Slaget ved Mohrungen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget ved Mohrungen
Konflikt: Napoleonskrigene
Morag palacDohnow111.JPG
Dohna palass i Morąg (Mohrungen)
Dato25. januar 1807
StedVed Mohrungen i Øst-
Preussen
, dagens Morąg i Ermlandskmasuriske voivodskap i Polen
ResultatFransk seier
Stridende parter
Russland Det russiske keiserdømmetFrankrike Frankrike
Kommandanter og ledere
Russlands flagg Jevgénij Ivánovitsj MárkovFrankrike Jean Baptiste Bernadotte
Styrker
Mellom 9 000 til 16 000 mann12 000 mann
36 kanoner
Tap
Mellom 1 400 til 2 000 mannMellom 1 096 til 2 000 mann

Koordinater: 53°55′N 19°56′Ø Slaget ved Mohrungen fant sted under Napoleonskrigene og Frankrikes krig mot den fjerde koalisjonen. Slaget ble utkjempet 25. januar 1807, ved og i byen Mohrungen i Øst-Preussen (i dag Morąg i Ermlandskmasuriske voivodskap i Polen) mellom franske styrker under marskalk Jean Baptiste Bernadotte og russiske styrker under generalmajor Jevgénij Ivánovitsj Márkov. Den franske styrken slo tilbake det russiske angrepet, men et russisk kavaleriangrep på de franske forsyningsvognene fikk Bernadotte til å avslutte sine motangrep. Etter å ha jaget vekk de russiske kavaleristene trakk Bernadotte sine styrker tilbake og byen ble okkupert av styrkene til den russiske generalen Levin August von Bennigsen.

Ved utbruddet av den franske krigen mot den fjerde koalisjonen nedkjempet Napoléon Bonapartes styrker Kongeriket Preussen ved et felttog i høyt tempo i oktober og november 1806, hvorpå Napoléons La grande armée inntok Warszawa. Etter å ha utkjempet to harde slag mot den russiske arméen bestemte den franske keiseren seg for å legge sine styrker i vinterkvarter. Den russiske øverstkommanderende flyttet imidlertid sine styrker nord til det østlige Preussen og angrep deretter vestover mot Napoléons venstre fløy. Under marsjen vestover støtte en av Bennigsens kolonner på Bernadottes styrker. Den russiske fremrykkingen var i ferd med å stoppe opp da Napoléon samlet styrker for et kraftig motangrep.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter slaget ved Czarnowo 23. desember 1806 og slagene ved Pułtusk og Gołymin den 26. desember gikk de stridende franske og russiske arméene i vinterkvarter.[1] Napoléon Bonaparte ønsket tid for å reorganisere Grande Armées forsyningstjeneste etter det langvarige felttoget på høsten. Hans erfarne franske tropper hadde også uttrykt misnøye med å måtte kjempe under de harde forholdene ved vinter i Polen.[2]

Mot slutten av 1806 besto feltmarskalk Mikhail Kamenskijs russiske armé i Polen av to store fløyer under generalene Bennigsen og Fredrik Vilhelm von Buxhoevden. Under Bennigsens kommando var generalløytnant Aleksándr Ivánovitsj Ostermann-Tolstójs 2. divisjon, generalløytnant Fabian Gottlieb von der Osten-Sackens 3. divisjon, generalløytnant Dmítrij Golítsyns 4. divisjon og generalløytnant Aleksándr Karlovitsj Sedmorátskijs 6. divisjon. Før kampene i desember var Bennigsens styrke på 49 000 infanterister, 11 000 regulært kavaleri, 4 000 kossaker, 2 700 artillerister, 900 pionerer og 276 kanoner. Av dette var mellom 55 000 til 60 000 tilgjengelige i felt.[3]

Buxhoevden ledet generalløytnant Nikolaj Tutsjkovs 5. divisjon, generalløytnant Dmítrij Dokhturovs 7. divisjon, generalløytnant Peter Kiríllovitsj Essens 8. divisjon og generalløytnant Heinrich Reinhold von Anreps 14. divisjon. Buxhoevdens fire divisjoner hadde kjempet i slaget ved Austerlitz 2. desember 1805 og hadde ikke fått erstattet alle tap de led i slaget. Følgelig besto hans styrke av kun 29 000 infanterister, 7 000 kavalerister, 1 200 artillerister og 216 kanoner i desember 1806. Når garnisoner ble holdt utenfor kunne prøysserne bidra med kun 6 000 mann i felt den måneden.[3]

