Togo (hund)
«Togo» (født i oktober 1913, død 5. desember 1929) var en trekkhund av typen siberian husky, og lederhunden til den kjente hundekjøreren Leonhard Seppala under serumløpet til Nome vinteren 1925. Hunden het Cugu [tso`go], som betyr valp på nordsamisk. I etterkant av serumløpet ble Seppalas huskyer omtalt som en egen variant av sibirsk husky, denne varianten ble kalt seppälä husky.
Serumløpet til Nome[rediger | rediger kilde]
- Utdypende artikkel: Serumløpet til Nome
Da serumløpet til Nome fant sted, var «Togo» tolv år gammel, og Iditarod er et sledeløp til ære for den bragden som der skjedde.
I Nome brøt det ut en alvorlig difteriepidemi i 1925, som truet befolkningen. Det var nødvendig å få ført serum fra Nenana til Nome hurtigst mulig, og 20 hundekjørere og mer enn 100 hunder ble rekruttert til oppgaven, fordi det var umulig å fly dit på grunn av den sterke kulden. Man kunne ikke ta risikoen om flyet skulle krasje, fordi serumet ville gå tapt. Det mer enn 1085 km lange løpet mot klokka ble unnagjort på fem og halvt døgn, og den 9 kg tunge pakken med 300 000 enheter av serumet kom frem i tide til å redde befolkningen.
En av de mer dramatiske hendelsene, som viser hva «Togo» var god for, skjedde da Seppala skulle krysse isen over Norton-sundet. Spannet var midlertidig strandet etter at isen som de sto på hadde brutt seg løs, og fløt som et isflak i flere timer. Da isen drev tilbake til den faste isen over sundet, fikk Seppala «Togo» til å hoppe over det halvannen meter store gapet, i seletøyet slik at han kunne dra flaket tettere inntil. Seletøyet røk og falt i vannet, men «Togo» hoppet etter. Han tok selene i munnen og trakk flakene sammen, til det var trygt å hoppe for resten av laget.
I ettertid fikk lederhunden «Balto» størstedelen av æren for suksessen, men det var en stor urett mot «Togo», som vitterlig var den hunden som bidro mest. Hundeføreren Gunnar Kaasen og «Balto» førte imidlertid serumet det siste stykket inn til Nome, noe som første til forvirringen omkring bragden. Det var imidlertid «Togo» som løp de nærmere 420 km av serumløpet (tur/retur), nesten dobbelt så langt som neste hund. Allikevel ble det gjort en statue av «Balto», som står på display i Central Park i New York. Om dette hadde Seppala følgende å si:
Det som plaget mig mest var at ‘Togos’ bedrift blev godskrevet ‘Balto’, en fillehund som blev trukket frem i rampelyset og gjort udødelig. (...) Ved å tildele ‘Balto’ ‘Togos’ bedrifter blev den anerkjent som ‘den beste sledehund i Alaska’, og den hadde aldri vært i et seirende spann! Jeg vet det, for jeg eiet og opdrog både ‘Balto’ og ‘Togo’.
Leonhard Seppala
Det som plaget mig mest var at ‘Togos’ bedrift blev godskrevet ‘Balto’, en fillehund som blev trukket frem i rampelyset og gjort udødelig. (...) Ved å tildele ‘Balto’ ‘Togos’ bedrifter blev den anerkjent som ‘den beste sledehund i Alaska’, og den hadde aldri vært i et seirende spann! Jeg vet det, for jeg eiet og opdrog både ‘Balto’ og ‘Togo’.
Seppala og Togo fikk gjenreist sin ære da han kom til New York. Der ble et stort arrangement holdt til hans ære i Central Park. Roald Amundsen kom og overrakte en medaljong til Togo, som takk for innsatsen i serumløpet i 1925. Da Togo døde i 1929 trykket The New York Times Magazine en nekrolog om hunden, og i Madison Square Garden samlet det seg 20 000 mennesker til en minnehøytid for hunden.[1]
Om Togo[rediger | rediger kilde]
Togo blir ofte omtalt som en sibirsk husky, men det er uklart om dette var tilfellet. Bilder av Togo og Balto viser to hunder av samme type, men med større proporsjoner og mer muskelmasse enn det man i dag regner som tradisjonelle huskyer. Man antar derfor at begge nedstammer fra krysninger mellom såkalte tsjuktsjisk laika (opprinnelig importert til Alaska fra Øst-Sibir i 1908) og lokale polarhunder.