Peder Martin Lysestøl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Peder Martin Lysestøl
Født8. sep. 1942Rediger på Wikidata (79 år)
TrondheimRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, samfunnsøkonomRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Parti Rød Valgallianse, Rødt, Arbeidernes kommunistpartiRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Peder Martin Lysestøl (født 18. september 1942 i Trondheim)[1] er en norsk sosialøkonom som siden midten av 1960-årene har vært engasjert i flere partier og organisasjoner på venstresiden, som AKP(m-l), RV og Rødt. Han var med på å stifte Palestinakomiteen, og var selv leder fra 1971 til 1973.

Lysestøl ble kjent for å føre en 13 år lang rettsprosess mot staten for å påvise at han var blitt ulovlig telefonavlyttet av overvåkingspolitiet. Staten måtte i 2001 betale ham 100 000 kroner i erstatning for at han var blitt instruksstridig overvåket i 1970-årene.

Utdanning og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Lysestøl er utdannet sosialøkonom fra Universitetet i Oslo. Etter studiene arbeidet han en tid i Statistisk sentralbyrå, før han i 1973 flyttet til Trondheim sammen med sin daværende kone, forfatteren Inga E. Næss. Han arbeidet i tre år som budsjett- og innkjøpssjef ved Universitetet i Trondheim. Som mange andre AKP-ere på midten av 1970-årene, hadde også Lysestøl en periode som proletarisert arbeider. Han var bygningsarbeider i ett år, før han ble leder for Sør-Trøndelag AKP på heltid i 1978.[2] Etter tre år som lektor ved Gerhard Schøning skole, begynte han som førstelektor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) (fra 1. januar 2016 fusjonert inn i NTNU). Her arbeidet han til han ble pensjonist i 2012.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Lysestøl ble leder av ungdomsforbundet til Sosialistisk Folkeparti (SF), Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), i 1966. SF var på den tiden opptatt av utviklingen i Jugoslavia, og Lysestøl ble oppfordret til å sette seg inn i hvordan systemet med arbeiderselvstyret i landet fungerte.[3] Etter et kort opphold i landet i 1967, fikk han et statlig årsstipend for å studere det økonomiske systemet der.[2] I 1968 fikk han statsstipend for å studere det økonomiske systemet i Egypt, ved Universitetet i Kairo.[4] Tilbake i Norge fortsatte han å engasjere seg i politikk, spesielt i palestinernes sak.

Lysestøl satt i AKPs sentralkomité fra stiftelsesåret 1973,[5] og var en tid leder for AKP i Sør-Trøndelag. I 1992 brøt han med partiet, sammen med fire andre sentrale medlemmer i Trøndelag, og ble med på oppstarten av RV som selvstendig parti.[6] Han har vært fylkestingsrepresentant for RV i Sør-Trøndelag i tre perioder.

I tillegg til partiarbeid, har Lysestøls viktigste engasjementet vært arbeidet for det palestinske folket. Han tok initiativ til å stifte Palestinakomiteen i 1969, og var selv leder fra 1971 til 1973.[7] Lysestøl hevder at Israel er en apartheidstat,[8] og arbeider for boikott av landet. Han var sentral i forsøket på å få NTNU til å boikotte Israel i 2009,[9] og var foredragsholder på «Israeli Apartheid Week» i Lillehammer 2011.[10]

Både Lysestøls kone, Marie Louise Lie, og hans datter, forfatteren Tale Næss, har engasjert seg i midtøstenpolitikk.[11]

Lysestøl-saken[rediger | rediger kilde]

I 1979 mente Lysestøl å kunne påvise at telefonen hans ble avlyttet.[12] Han fikk faglig hjelp fra en telemontør til å undersøke saken, og de fant og fotograferte ledninger og koblinger som tydet på at Lysestøl hadde rett. 8. desember 1979 var saken førstesidestoff i Klassekampen, og ble deretter slått stort opp i media. Lysestøl anla sak mot staten, for å påvise at han var blitt ulovlig telefonavlyttet av overvåkingspolitiet. Flere av partifellene hans engasjerte seg og samlet inn midler for å bidra til å dekke utgiftene i forbindelse med rettssaken.[13] Regjeringens kontrollutvalg fant intet å kritisere i saken, og Lysestøl tapte endelig i Høyesterett i 1983 (Rt. 1983 s. 1483). Saken pågikk i 13 år. Lyssestøl klaget saken inn for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, men vant heller ikke frem der. Et sentralt poeng i saken var spørsmålet om AKP drev med lovlig eller ulovlig politisk virksomhet. Overvåkning av lovlig politisk virksomhet var blitt forbudt i 1977, og i et prosesskriv av 30. mars 1983 fastslo Regjeringsadvokaten at AKP(m-l) var et lovlig parti: «Staten er selvsagt kjent med at AKP(ml) er et lovlig parti, og det vil heller ikke bli hevdet at partiet driver ulovlig politisk virksomhet.»[14]