Portrett av Bennigsen i uniform, han har hansker og holder et sverd
Levin August von Bennigsen

Den russiske arméen besto i 1806 av 18 divisjoner. Hver divisjon hadde seks regimenter som igjen besto av 3 bataljoner, ti skvadroner tungt kavaleri, ti skvadroner lett kavaleri, to tunge artilleribatterier til fots, tre lette artilleribatterier til fots og ett artilleribatteri med hest. Da batteriene til fots hadde 14 kanoner og batteriene til hest 12 kanoner så hadde hver russisk divisjon 82 kanoner. De tunge batteriene var vanligvis oppsatt med åtte 12-punds kanoner, fire tunge haubitsere og to lette haubitsere. De lette batteriene hadde tilsvarende sammensetning, bortsett fra at de brukte 6-punds kanoner i stedet for 12-punds. Batteriene med hest brukte kun 6-punds kanoner.[4]

«Gammel og utslitt i kropp og sinn»,[5] den 75 år gamle feltmarskalk Kamenskij[6] viste klare tegn på at han ikke lenger var egnet til å ha en kommando. På den tiden slaget ved Pułtusk ble utkjempet forlot Kamenskij fronten. Dagen etter viste han seg uten skjorte i gatene i Grodno og ba om en kirurg. Han pekte på sine mange sår og krevde at doktoren ga han en skriftlig erklæring at han ikke lenger var tjenestedyktig.[7] I løpet av desember begynte hans to nærmeste underordnede, hvor Buxhoevden hadde høyest ansiennitet, å kjempe seg mellom for å overta kommando etter han.[8] Etter slagene ved Pułtusk og Gołymin forble 8. og 14. divisjon under Bennigsen, han var ikke veldig opptatt av å returnere de til deres sjef. Den 1. januar 1807 var Bennigsens fløy av troppene forlagt ved Nowogród på sørsiden av den isbelagte elven Narew, mens Buxhoevdens fløy var 15 km nordøst for den nordlige elvebredden.[2] Omtrent på denne tiden viste Kamenskij seg ved fronten, men hans ordre ble ignorert og han forlot felttoget permanent.[9]

Napoléon utplasserte sine styrker i en vid bue på østsiden av elven Vistula for å dekke Warszawa. Han plasserte Bernadottes ! korps på den venstre flanken med hovedkvarter i Osterode (dagens Ostróda).[10] I rekkefølge fra venstre til høyre kom marskalk Michel Neys VI korps ved Mława, Nicolas Soults IV korps ved Gołymin, Louis Nicolas Davouts III korps ved Pułtusk og Jean Lannes ved Serock. Marskalk Pierre Augereaus VII korps var reserve bak buen ved Płońsk. Marskalk Joachim Murats kavalerireserve tok vinterkvarter i distrikter nær de bakre linjene, bortsett fra divisjonsgeneral (fransk: Général de division) Louis Michel Antoine Sahucs 4. dragondivisjon, som var underlagt Bernadotte, divisjonsgeneral Antoine Lasalles lette kavaleridivisjon som patrujerte Soults front.[11]

Russisk offensiv[rediger | rediger kilde]

Slaget om Eylau, kart over felttoget, januar og februar 1807
Kartskisse over felttoget som ledet frem til slaget om Eylau, januar og februar 1807, Bennigsens vinteroffensiv som førte til slaget ved Mohrungen 25. januar 1807 vises klart. Tyske navn er brukt for byer i Øst-Preussen, se teksten for dagens polske navn.

I krigsråd den 2. februar 1807 bestemte Buxhoevden og Bennigsen at de russiske styrkene skulle gå til en offensiv mot de franske styrkene. De valgte å forflytte syv divisjoner nordover inn i Østpreussen før de dreide vest for å angripe Napoléons venstre flanke. Planen var at en divisjon skulle forbli nordøst av Warszawa for å forvirre franskmennene. Denne divisjonen skulle så kort etter bli forsterket med to divisjoner som var forventet å ankomme fra Moldavia under kommando av generalløytnant Johann Magnus von Essen.[12] Generalløytnant Dmítrij Mikhájlovitsj Vólkonskij (9. divisjon) og Petr Ivanóvitsj Meller-Zakomelskij (10. divisjon) ledet de to enhetene.[13] De russiske generalene håpet å skade Napoléons venstre flanke og tvinge den franske arméen til å trekke seg tilbake til den vestre bredden av elven Vistula. Stillingen som ble vunnet skulle benyttes til å begynne et felttog til våren som kanskje ville presse de franske styrkene tilbake til elven Oder.[14]

