Sibirsk husky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Siberian husky
Husky, siberian husky, sibirsk laika m.m.
Siberian husky
Hundetype spisshund, polarhund
Opprinnelse USA (Nord-Amerika)
Egenskaper brukshund/familiehund
Forventet livsløp 10–12
Størrelse mellomstor-stor (16–27 kg)
Passer for aktive
Anerkjennelser
FCI Gr. 5 sek. 1[1]
AKC Working
CKC Working
KC Working
UKC Northern Breeds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Siberisk husky eller siberian husky (FCI #270[1]), som også omtales som husky, er en hunderase som opprinnelig nedstammer fra laikahunder som fantes i det nordøstre Sibir i Russland. Dette er ingen urhund, men en moderne rase som fikk sin endelige utforming i Nord-Amerika. Sibirsk husky er en spisshund som tilhører gruppen med nordiske sledehunder. Hjemlandet for rasestandarden er USA.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Man har antatt at sibirsk husky nedstammer fra ulv og asiatiske spisshunder i sin opprinnelige form. At rasen er nærmere beslektet med ulv enn de fleste andre hunderaser er også bekreftet flere ganger, gjennom moderne forskning med DNA. Det sies at typen opprinnelig ble avlet fram av tsjuktsjere, for bruk som trekkhund og gjeterhund for reinsdyr. Denne tradisjonelle hunden kalles gjerne tsjuktsjisk laika og er en typisk sledehund. De første tsjuktsji-laikaene ble importert til Alaska i 1908, for å delta i det 657 km lange sledehundløpet All Alaska Sweepstakes som gikk av stabelen året etter. I 1910 tok et slikt hundespann førsteplassen på rekordtid. I 1915, 1916 og 1917 vant nordmannen Leonhard Seppala (18771967) dette løpet med sitt hundespann, og det skal nevnes at disse hundene ga opphavet til den såkalte seppälähuskyen, som altså ikke anerkjennes som egen rase, men kan hevdes å være en variant av tidlig sibirsk husky.

Dessverre finnes det ingen dokumentasjon som fullt ut støtter disse teoriene, som kan vise seg å være tett opp mot sannheten. Mange mener imidlertid at opprinnelsen til sibirsk husky består av krysninger mellom ulike russiske laikahunder av nordøstlig opprinnelse. Disse typiske sledehundene går i dag under samlebetegnelsen nordøstlig laika (som i tillegg til tsjuktsjisk laika også inkluderer de to typene jakutisk laika og Kamtjatka laika). Betegnelsene husky og laika er av henholdsvis amerikansk og russisk opprinnelse og beskriver egentlig to lignende hundetyper, men mens husky gjerne kun refererer til polare sledehunder, kan laika også referere til mer typiske jakt- og gjeterhunder.

Moderne sibirsk husky er imidlertid et resultat av nordamerikansk hundeavl, selv om nordøstlige laikaer av russisk opprinnelse kan ha spilt en avgjørende rolle i utformingen av denne hunderasen. Den første rasestandarden for sibirsk husky daterer seg til 1930, og den første raseklubben ble grunnlagt i 1938. Til Europa kom typen først i 1950, og den ble anerkjent av FCI i 1966.

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Rasen er kjent for sin nysgjerrighet, her «Lobo» under fottur

Sibirsk husky er en av de hunderaser som minner mest om ulv, men den er mye mindre. Kroppen er middels kompakt, langstrakt og har lange seige muskler. Brystkassen er dyp, men ikke alt for bred. Ryggen er rett, fast og middels lang. Hodet er middels stort, kileformet og har et spisst og middels langt snuteparti og tydelig markert stopp. Ørene er middels store, triangulære, høyt og tett ansatte, og stående. Lemmene har kraftig beinstamme og er muskuløse. Halen bæres forskjellig avhengig av om hunden er i arbeide eller ikke. Den bæres lett buet over ryggen når den ikke arbeider, mens den bæres omtrentlig rett bakover når den er i arbeid. En Sibirsk Husky som bærer halen i bue over ryggen når den arbeider som trekkhund, trekker som regel lite eller ingenting. Det hender også at hunden bærer halen rett ned når den arbeider som trekkhund. Dette er i enkelte hunders tilfelle et tegn på at hunden trekker tungt i lavere hastighet / skrittgange / langsom trav mens det i andre tilfeller kan være tegn på utmattethet eller at hunden av andre årsaker ikke trekker.

Pelsen er middels tett, lang, rett, relativt glatt (aldri stri) og naturlig fettet. Underullen er myk og varierer i tetthet med temperaturen. Alle farger, fra sort til helhvit er tillatt. En variasjon av tegninger er vanlig. Underull og dekkhår skal være tilstrekkelig fettet og av en slik kvalitet at de tåler streng kulde og uten problemer skal kunne svømme over vinteråpne elver og råk uten å bli våte inn til kroppen og samtidig tåle å være slik våte i relativt streng kulde.

Hannhundene blir gjerne 53–60 cm i skulderhøyde og veier som regel omkring 20–27 kg. Tispene blir gjerne 51–56 cm i skulderhøyde og veier som regel omkring 16–23 kg. Den er således den minste og letteste av de nordiske sledehundrasene.[1]

Seppälä husky[rediger | rediger kilde]

Legg merke til det markert lengre nesepartiet på disse Seppala huskyene

Seppälähuskyen skiller seg fysisk fra vanlig sibirsk husky gjennom å ha mindre fargerike tegninger, lengre lemmer og en lengre kropp. Den er allikevel lettere bygd. Også ørene er gjerne noe lenger og stoppen noe mer markert.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Sibirsk husky er en utpreget brukshund, som spesielt egner seg som sledehund i kalde strøk. Den tåler imidlertid både kulde og varme godt, herunder også snø og regn. Rasen har også en rekke flotte egenskaper innen forskjellige former for hundesport, f.eks. som kløvhund. Huskyen er hurtig, arbeidsom og meget utholdende. Den blir gjerne også en meget habil og snill familiehund.

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Sibirsk husky er et typisk flokkdyr som trives best sammen med andre hunder eller en meget aktiv familie. Den er gjerne meget selvstendig og hårdfør og har utrolig utholdenhet. Som selskapshund er den snill og sosial, og bryr seg sjelden om fremmede. Den er også svært sjelden aggressiv overfor andre hunder. Den har imidlertid gjerne en god porsjon jaktinstinkt.

Rasen trenger store mengder mosjon for å trives maksimalt. Den kan overvintre utendørs, men bør ha en stor og god hundegård og et lunt og tørt sted å ligge. Hunder som tilbringer mye tid ute steller pelsen sin selv og trenger normalt lite hjelp til dette fra mennesker, selv om det varierer. Hunder som fungerer mest som familiehunder vil normalt ha et større behov for menneskelig hjelp med pelsstellet, spesielt under røyteperiodene vår og høst.

Annet[rediger | rediger kilde]

Se også artikkelen om «Togo», Seppäläs lederhund som egentlig sto for de legendariske bragdene hunden «Balto» ble kreditert for.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]