Peder Martin Lysestøl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Peder Martin Lysestøl
Født8. september 1942 (77 år)
Trondheim
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Politiker, samfunnsøkonom
Parti Rød Valgallianse, Rødt, Arbeidernes kommunistparti
Nasjonalitet Norge

Peder Martin Lysestøl (født 18. september 1942 i Trondheim)[1] er en norsk sosialøkonom som siden midten av 1960-årene har vært engasjert i flere partier og organisasjoner på venstresiden, som AKP(m-l), RV og Rødt. Han var med på å stifte Palestinakomiteen, og var selv leder fra 1971 til 1973.

Lysestøl ble kjent for å føre en 13 år lang rettsprosess mot staten for å påvise at han var blitt ulovlig telefonavlyttet av overvåkingspolitiet. Staten måtte i 2001 betale ham 100 000 kroner i erstatning for at han var blitt instruksstridig overvåket i 1970-årene.

Utdanning og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Lysestøl er utdannet sosialøkonom fra Universitetet i Oslo. Etter studiene arbeidet han en tid i Statistisk sentralbyrå, før han i 1973 flyttet til Trondheim sammen med sin daværende kone, forfatteren Inga E. Næss. Han arbeidet i tre år som budsjett- og innkjøpssjef ved Universitetet i Trondheim. Som mange andre AKP-ere på midten av 1970-årene, hadde også Lysestøl en periode som proletarisert arbeider. Han var bygningsarbeider i ett år, før han ble leder for Sør-Trøndelag AKP på heltid i 1978.[2] Etter tre år som lektor ved Gerhard Schøning skole, begynte han som førstelektor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) (fra 1. januar 2016 fusjonert inn i NTNU). Her arbeidet han til han ble pensjonist i 2012.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Lysestøl ble leder av ungdomsforbundet til Sosialistisk Folkeparti (SF), Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), i 1966. SF var på den tiden opptatt av utviklingen i Jugoslavia, og Lysestøl ble oppfordret til å sette seg inn i hvordan systemet med arbeiderselvstyret i landet fungerte.[3] Etter et kort opphold i landet i 1967, fikk han et statlig årsstipend for å studere det økonomiske systemet der.[2] I 1968 fikk han statsstipend for å studere det økonomiske systemet i Egypt, ved Universitetet i Kairo.[4] Tilbake i Norge fortsatte han å engasjere seg i politikk, spesielt i palestinernes sak.

Lysestøl satt i AKPs sentralkomité fra stiftelsesåret 1973,[5] og var en tid leder for AKP i Sør-Trøndelag. I 1992 brøt han med partiet, sammen med fire andre sentrale medlemmer i Trøndelag, og ble med på oppstarten av RV som selvstendig parti.[6] Han har vært fylkestingsrepresentant for RV i Sør-Trøndelag i tre perioder.

I tillegg til partiarbeid, har Lysestøls viktigste engasjementet vært arbeidet for det palestinske folket. Han tok initiativ til å stifte Palestinakomiteen i 1969, og var selv leder fra 1971 til 1973.[7] Lysestøl hevder at Israel er en apartheidstat,[8] og arbeider for boikott av landet. Han var sentral i forsøket på å få NTNU til å boikotte Israel i 2009,[9] og var foredragsholder på «Israeli Apartheid Week» i Lillehammer 2011.[10]

Både Lysestøls kone, Marie Louise Lie, og hans datter, forfatteren Tale Næss, har engasjert seg i midtøstenpolitikk.[11]

Lysestøl-saken[rediger | rediger kilde]

I 1979 mente Lysestøl å kunne påvise at telefonen hans ble avlyttet.[12] Han fikk faglig hjelp fra en telemontør til å undersøke saken, og de fant og fotograferte ledninger og koblinger som tydet på at Lysestøl hadde rett. 8. desember 1979 var saken førstesidestoff i Klassekampen, og ble deretter slått stort opp i media. Lysestøl anla sak mot staten, for å påvise at han var blitt ulovlig telefonavlyttet av overvåkingspolitiet. Flere av partifellene hans engasjerte seg og samlet inn midler for å bidra til å dekke utgiftene i forbindelse med rettssaken.[13] Regjeringens kontrollutvalg fant intet å kritisere i saken, og Lysestøl tapte endelig i Høyesterett i 1983 (Rt. 1983 s. 1483). Saken pågikk i 13 år. Lyssestøl klaget saken inn for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, men vant heller ikke frem der. Et sentralt poeng i saken var spørsmålet om AKP drev med lovlig eller ulovlig politisk virksomhet. Overvåkning av lovlig politisk virksomhet var blitt forbudt i 1977, og i et prosesskriv av 30. mars 1983 fastslo Regjeringsadvokaten at AKP(m-l) var et lovlig parti: «Staten er selvsagt kjent med at AKP(ml) er et lovlig parti, og det vil heller ikke bli hevdet at partiet driver ulovlig politisk virksomhet.»[14]