I konflikt med sin rival Buxhoevden trakk general Bennigsen sine seks divisjoner østover til Tykocin i stedet for å slutte seg til arméens høyre fløy. Med sine tropper marsjerte han nordover til Goniądz hvor han til sin tilfredshet fant ut at tsar Aleksander I hadde utnevnt han til øverstkommanderende og tilbakekalt Buxhoevden. Derfra beordret han sine styrker vestover mot Gehlen (i dag Biala Piska) og ankom der 14. januar.[12] Bennigsen etterlot 6. divisjon ved Goniądz. Beskyttet fra marskalk Soults kavaleri av skogene ved Johannisburg (i dag Pisz) ble Bennigsens nordlige marsj inn i Masuria holdt skjult for franskmennene. De preussiske styrkene under generalløytnant Anton Wilhelm von L'Estocq trakk seg tilbake nordover mot Rastenburg (Kętrzyn).[15]

Portrett av den rødhårede marskalk Michel Ney i en prangende blå marskalkuniform
Portrett av marskalk Michel Ney

I mellomtiden ignorerte marskalk Ney ordre fra Napoléon og førte sine styrker nordøstover i retning Königsberg (dagens russiske by Kaliningrad for å skaffe mat og fôr til sine hester. Den 11. januar avviste hans fortropp et preussisk angrep på Schippenbeil (i dag Sępopol). Tre dager etter anslo Ney at den preussiske styrken under L'Estocq var på om lag 9 000 mann mens general Ernst von Rüchels garnison i Königsberg talte ytterligere 4 000 mann.[16] Rasende på Ney for hans ignorering av ordre begynte Napoléon uansett å ta tiltak i fall de russiske styrkene reagerte på fremstøtet til Neys VI korps. Han varslet også marskalk Augerau så han kunne forberede VII korps. Keiser Napoléon beordret også marskalk François Joseph Lefebvre å beskytte Thorn (Toruń) og nedre Vistula med X korps.[17]

Den 19. februar angrep de russiske styrkene fra øst og drev marskalk Neys tropper fra Schippenbeil. Etter å ha avgitt 3 000 mann for å holde forbindelsen med 6 divisjon ledet Bennigsen rundt 63 000 mann mens L'Estocq hadde 13 000 mann i området. Den 21. februar var Bennigsens lengst fremrykkende enheter ved Heilsberg (i dag Lidzbark Warmiński) med styrken til general L'Estocq på sin høyre fløy. De tre russiske enhetene som rykket frem i front ble ledet av generalmajorene Jevgénij Ivánovitsj Márkov, Michael Andreas Barclay de Tolly og Karl Gustav Baggovut. På tross av at Neys kavaleri under brigadegeneral Auguste Francois-Marie de Colbert-Chabanais ble hardt rammet av angrepet klarte korpset å trekke seg tilbake sørover mot Neidenburg (i dag Nidzica).[18]

Etter å ha jaget Neys korps på retrett fortsatte de russiske styrkene mot Bernadottes korps. Den 24. januar maltrakterte Márkovs fremrykkende styrker en fransk enhet ved Liebstadt (i dag Miłakowo) og tok 300 franske soldater til fange. Bernadotte beordret raskt general Pierre Dupont de l'Etangs divisjon og brigadegeneral Jacques Léonard Laplanches dragoner ved Preussisch Holland (i dag Pasłęk) på hans venstre fløy i nordøst. På eget initiativ varslet Bernadottes stabssjef, brigadegeneral Nicolas Joseph Maison I korps senter og høyre fløy. Maison beordret general Olivier Rivaud de la Raffinière å konsentrere sin divisjon ved Osterode på høyre fløy, mens general Jean-Baptiste Drouet, Comte d'Erlon samlet sine troppet ved Saalfeld (i dag Zalewo) i senter for korpset. Maison holdt brigadegeneral Michel Marie Pacthods 8. lette infanteriregiment ved Mohrungen, mens han beordret Sahucs andre brigade med dragoner fra høyre flanke inn for å forsterke senter.[19]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Portrait of marskal Bernadotte
Marskalk Jean Baptiste Bernadotte

