Slaget ved Khaironeia (338 f.Kr.)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget ved Khaironeia
Konflikt: Makedonia etablerte herredømme over det meste av Hellas
Lion of Chaeronea 1914.JPG
«Khaironeias løve», antagelig reist til minne av de døde fra Theben. (1914)
Dato338 f.Kr.
StedVed Khaironeia i dagens Hellas
ResultatMakedonsk seier
Stridende parter
MakedoniaAllianse med Athen, Theben og andre greske bystater
Kommandanter og ledere
Filip, AleksanderChares og Lysicles (Athen),
Theagenes (Boiotia)
Styrker
2 000 kavaleri
30 000 infanteri
30 000 infanteri
Tap
Ukjent~2 000 døde,
~4 000 tatt til fange

Slaget ved Khaironeia (gresk: Μάχη της Χαιρώνειας) ble utkjempet i 338 f.Kr. i nærheten av byen Khaironeia i Boiotia mellom styrkene til Filip av Makedonia og en allianse av greske bystater, blant annet Athen og Theben. Slaget var kulminasjonen av Filips krig i Hellas (339–338 f.Kr.) og endte med en avgjørende seier for makedonerne.

Filip førte med seg fred til et krigstrett Hellas i 346 f.Kr. ved å avslutte den tredje hellige krig, og konkluderte sin ti år lange konflikt med Athen om overherredømme over den nordlige delen av Egeerhavet ved å inngå en særskilt fredsavtale. Filip ekspanderte kongedømme, en mektig hær og rikelig med ressurser gjorde ham til den faktiske «lederen av Hellas». For mange av de bistre uavhengige greske bystatene ble Filips makt etter 346 f.Kr. oppfattet som et trussel mot deres frihet, særlig i Athen hvor politikeren Demosthenes ledet anstrengelsene for å bryte med Filips innflytelse. Da Athen i 340 f.Kr. inngi en allianse med en by som Filip allerede beleiret, mistet han endelig sin tålmodighet og erklærte krig mot bystaten Athen. Sommeren 339 f.Kr. ledet han en hær inn i Hellas og tilskyndet dannelsen av en allianse av greske bystater som gikk mot ham, ledet av Athen og Theben.

Etter flere måneder med stillstand, avanserte Filip til sist inn i Boiotia i et forsøk på marsjere mot Theben og Athen. De greske styrkene motsatte seg ham ved å blokkere vegen i nærheten av Khaironeia, tilsvarende i styrke og i en sterk posisjon. Detaljene om det påfølgende slaget er knappe, men det synes som om at makedonerne etter en lang strid knuste begge flankene til den allierte frontlinjen, noe som førte til kaos og at den oppløste seg og ble spredt.

Slaget har blitt beskrevet som et av de mest avgjørende i den antikke verden. Styrkene til Athen og Theben ble utryddet, og fortsatt motstand var umulig. Krigen kom derfor til en brå slutt. Filip var i stand til å pålegge Hellas en avtale som alle bystatene godtok, unntatt Sparta. Korint-ligaen, dannet som et resultat, gjorde alle deltagerne til allierte av Makedonia og med hverandre, og med Filip selv som garantist for freden. I neste omgang ble Filip valgt som strategos (general) for en panhellenistisk krig mot det persiske rike som han lenge hadde planlagt. Imidlertid, før han var i stand til lede et angrep østover, ble Filip snikmyrdet og kongedømmet Makedonia og ansvaret for krigen med Persia gikk isteden til hans sønn Aleksander.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Byste av Filip av Makedonia.

