffmagazine.com Arkivert 7. mai 2008 hos Wayback Machine.
  39. ^ Subcultures, pop music and politics: skinheads and «Nazi rock» in England and Germany | Journal of Social History | Find Articles at BNET.com
  40. ^ Immigration Fueling White Supremacists, Study: Ku Klux Klan And Neo-Nazis Are Gaining Members As Immigrants Become More Visible - CBS News


Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Davis, John. Youth and the Condition of Britain: Images of Adolescent Conflict. Athlone Press, NJ. 1990
  • Hebdige, Dick. Subculture: The Meaning of Style. London: Fletcher & Son ltd, 1979.
  • Osgerby, Bill. Youth in Britain since 1945. Blackwell Publishers: Malden, Massachusetts, 1998.
  • Osgerby, Bill. Youth Media London: Routledge, 2004.
  • Pearson,Geoff. “’Paki-Bashing’ in a North East Lancashire Cotton Town: A case study and its history” Working Class Youth Culture. Routledge & Kegan Paul: London.1976. 50.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]