Den 25. januar rundt 12-tiden nærmet generalmajor Jevgénij Ivánovitsj Márkovs styrker seg Mohrungen med fortroppene på høyre fløy. Fra fanger de hadde tatt i Liebstadt visste den russiske generalen at Bernadotte hadde konsentrert sine styrker i Mohrungen. Bernadotte holdt byen med ni infanteribataljoner og 11 kavaleriskvadroner. Denne styrken omfattet enheter fra alle de tre divisjonene i I. korps, inkludert 8. lette infanteri fra Rivauds divisjon og elementer fra både Drouets og Duponts divisjoner. Da Márkovs styrker viste seg rykket Bernadottes styrker umiddelbart nordover for å møte fienden. Han beordret Dupont å marsjere fra Preussisch Holland for å slå til mot de russiske styrkenes vestre flanke med hoveddelen av hans divisjon.[20]

Márkovs fortropp inkluderte ett grenaderregiment, ett musketerregiment, 5., 7. og 25. jegerregiment, seks skvadroner fra ett husarregiment (lett kavaleri), fire artilleribatterier til fots og ett artilleribatteri til hest. De russiske styrkene var totalt på mellom 9 000[21] til 16 000 mann. Inntil Dupont ankom hadde Bernadotte omkring 9 000 tropper tilgjengelig for å forsvare byen.[22]

Portrett av general Pierre Dupont i militær uniform
Portrett av general Pierre Dupont

Bernadotte utplasserte de syv bataljonene fra Duponts 1. divisjon, som besto av 9. lette, 32. linje og 96. linje infanteriregimenter. Det 8. lette infanteriregiment fra Rivauds 2. divisjon var i byen, samme var Drouets 3. divisjon med syv bataljoner, bestående av 27. lette, 94. linje og 95 linje infanteriregiment. Divisjonsgeneral Jean Baptiste Eblé ledet fire artilleribatterier til fots og to til hest, med totalt 36 kanoner. Brigadegeneral Jacques Louis François Delaistre de Tilly ledet korpsets kavaleri bestående av 2. og 4. husarregiment og 5. Chasseurs à Cheval regiment (lett kavaleri). Sahucs tilknyttede divisjon inkluderte brigadegeneral Pierre Margarons 17. og 27. dragonregimenter og Laplanches 18. og 19. dragonregimenter.[23][24]

Den russiske generalmajoren Márkov sendte ett infanteriregiment frem til den lille landsbyen Pfarrersfeldchen, med husarer i front. Han la sin hovedangrepslinje ved noe høyt terreng sør av Georgenthal (i dag Jurki) med to infanteriregimenter i frontlinjen og ett regiment i en påfølgende linje. Tre bataljoner jegere holdt Georgenthal mens ytterligere to bataljoner beskyttet den vestlige flanken.[25]

Portrett av Dmitry Golitsyn i mørk grønn militær uniform
Generalløytnant Dmítrij Golítsyn

Bernadottes kavaleri angrep de russiske husarene omtrent klokken 13, husarene slo tilbake de franske styrkene og forfulgte de, men kom under beskytning av de franske artilleriet og måtte trekke seg tilbake. De franske kavaleristene fulgte etter russerne inntil de også ble stoppet av fiendtlig artilleriild. Under dekning av fire kanoner på en høyde sendte Bernadotte en bataljon av 9. lette infanteriregiment i et frontalangrep på Pfarrersfeldchen, mens 1. bataljon fra 27. lette infanteriregiment angrep et skogsområde på østsiden. Angrepet fra den 9. lette infanteriregiment ble slått tilbake og Bernadotte satte inn 2. bataljon av 27. lette infanteriregiment og 8. lette infanteriregiment. Det 94. linje infanteriregiment og dragonene ble holdt som støtte. Den 1. bataljonen av 27. lette infanteriregiment mistet for en kort stund sin fane, men tok den tilbake. Angrepet lyktes i å jage det russiske regimentet ut av Pfarrersfeldchen.[25]

Generalmajor Márkov ble tvunget til å utplassere seks bataljoner for å dekke sin høyre flanke mot Duponts fremstøt. I mellomtiden angrep Bernadottes styrker i front under dekning av tiltakende mørke. På tross av hard motstand begynte Duponts flankeangrep å vinne terreng og Márkov beordret tilbaketrekking. Omtrent på denne tiden ankom general Anrep og meldte at kavaleriforsterkninger var underveis. Han ble snart truffet og båret vekk, dødelig såret. Ettersom de trakk seg tilbake kjempet de russiske styrkene hardt. Dupont presset uansett vekk de to regimentene i front og nærmet seg Georgenthal.[26]