Et tiår etter at Filip ble konge av Makedonia i 359 f.Kr. hadde han raskt styrket og ekspandert sitt kongedømme inn i Trakia og Khalkidiki på nordkysten av Egeerhavet.[1][2] I denne prosessen ble han støttet av distraksjonen til Athen og Theben, de to mektigste bystatene i Hellas, som på dette tidspunktet var opptatt av hendelser andre steder. Særlig var de opptatt av den sosiale krigen mellom Athen og byens tidligere allierte (357–355 f.Kr.), og den tredje hellige krig som brøt ut i sentrale Hellas i 356 f.Kr. mellom området Fokis og andre medlemmer av det delfiske amfiktyoniske forbund.[3][4] Det meste av Filips utvidelser som skjedde i perioden gikk på bekostning av Athen som betraktet nordkysten av Egeerhavet som deres interessesfære, og Filip var i krig med Athen fra 356–346 f.Kr.[2]

Filip var ikke opprinnelig en krigførende makt i den hellige krig, men ble involvert på anmodning fra Thessalia.[5][6] Da han så en mulighet til å øke sin innflytelse på det greske fastlandet, føyde han seg, og i 353 eller 352 f.Kr. vant han en avgjørende seier over fokierne i slaget ved krokusmarkene i Thessalia.[7][8] I kjølvannet av seieren ble Filip gjort til arkont (herre) av Thessalia,[9] noe som ga ham kontroll over skatter og inntekter fra det thessalianske forbund, således økte sin egen makt.[10] Imidlertid blandet han seg ikke ytterligere inn i denne krigen før i 346 f.Kr. Tidlig dette året kom en henvendelse fra thebanerne, som hadde tatt hovedtyngden i den hellige krigen sammen med thessalianerne, om han Filip kunne ta «lederskapet av Hellas» og bli med Theben i krigen mot Fokis.[11] Filips makt var nå så stor at fokierne ikke var i stand til å gjøre motstand og de overga seg ham. Således var Filip i stand til å avslutte enda en særskilt blodig krig uten ytterligere krigføring.[12] Filip lot det amfiktyoniske forbund ha det formelle ansvaret i å straffe fokierne, men sikret seg at vilkårene ikke ble altfor strenge. Uansett ble fokierne utvist fra forbundet, alle deres byer ble ødelagt, og de ble bosatt i landsbyer som ikke hadde flere enn 50 hus.[13]

Byste av den athenske folketaleren Demosthenes.

Ved 346 f.Kr. var athenerne krigstrette og ikke lenger i stand til å motsvare Filips makt, og de begynte å overveie nødvendigheten med å inngå en fredsavtale.[14] Da det ble åpenbart at Filip ville marsjere sørover dette året, hadde athenerne opprinnelig planlagt å hjelpe fokierne, som de var allierte med, for å holde Filip og makedonerne ute av sentrale Hellas. Planen var å okkupere og stenge passet ved Thermopylene hvor Filips overlegne antall ikke lenger ville gi ham fordeler.[15] Athenerne hadde med godt resultat benyttet denne taktikkene for å forhindre Filip fra å angripe Fokis etter hans seier ved krokusmarkene.[16] Imidlertid ved slutten av februar ble hærføreren Falaikos gjeninnsatt i Fokis, og han nektet å gi athenerne tilgang til Thermopylene.[17] Ute av stand til å garantere egen sikkerhet ble athenerne nødt til å inngå en fredsavtale med Filip. Denne avtalen, den filokratiske fred, gjorde også Athen til motvillig alliert av Makedonia.[18]

