Louis Nicolas Davout

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Louis Nicolas Davout
Louis-Nicolas Davout.jpg
Louis Nicolas Davout
Født10. mai 1770
Annoux, Bourgogne i Frankrike
Død1. juni 1823 (53 år)
Paris, Frankrike
GravlagtPère Lachaise
Far Jean-François d'Avout
Mor Françoise-Adélaïde Minard de Velars
Søsken Louis Alexandre Davout
Barn Adélaïde-Louise d'Eckmühl de Blocqueville
Yrke Offiser
NasjonalitetFrankrike
Språkfransk
Utmerkelser Æreslegionen
Kristusordenen
Den hvite ørns orden
Den militære Sankt Henriksordenen
Sankt Stefans orden
Den militære Maria Teresia-ordenen
Militär-Max-Joseph-Orden
Jernkroneordenen (Italia)
Elefantordenen
Duc d’Auerstaedt
Prince d'Eckmühl
Navn inngravert på Triumfbuen
KallenavnLe Maréchal de fer
La Bête
TroskapFrankrike
Tjenestetid1788 - 1815
Militær gradMaréchal d'Empire
EnhetLa grande armée
Militære slagRevolusjonskrigene
Napoleonskrigene

Louis Nicolas Davout (født 10. mai 1770 i Annoux, Bourgogne død 1. juni 1823 i Paris) var marskalk av Frankrike. Han kjempet under revolusjonskrigene og napoleonskrigene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Louis Nicolas Davout stammet fra en ansett adelig familie. Han var medelev av Napoléon Bonaparte i Brienne, og ble i 1788 sous-lieutenant i et kavaleriregiment.

Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av den franske revolusjonen støttet han dens prinsipper og i 1791 ble han bataljonssjef for de frivillige i Yonne. I Slaget ved Jemappes kjempet han med fremgang under Charles-François Dumouriez, og ved bortfallet av Dumouriez sendte han ut etn energisk proklamasjon til armeen.

Han og avanserte til oberst i mars 1793, brigadegeneral i juli samme år. Han ble grunnet sin adelige familiebakgrunn suspendert en kort periode - likesom andre adelige - , men tjenestegjorde igjen i 1794 arméen ved Mosel og deltok i slaget ved Neerwinden.

Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Davout fulgte deretter Napoléon Bonaparte ved felttoget i Egypt og deltok ved det andre slaget ved Aboukir. I 1800 vendte han tilbake til Frankrike og ble i 1804 utnevnt til marskalk av Frankrike.

Napoléon ga ham kommando 3 korps av Grande Armée under krigen mot den tredje koalisjonen i 1805 og han utmerket seg under slaget ved Austerlitz. Året etter, i løpet av felttoget mot Preussen, vant han i Slaget ved Jena-Auerstedt over en dobbelt så stor prøyssisk styrke. Etter hans deltakelse i slaget ved Eylau, holdt Davout stillingen som guvernør i Hertugdømmet Warszawa.

Davout deltok under Napoleons felttog i Russland 1812 og deltok i slaget ved Borodino og Slaget ved Krasnoje. I 1813 i Tyskland, sto han fast med sine tropper i Hamburg.

Etter Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Davout trakk seg tilbake ved restaurasjonen, sluttet seg til Napoléon da han returnerte fra eksilet på Elba under de hundre dagene og ble krigsminister. Etter nederlaget i slaget ved Waterloo trakk han seg tilbake til Savigny-sur-Orge, og ble valgt til borgermester i byen i 1822.

Davout døde den 1. juni 1823 i Paris, i en alder av 53 år. Han ble begravet på gravfeltet Père Lachaise i Paris.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Hans navn er innskrevet på Triumfbuen i Paris i 13. spalte. I 1805 ble han tildelt Æreslegionens srorkors. I 1819 ble han opphøyet til pair av Frankrike. Han var Colonel général des Grenadiers à pied de la Garde impériale.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Paul Holzhausen: Davout in Hamburg : ein Beitrag zur Geschichte der Jahre 1813 - 1814 / von einem Freunde historischer Wahrheit. Mülheim (Ruhr) : Röder, 1892
  • Karl Bleibtreu: Marschälle, Generale, Soldaten Napoleons I. VRZ, Hamburg 1999, ISBN 3-931482-63-4 (Repr. d. Ausg. Berlin 1898).
  • Pierre Charrier: Le maréchal Davout. Edition Nouveau Monde, Paris 2005, ISBN 2-84736-111-1.
  • John G. Gallaher: The iron marshal. A biography of Louis N. Davout. Greenhill Books, London 2000, ISBN 1-85367-396-X.
  • Frédéric Hulot: Le maréchal Davout. Pygmalion, Paris 2003, ISBN 2-85704-792-4.
  • Helmut Stubbe da Luz: «Franzosenzeit» in Norddeutschland (1803 - 1814). Napoleons Hanseatische Departements, Bremen 2003 ISBN 3-86108-384-1.
  • Alain Felkel: Louis Nicolas Davout. Das Genie hinter Napoleons Siegen. Osburg Verlag 2013, ISBN 978-3-95510-026-1. [1]
  • Gabriele Hoffmann: Die Eisfestung. Hamburg im kalten Griff Napoleons. München, Piper, 2013. ISBN 978-3-492-30183-1
  • Louise Adélaïde de Blocqueville (1879). Le Maréchal Davout, prince d'EckmühlRaconté par les siens et par lui-même. Paris: Didier. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Der ach so gute Mensch von Savigny i FAZ vom 12. November 2013, Seite 26

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]