Under slaget hørte Bernadotte plutselig skudd bak seg. Han trakk umiddelbart sine styrker ut og begynte retrett mot byen. Hva som hadde skjedd var at russisk kavaleri hadde nådd byen fra øst. Dmítrij Golítsyn som ledet kavaleriet på de russiske styrkenes venstre fløy hadde nådd landsbyen Alt Reichau (i dag Boguchwały) øst for Mohrungen. På tross av at han ikke kunne høre støyen fra slaget grunnet en akustisk omstendighet så ønsket han å undersøke terrenget vestover. Fra Alt Reichau sendte han tre skvadroner kavaleri under grev Peter Dolgorukov, etterfulgt av seks skvadroner kavaleri under general von der Pahlen, gjennom gapet mellom innsjøene Narien og Mahrung. Det russiske kavaleriet inntok Mohrungen da natten begynte, de tok de få forsvarerne til fange og plyndret vogner med fransk utstyr som de fant der.[27]

I et forsøk på å utnytte deres suksess forflyttet Dolgorukov og von der Pahlen sine styrker nordover hvor de traff på Bernadottes styrker som trakk seg tilbake, da trakk de seg raskt vekk. Bortsett fra en gruppe russiske kavalerister som den franske styrken omringet og tok til fange kom de russiske angriperne seg unna med 360 franske fanger, 200 frigjorte russiske og preussiske fanger og endel av det som franskmennene hadde plyndret. Sølvbestikk og 12 500 dukater utpresset fra byen Elbing (i dag Elbląg) ble oppgitt å ha blitt funnet blant Bernadottes personlige bagasje.[28]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Fargetrykk av to soldater i franske husarstyrker med brun jakke, en med blå og den andre med grønn bukse
Franske husarer fra I korps

Ifølge historikeren Digby Smith hadde de franske styrkene tap på i alt 696 drepte og sårede, mens 400 ble tatt til fange. De russiske drepte og sårede var rundt 1 100, med 300 tatt til fange. Den russiske generalen Anrep mistet livet.[29] Han ble erstattet som kommandant for 14. divisjon av generalløytnant Nikolaj Kamenskij,[30] sønn av den forhenværende øverstkommanderende for styrken.[31] Francis Loraine Petre anslår tapene til å være så høye som rundt 2 000 på hver side. Bernadotte rapporterte tap av 700 eller 800 tropper mens han oppgav å ha påført fienden et tap på 1 600 mann.[22]

Dagen etter trakk Bernadotte sine styrker sørover til Liebemühl (i dag Miłomłyn) og etterlot Mohrungen til Bennigsens tropper. Generalmajor Márkovs styrker fulgte etter de franske styrkene mot Liebemühl mens Baggovuts fremrykking på venstre fløy okkuperte Allenstein (i dag Olsztyn)]]. Den 28. januar i Mohrungen beordret Bennigsen en pause i operasjonene så hans utslitte tropper kunne hvile. Bernadotte fortsatte retrett mot sør inntil han nådde Löbau (i dag Lubawa) hvor hans styrker sluttet seg til divisjonsgeneral Jean-Joseph Ange d'Hautpouls 2. kuraserdivisjon. Den totale styrken ble med det på 17 000 infanterister og over 5 000 kavalerister.[32]

Portrett av Pyotr Bagration i militær uniform
General Pjotr Ivanovitsj Bagration

Den preussiske garnisonen på 4 500 mann i Graudenz (i dag Grudziądz) under kommando av infanterigeneral (tysk: General der Infanterie) Wilhelm René de l'Homme de Courbière hadde vært under beleiring av divisjonsgeneral Marie François Rouyer og en styrke fra Storhertugdømmet Hessen.[33] Da en preussisk styrke under generalløytnant Anton Wilhelm von L'Estocq nærmet seg hevet Rouyer beleiringen og prøysserne i Graudenz sørget den 31. januar for å skaffe nye forsyninger av mat.[34] Denne hendelsen tillot garnisonen i Graudenz å holde ut den fiendtlige beleiringen til slutten av krigen.[33] En fremskutt russisk styrke under general Pjotr Ivanovitsj Bagration knyttet sammen L'Estocqs og Bennigsens' hovedstyrke, som var konsentrert rundt Mohrungen, med front mot sør.[34]