For athenerne var avtalen nødvendig, men det var aldri populær. Filips handlinger i 346 f.Kr. hadde gitt ham stor innflytelse over hele Hellas, og selv om han hadde brakt fred, ble han sett på som en fiende av den tradisjonelle frihet og selvstyre for bystatene. Folketaleren og politikeren Demosthenes hadde vært hovedarkitekten bak den filokratiske fred, men bortimot så snart som den var inngått, ønsket han å bli kvitt den.[19] Over de neste få årene ble Demosthenes leder av krigsfraksjonen i Athen, og han søkte hver mulighet å underminere fredsavtalen. Fra 343 f.Kr. og framover benyttet Demosthenes og hans tilhengere hvert eneste hærtokt og handling fra Filips side til å argumentere at han hadde brutt fredsavtalen.[20][21] Omvendt var det i begynnelsen en betydelig stemning i Athen, ledet av Aiskhines, at freden, upopulær som den enn var, kunne bli beholdt og forbedret.[22] Mot slutten av tiåret hadde derimot krigsfraksjonen økt sin oppslutning og de begynte åpent å utfordre Filip og Makedonia. I 341 f.Kr. herjet det athenske hærføreren Diopithes området til Filips allierte Kardia i Trakia, selv om Filip krevde at det måtte opphøre.[23] Filips tålmodighet ebbet til sist ut da athenerne inngikk allianse med byen Byzantion, som Filip på den tiden hadde under beleiring. og han skrev at Athen hadde erklært krig.[24] Kort etter brøt Filip beleiringen av Byzantion, og det kan synes som om Filip hadde tatt beslutningen å ta et oppgjør med Athen en gang for alle.[25] Filip dro på et hærtokt mot skyterne samtidig som forberedte krig i Hellas.

Forspill til kampen[rediger | rediger kilde]

Filips kommende kampanje i Hellas ble knyttet til en ny, fjerde hellig krig. Borgerne i Amfissa i osilianske Lokris hadde begynt å kultivere landet som var hellig for Apollon på slettene sør for Delfi. Etter en del intern kjekling i Amfiktyoni besluttet rådet å erklære hellig krig mot Amfissa.[26] En delegat fra Thessalia foreslo at Filip burde bli gjort til leder av Amfiktyoni, noe som ville gi Filip en anledning til føre sin hær inn i Hellas, men Makedonia ville antagelig ha gått inn uansett.[26]

Kart som Filips bevegelser i løpet 339–338 f.Kr.

Ved begynnelsen av 339 f.Kr. hadde thebanerne erobret byen Nikaea i nærheten av Thermopylene hvor Filip hadde stilt opp hæren i 346 f.Kr.[26] Filip synes ikke å ha behandlet dette som en krigserklæring, men det ga ham uansett et betydelig problem da det blokkert hovedvegen inn i Hellas.[26] Imidlertid var det en annen rute inn i Hellas som ledet over skulderen av fjellet Kallidromo og ned i regionen Fokis.[26] Athenerne og thebanerne hadde enten glemt eksistensen av denne vegen, eller antok at makedonerne ikke ville benytte den. At den ikke var voktet gjorde det mulig for Filip å komme inn i sentrale Hellas uhindret.[27] Hans relative skånsomme behandling av denne regionen ved slutten av den tredje hellige krig i 346 f.Kr. ga nå frukter. Da han nådde Elatea beordret han byen befolket på nytt, og i løpet av de neste få månedene var hele fokiske forbundet gjenopprettet slik det var tidligere.[27] Det ga Filip et hovedkvarter i hellas og nye, takknemlige allierte i fokierne.[27] Filip kom antagelig inn Fokis i november 339 f.Kr., men slaget ved Khaironeia skjedde ikke før i august 338 f.Kr.[27] I løpet av denne perioden sa han fra seg sitt ansvar for det amfiktyoniske rådet ved å bisette situasjonen i Amfissa. Han lurte en styrke på 10 000 leiesoldater som voktet vegen fra Fokis til Amfissa til å oppgi sine posisjoner, erobret deretter Amfissa og forviste dets borgere, og overga den til Delfi.[28] Han var antagelig opptatt i diplomatiske forsøk på å unngå ytterligere konflikter i Hellas, skjønt det klarte han ikke.[27]