I 1994 ble den såkalte Lundkommisjonen nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere. Først da kommisjonen hadde fremlagt sin rapport i 1996, fikk Lysestøl innsyn i sin mappe hos overvåkingspolitiet. Innholdet i mappen dokumenterte politiets ulovlige overvåking. Staten måtte i 2001 betale ham 100 000 kroner i erstatning for å ha blitt instruksstridig overvåket i 1970-årene.[15]

Verv[rediger | rediger kilde]

  • 1965 formann i SUF
  • 1971–1973 formann i Palestinakomiteen
  • 1975– medlem av sentralkomiteen i AKP (m-l)
  • 1977–1979 leder i Sør-Trøndelag AKP(m-l)
  • 1991–2003 Representant i fylkestinget i Sør-Trøndelag for Rød Valgallianse
  • Diverse verv i kommunepolitikken i Trondheim, 2003–2007 varamedlem til Finanskomiteen
  • 2007–2008 Medlem av Rødts studieutvalg
  • styremedlem i Rødt, Trondheim

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 1973 – Palestinerne : historie og frigjøringskamp (nyutgitt 2009)
  • 1985 – Jugoslavia: et forsøk på sosialisme
  • 1990 – Opprør på Filippinene
  • 1992 – Husholdets politiske økonomi
  • 2001 – Den nyliberale revolusjonen. Om angrepet på velferdsstaten (med Roar Eilertsen)
  • 2003 – Velferdsstatens økonomi (med Eilef A. Meland)
  • 2003 – Sosiale forhold som kapital
  • 2016 – Israel. Bak muren av myter og propaganda

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 18. september er riktig fødselsdato. Én kilde, som er tilgjengelig online: «Peder Martin Lysestøl» (18. juli 2003) Dagbladet, s. 35
  2. ^ a b Thoresen, Bente (13. april 2002). «Stabilt sta». Klassekampen. 
  3. ^ Lysestøl, Peder Martin (1985). Jugoslavia. Oktober. s. 9. ISBN 8270944211. 
  4. ^ Lysestøl, Peder Martin (13. desember 2006). «Da 3. verden reiste seg». Klassekampen. 
  5. ^ Bromark, Stian (27. juli 2003). «Ytringsfrihet som levebrød». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 4. april 2019. 
  6. ^ N.N. (10. februar 1992). «AKP splittes i Sør-Trøndelag». NTBtekst. 
  7. ^ Henriksen, Sissel (5. juli 2006). «Vil gi nytt bilde av Hamas». Klassekampen. Besøkt 3. april 2019. 
  8. ^ Lysestøl, Peder Martin (1973). Palestinerne. Oslo: Oktober. s. 178–179, m.fl. ISBN 8270940585. 
  9. ^ N.N. (13. november 2009). «Boikottforkjemperne gir ikke opp». Adresseavisen: 3. 
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. februar 2011. Besøkt 4. mars 2011. 
  11. ^ klassekampen.no (5. juli 2006): Vil gi nytt bilde av Hamas, besøkt 4. mars 2011
  12. ^ Pål Steigan: På den himmelske freds plass. Kapittel 19. Aschehoug (1985) ISBN 82-03-15179-5 (Nettversjon 2004)
  13. ^ Folkvord, Erling (1998). Rødt!. Millennium. s. 130–131. ISBN 8251789311. 
  14. ^ sitert i Klassekampen 6. april 1997, s. 31
  15. ^ Aftenposten, 80.000 til overvåkingsoffer Finn Sjue (faktaboks) Publisert 28. juni 2002 Besøkt 5. februar 2011


Forgjenger:
 Theo Koritzinsky 
Leder i SUF
Etterfølger:
 Sigurd Allern