Fornøyd med sin suksess så langt og med forventninger om retrett av Napoléons styrker til elven Vistulas vestre bredd var den russiske general Bennigsen i ferd med å gå i en felle. I stedet for å trekke seg tilbake begynte den franske keiseren et for russerne farlig motangrep den 1. februar.[34] Napoléon så at Bennigsen hadde rykket så langt vestover at det var mulig å treffe den russiske arméen i dens venstre flanke og bakre linjer. Han beordret Bernadotte å fortsette retretten for å friste Bennigsen til å avansere vestover og inn i fellen. Marskalk Lannes med V korps og divisjonsgeneral Nicolas Léonard Bagert Bekers dragondivisjon skulle følge med den russiske general Johann Magnus von Essens tilknyttede styrke nordøst av Warszawa. Disse styrkene kom i kamp ved slaget om Ostrolenka (i dag Ostrołęka) den 16. februar. Napoléon beordret korpsene til marskalkene Davout, Soult, Augereau, Murat og den keiserlige garden nordvestover mot Allenstein, mens marskalk Ney dekket gapet mellom hovedstyrken og .[35]

Den 1. februar 1807 var den russiske øverstkommanderende Benningsen svært heldig. Ordrene fra Napoléons stabssjef til Bernadotte ble gitt til en kurer som var fersk offiser, rett fra militærakademiet. Den uheldige unge mannen, ukjent med området, red rett inn i en gruppe med Kosakker og klarte ikke å ødelegge de hemmelige meldingene han hadde med seg. General Bagration fikk snart overlevert dokumentet og sendte det videre til Bennigsen. Så snart han mottok nyheten beordret Bennigsen sin armé til å trekke seg raskt tilbake mot Jonkendorf (i dag Jonkowo). Meldingene fra syv andre kurerer ble også tatt av kossakker så Bernadotte mottok ingen ordre fra Napoléons stabssjef før 3. februar og hadde da ikke mulighet for å nå frem til slaget ved Eylau som ble utkjempet den 7. og 8. februar.[36] I mellomtiden utkjempet de fremrykkende franske styrkene og de russiske og preussiske styrkene under retrett en serie med trefninger ved Bergfried (i dag Berkweda) den 3. februar, ved Waltersdorf (i dag Wilczkowo) den 5. februar og ved Hoofe (i dag Dwórzno) den 6. februar.[24]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smith, Digby. The Napoleonic Wars Data Book. London: Greenhill, 1998. ISBN 1-85367-276-9. s. 235-236
  2. ^ a b Petre, F. Loraine. Napoleon's Campaign in Poland 1806-1807. London: Lionel Leventhal Ltd., 1976 (1907). s. 117
  3. ^ a b Petre, s. 38-39
  4. ^ Petre, s. 37
  5. ^ Petre, s. 77
  6. ^ Chandler, David G. The Campaigns of Napoleon. New York: Macmillan, 1966. s. 519
  7. ^ Petre, s. 89
  8. ^ Petre, s. 70-71
  9. ^ Petre, s. 116
  10. ^ Petre, s. 118
  11. ^ Petre, s. 119-120
  12. ^ a b Petre, s. 129
  13. ^ Mountford, Eylau
  14. ^ Chandler Campaigns, s. 529
  15. ^ Petre, s. 130
  16. ^ Petre, s. 130-131
  17. ^ Petre, s. 132-133
  18. ^ Petre, s. 138
  19. ^ Petre, s. 139-140
  20. ^ Petre, s. 140-141
  21. ^ Smith, s. 240. Smith nevner fem regimenter, eller 15 bataljoner, mens Petres oversikt hevder at 17 bataljoner var involvert.
  22. ^ a b Petre, s. 143
  23. ^ Chandler, David G. Jena 1806: Napoleon Destroys Prussia. Westport, Conn.: Praeger Publishers, 2005. ISBN 0-275-98612-8. s. 34
  24. ^ a b Smith, s. 240
  25. ^ a b Petre, s. 141
  26. ^ Petre, s. 142
  27. ^ Petre, s. 142. Petre angir ikke hvilken von der Pahlen som var involvert, de var tre mulige kandidater.
  28. ^ Petre, s. 142-143
  29. ^ Smith, s. 239-241
  30. ^ Petre, s. 171
  31. ^ Залесский К.А.
  32. ^ Petre, s. 144
  33. ^ a b Smith, s. 255
  34. ^ a b c Petre, s. 145
  35. ^ Chandler Campaigns, s. 530-531
  36. ^ Chandler Campaigns, s. 531

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Disse kildene gir fullstendig navn på de russiske generalene.