Da nyhetene først kom at Filip var i Elatea, kun tre dagers marsj unna, oppsto det panikk i Athen.[29] I hva som er beskrevet som Demosthenes' mest stolte øyeblikk, greide han alene å unngå desperasjon, og forslo at Athen skulle alliere seg med Theben. Hans råd ble vedtatt og han ble selv sendt som ambassadør.[29] Filip hadde også fått av sted sendebud til Theban hvor han anmodet thebanerne om å gå over til sin side, eller i det miste la ham marsjere uhindret gjennom Boiotia.[28] Ettersom thebanerne fortsatt ikke formelt kunne erklære krig med Filip, kunne de ha unngått hele konflikten.[29] Til tross for Filips umiddelbare nærhet, og at deres tradisjonelle fiende var Athen, valgte de likevel å inngå allianse med athenerne ettersom det var Hellas' frihet som sto på spill.[28] Hæren til Athen var allerede på forhånd sendt i retning av Boiotia og var derfor i stand til å slå seg sammen med thebanerne kun dager etter at alliansen ble inngått.[29]

Detaljene om kampanjen som ledet opp til Khaironeia er bortimot helt ukjente.[30] Filip var antagelig forhindret fra å komme inn i Boiotia ved fjellet Helikon slik spartanerne hadde gjort fram mot slaget ved Leuktra; eller via noe annet fjellpass som førte til Boiotia fra Fokis.[30] Det var helt sikkert en del innledende trefninger. Demosthenes gir hentydninger til et «vinterslag» og «slag på elven» i sine senere taler, men ingen detaljer er bevart.[30] Til sist, i august 338 f.Kr., marsjerte Filips makedonske hær ned hovedvegen fra Fokis til Boiotia for å angripe hovedhæren til Athen og Theben som forsvarte vegen ved Khaironeia.[30]

Motstående styrker[rediger | rediger kilde]

Gravrelieff for den athenske fotsoldaten Pankahres som sannsynligvis falt i slaget ved Khaironeia.

I henhold til Diodorus utgjorde den makedonske hæren bortimot 30 000 infanterister og 2 000 kavalerister, et antall som er stort akseptert av moderne historikere.[30][31] Filip tok kommandoen over høyre side av den makedonske hæren og plasserte sin 18 år gamle sønn Aleksander (den framtidige erobreren av Perserriket) i ledelsen av venstre ving, fulgt av en gruppe av Filips mest erfarne generaler.[31]

Den allierte greske hæren omfattet kontingenter fra Akhaia, Korint, Khalkis, Epidauros, Megara og Troizen, men flertallet av hæren kom fra Theben og Athen. Den athenske andelen var ledet av generalene Chares og Lysikles, og thebanerne av Theagenes. Ingen kilde oppgir noe nøyaktig antall av den greske hæren, skjønt Junianus Justinus antyder at grekerne var «langt overlegen i antall soldater»;[32] det moderne synet er at grekernes antall var bortimot likestilt med makedonerne.[30] Athenerne tok oppstilling på venstre ving og thebanerne på høyre, og andre allierte i midten.[33]

Strategiske og taktiske betraktninger[rediger | rediger kilde]

Den greske hæren hadde tatt posisjoner nær Khaironeia, tvers over hovedvegen.[33] På venstre flanke lå den greske linje tvers over skråningen av Thurionfjellet og blokkerte sidevegen som førte til Lebedea, mens på den høyre flanken hvilte linjen mot elven Kephisos, nær en framskytende utstikker fra Aktionfjellet.[33] Den greske linje som var rundt 4 km lang var således sikret på begge flanker. I tillegg synes det som om det greske linje skrånet i retningen nord-nordøstover på sletten i mellom slik at det ikke møtte retningen av den makedonske hæren i fritt løp.[33] Det forhindret Filip fra å forsøke å konsentrere sin styrke på den greske høyrevingen ettersom den greske venstrevingen kunne avansere og true Filips høyre ving. Selv om Filip kunne forsøke å konsentrere sin styrke mot den greske venstre ving, sto soldatene på høyere bakkenivå og ethvert angrep her ville være vanskelig.[33] Ettersom grekerne kunne forbli defensivt og kun forhindre Filips frammarsj, var grekernes posisjon således strategisk og taktisk svært sterk.[33]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Detaljer fra selve slaget er sparsommelige og hvor Diodorus Siculus har gitt den eneste formelle redegjørelse. Han forteller at «straks de slo seg sammen var slaget en tett strid for en lang tid og mange falt på begge sider slik at for en tid ga kampen håp om seier for begge sider.»[34] Han fortalte om den unge Aleksander at «hans hjerte var oppsatt på å vise sin far sin dyktighet» og klarte å bryte den greske linje sammen med sine folk, og til sist fikk tvunget den greske høyresiden på flukt. På samme tid avanserte Filip på egne vegne mot den greske venstresiden og klarte også presse grekerne på flukt.[34]