I 1994 ble den såkalte Lundkommisjonen nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere. Først da kommisjonen hadde fremlagt sin rapport i 1996, fikk Lysestøl innsyn i sin mappe hos overvåkingspolitiet. Innholdet i mappen dokumenterte politiets ulovlige overvåking. Staten måtte i 2001 betale ham 100 000 kroner i erstatning for å ha blitt instruksstridig overvåket i 1970-årene.[15]

Verv[rediger | rediger kilde]

  • 1965 formann i SUF
  • 1971–1973 formann i Palestinakomiteen
  • 1975– medlem av sentralkomiteen i AKP (m-l)
  • 1977–1979 leder i Sør-Trøndelag AKP(m-l)
  • 1991–2003 Representant i fylkestinget i Sør-Trøndelag for Rød Valgallianse
  • Diverse verv i kommunepolitikken i Trondheim, 2003–2007 varamedlem til Finanskomiteen
  • 2007–2008 Medlem av Rødts studieutvalg
  • styremedlem i Rødt, Trondheim

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 1973 – Palestinerne : historie og frigjøringskamp (nyutgitt 2009)
  • 1985 – Jugoslavia: et forsøk på sosialisme
  • 1990 – Opprør på Filippinene
  • 1992 – Husholdets politiske økonomi
  • 2001 – Den nyliberale revolusjonen. Om angrepet på velferdsstaten (med Roar Eilertsen)
  • 2003 – Velferdsstatens økonomi (med Eilef A. Meland)
  • 2003 – Sosiale forhold som kapital
  • 2016 – Israel. Bak muren av myter og propaganda

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 18. september er riktig fødselsdato. Én kilde, som er tilgjengelig online: «Peder Martin Lysestøl» (18. juli 2003) Dagbladet, s. 35
  2. ^ a b Thoresen, Bente (13. april 2002). «Stabilt sta». Klassekampen. 
  3. ^ Lysestøl, Peder Martin (1985). Jugoslavia. Oktober. s. 9. ISBN 8270944211. 
  4. ^ Lysestøl, Peder Martin (13. desember 2006). «Da 3. verden reiste seg». Klassekampen. 
  5. ^ Bromark, Stian (27. juli 2003). «Ytringsfrihet som levebrød». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 4. april 2019. 
  6. ^ N.N. (10. februar 1992). «AKP splittes i Sør-Trøndelag». NTBtekst. 
  7. ^ Henriksen, Sissel (5. juli 2006). «Vil gi nytt bilde av Hamas». Klassekampen. Besøkt 3. april 2019. 
  8. ^ Lysestøl, Peder Martin (1973). Palestinerne. Oslo: Oktober. s. 178–179, m.fl. ISBN 8270940585. 
  9. ^ N.N. (13. november 2009). «Boikottforkjemperne gir ikke opp». Adresseavisen: 3. 
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. februar 2011. Besøkt 4. mars 2011. 
  11. ^ klassekampen.no (5. juli 2006): Vil gi nytt bilde av Hamas, besøkt 4. mars 2011
  12. ^ Pål Steigan: På den himmelske freds plass. Kapittel 19. Aschehoug (1985) ISBN 82-03-15179-5 (Nettversjon 2004)
  13. ^ Folkvord, Erling (1998). Rødt!. Millennium. s. 130–131. ISBN 8251789311. 
  14. ^ sitert i Klassekampen 6. april 1997, s. 31
  15. ^ Aftenposten, 80.000 til overvåkingsoffer Finn Sjue (faktaboks) Publisert 28. juni 2002 Besøkt 5. februar 2011


Forgjenger:
 Theo Koritzinsky 
Leder i SUF
Etterfølger:
 Sigurd Allern