Slagplanen for Khaironeia.

Denne korte redegjørelsen kan bli fylt ut, om Polyainos' kampreferat av slaget er troverdig. Polyainos samlet mange korte biter med informasjon om krigføring i sin bok Strategems («Strategier»); en del av disse som er kjent fra andre kilder, er pålitelige.[35] I fravær av andre bevis er det uklart om hans avsnitt om Khaironeia er troverdig eller ikke.[35] Polyainos antyder at Filip angrep grekerne på venstreflanken, men trakk deretter sin tropper tilbake. Athenerne fulgte etter og da Filip til sist var på høyere nivå, stoppet han tilbaketrekningen og angrep athenerne og til sist spredte dem.[35][36] I en annen stratagem (strategi) antydet han at Filip bevisst forlenget slaget for å dra fordel av athenerne var lite erfarne mens egne veteraner var vant til tretthet og utmattelse, og han utsatte hovedangrepet inntil athenerne begynte å bli slitne.[37] Denne anekdoten opptrådte også i den tidligere Stratagems til Frontinus.[38]

Polyainos' fortelling har ledet en del moderne historikere til forsøksvis å foreslå følgende syntese av slaget. Etter et generelt sammenstøt som hadde vært på gang for en tid, fikk Filip sin hær til gjøre en omgående, buet manøver hvor den høyre vingen trakk seg tilbake og hele rekken dreide rundt dens senter.[39] På grekernes venstreside fulgte athenerne etter Filip, og deres linje ble utstrekt og uorganisert;[39] makedonerne snudde seg deretter, angrep og spredte de utslitte og uerfarne athenerne. Den greske høyresiden, angrepet av makedonske tropper leder av Aleksander, klarte også å spre sine motstander, og således avsluttet slaget.[39]

Flere historikere, blant annet Hammond og Cawkwell, har plassert Aleksander i ledelsen av kompanjong-kavaleriet, elitekavaleriet, under slaget, kanskje på grunn av Diodorus' bruk av begrepet «kompanjonger».[40] Imidlertid er ingen omtale av noe kavaleri i de antikke kildene, og heller ikke synes det å ha vært plass til å benytte kavalerister mot grekernes høyreflanke.[40] Plutark sier at Aleksander var «den første til bryte rekkene til thebanernes hellige gruppe», eliten av Thebens infanteri som var stasjonert helt til høyre for den greske kamplinje.[41] Imidlertid sier han også at den hellige gruppe hadde «møtt spydene til [de makedonske] falanks ansikt til ansikt.»[42] Dette, sammen med usannsynligheten at det var benyttet et angrep med kavalerister mot thebanere bevæpnet med spyd, har fått Gaebel og andre historikere til å anta at Aleksander må ha ledet en andel av den makedonske falanksen ved Khaironeia.[40]

Diodorus sier at mer enn 1000 athenere døde i slaget, ytterligere 2000 tatt til fange og at thebanerne hadde tilsvarende tap.[34] Plutark mente at alle de 300 av den hellige gruppe ble drept, og de ble tidligere sett på som uovervinnelige.[42] I den romerske perioden ble «Khaironeias løve», et gåtefylt monument på stedet for slaget, ment å markere hvilestedet for den hellige gruppe.[43] Moderne arkeologiske undersøkelser har funnet levninger av 254 soldater under monumentet; det er derfor generelt akseptert at det faktisk var en grav for den hellige gruppe fra Theben ettersom det er usannsynlig at absolutt alle i denne gruppen ble drept.[39]

Etterkant[rediger | rediger kilde]

Dette har blitt forstått som et av de mest avgjørende slag i antikkens historie.[39] Ettersom som det ikke lenger var noen hær igjen som kunne forhindre Filips framgang, var krigen avsluttet.[39] I Athen og Korint viste nedtegnelser desperate forsøk på å utbedre byenes forsvarsmurer da de forberedte seg på beleiring.[44] Imidlertid hadde Filip ikke til hensikt å beleire noen by, heller ikke å erobre Hellas. Hans plan var å få grekerne som allierte for sin planlagte angrep mot perserne, og han ønsket å etterlate seg et stabilt Hellas bak seg mens han dro i krig. Ytterligere kamper i Hellas var derfor det motsatte av hva han ønsket.[44] Filip marsjerte først til Theben som overga seg til ham. Han forviste de thebanske lederne som sto imot ham, tilbakekalte de pro-makedonske thebanere som tidligere hadde blitt forvist, og opprettet en makedonsk garnison.[45] Han beordret også de boiotiske byene Plataiai og Thespiai, som Theben hadde ødelagt i tidligere konflikter, til å bli opprettet på nytt. Generelt behandlet Filip thebanerne strengt, krevde at de betalte for å få tilbake de som satt som krigsfanger, og faktisk også for å få gravlagt sine døde, men hva han ikke gjorde var å oppløse boiotiske forbundet.[45]

Den greske verden i 336 f.Kr., etter etableringen av det korintiske forbund.

I kontrast behandlet Filip athenerne meget skånsomt. Selv om det andre athenske forbund var oppløst, fikk Athen beholde sin koloni på Samos, og de som var tatt til fange ble løslatt uten betaling.[46] Filips motiver er ikke helt klare, men en sannsynlig forklaring er at han håpet å benytte den athenske marine i angrepet på Persia ettersom makedonerne selv ikke hadde noen betydelig flåte.[46] Filip inngikk også fredsavtale med andre motstandere. Korint og Khalkis som kontrollerte viktige strategiske lokaliseringer fikk begge makedonske garnisoner.[47] Han vendte seg deretter mot Sparta, som ikke hadde deltatt i krigen, og som var forventet til å utnytte den svekkede tilstanden til andre greske byer ved å angripe dets naboer på Peloponnes.[48] Spartanerne avslo Filips invitasjon til samtaler. Filip raserterte da regionen Lakonia, men angrep ikke Sparta direkte.[48]

Det synes som om Filip reiste rundt i Hellas i månedene etter slaget og inngikk fredsavtaller med bystater som motsatte seg ham, forholdt seg til Sparta, og installerte militære garnisoner. Hans reiser hadde antagelig tjent som en styrkedemonstrasjon overfor andre byer slik at de ville underkaste seg.[46] På midten av 337 f.Kr. synes det som om han slo leir i nærheten av Korint og begynte arbeidet med å etablere et forbund mellom de greske byene som ville sikre freden i Hellas og skaffe ham militær støtte mot Persia.[46] Resultatet det korintiske forbund som ble dannet i løpet av siste halvdel av 337 f.Kr. ved en kongress som han selv organiserte. Alle statene ble medlem av forbundet, unntatt Sparta.[49] De betingelser som ble bestemt var at alle medlemmene var allierte med hverandre, og til Makedonia, og at alle medlemmene ble garantert frihet mot angrep, frihet for navigasjon, og frihet fra innblanding i indre anliggender.[50] Filip og de makedonske garnisonene som plassert rundt om i Hellas hadde til hensikt å være «fredens voktere».[50] På Filips befaling erklærte forbundets råd krig mot Persia, og stemte fram Filip selv som strategos, øverstbefallende, for det kommende angrepet.[49]

Den makedonske styrken ble sent til Persia tidlig i 336 f.Kr. og det var planlagt at Filip ville følge etter senere på året, men før han kunne reise ble han myrdet av sine egne livvakter.[51] Hans sønn Aleksander etterfulgte ham som konge av Makedonia og i en rekke kriger som varte i tiden 334-323 f.Kr., erobret han hele det persiske riket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cawkwell 1978, s. 29–49.
  2. ^ a b Cawkwell 1978, s. 69–90.
  3. ^ Buckley 1996, s. 470.
  4. ^ Hornblower 2002, s. 272.
  5. ^ Buckler 1989, s. 63.
  6. ^ Cawkwell 1978, s. 61.
  7. ^ Buckler 1989, s. 64–74.
  8. ^ Cawkwell 1978, s. 60–66.
  9. ^ Buckler 1989, s. 78.
  10. ^ Cawkwell 1978, s. 62.
  11. ^ Cawkwell 1978, s. 102.
  12. ^ Cawkwell 1978, s. 106.
  13. ^ Cawkwell 1978, s. 107.
  14. ^ Cawkwell 1978, s. 91.
  15. ^ Cawkwell 1978, s. 95.
  16. ^ Buckler 1989, s. 81.
  17. ^ Cawkwell 1978, s. 96.
  18. ^ Cawkwell 1978, s. 96–101.
  19. ^ Cawkwell 1978, s. 118.
  20. ^ Cawkwell 1978, s. 119.
  21. ^ Cawkwell 1978, s. 133.
  22. ^ Cawkwell 1978, s. 120.
  23. ^ Cawkwell 1978, s. 131.
  24. ^ Cawkwell 1978, s. 137.
  25. ^ Cawkwell 1978, s. 139–140.
  26. ^ a b c d e Cawkwell 1978, s. 141.
  27. ^ a b c d e Cawkwell 1978, s. 142.
  28. ^ a b c Cawkwell 1978, s. 144.
  29. ^ a b c d Cawkwell 1978, s. 143.
  30. ^ a b c d e f Cawkwell 1978, s. 145.
  31. ^ a b Diodorus Siculus: Bibliotheca Historica, 16.85.
  32. ^ Junianus Justinus: Epitome of Pompeius Trogus's Philippic History, 9.3.
  33. ^ a b c d e f Cawkwell 1978, s. 146–147.
  34. ^ a b c Diodorus Siculus: Bibliotheca Historica, 16.86.
  35. ^ a b c Cawkwell 1978, s. 147.
  36. ^ Polyainos: Stratagems in War, 4.2.2.
  37. ^ Polyainos: Stratagems in War, 4.2.7.
  38. ^ Sextus Julius Frontinus: Stratagems, 2.1.9.
  39. ^ a b c d e f Cawkwell 1978, s. 148.
  40. ^ a b c Gaebel 2004, s. 155–156.
  41. ^ Plutark: Parallel Lives, «Alexander», 9.
  42. ^ a b Plutark: Parallel Lives, «Pelopidas», 18.
  43. ^ Pausanias: Description of Greece, 9.40.10.
  44. ^ a b Cawkwell 1978, s. 166.
  45. ^ a b Cawkwell 1978, s. 167–168.
  46. ^ a b c d Cawkwell 1978, s. 167.
  47. ^ Cawkwell 1978, s. 168.
  48. ^ a b Cawkwell 1978, s. 169.
  49. ^ a b Cawkwell 1978, s. 170.
  50. ^ a b Cawkwell 1978, s. 171.
  51. ^ Cawkwell 1978, s. 179.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]