Hopp til innhold

Sebastiano Baggio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sebastiano Baggio
Født16. mai 1913[1][2]Rediger på Wikidata
Rosà
Død21. mars 1993[3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest (1935–), katolsk biskop (1953–) Rediger på Wikidata
Embete
  • President of the Pontifical Commission for the Vatican City State (1984–1990)
  • kardinal (1969–)
  • Chamberlain of the Apostolic Chamber (1985–1993)
  • archbishop of Cagliari (1969–)
  • titulær erkebiskop (1953–)
  • apostolic nuncio to Chile (1953–)
  • Apostolic Nuncio to Brazil (1964–)
  • Patrono del Sovrano Militare Ordine di Malta
  • kardinalprest Rediger på Wikidata
Utdannet vedPontificia Ecclesiastica Academia
Gregoriana
Nasjonalitetitaliensk (1946–)
italiensk (Kongeriket Italia) (–1946)
Våpenskjold
Sebastiano Baggios våpenskjold
Sebastiano Baggio på Commons
Kardinal Sebastiano Baggio med Italias president Giuseppe Saragat, 13. desember 1969.

Sebastiano Baggio (født 16. mai 1913 i Rosà nær Vicenza i Italia, død 21. mars 1993 i Roma) var en katolsk kardinal. Baggio var lenge tilknyttet det pavelige diplomati. Han var erkebiskop av Cagliari fra 1969 til 1973 og prefekt for Bispekongregasjonen 1973–1984. Baggio var camerlengo fra 1985 til 1993. Fra 1984 til 1990 var han ordførende for Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten.

Han deltok i konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og i konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II. Forut for disse to konklavene i 1978 ble han ansett som «papabile» av noen journalister, men han og andre anså det som usannsynlig.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Prest

[rediger | rediger kilde]

Sebastiano Baggio studerte katolsk teologi og filosofi i Vicenza og Roma. Ved Det pavelige universitet Gregoriana ble han doktor i kanonisk rett. Han gikk på Det pavelige kirkelige akademi og fullførte tilleggsutdanning i skrift- og bibliotekkunnskap.

Den 21. desember 1935 mottok han presteordinasjonens sakrament og begynte i Vatikanets diplomatiske tjeneste.

Fra 1936 til 1938 arbeidet han ved det apostoliske nuntiatur i Østerrike. Ytterligere stasjoner han ble postert til var El Salvador, Bolivia og Venezuela frem til 1946.

Fra 1946 til 1948 arbeidet han i Statssekretariatet ved Den hellige stol i Roma. Fra 1948 til 1950 var han medlem av staben ved det apostoliske nuntiatur i Colombia. Fra 1950 til 1953 arbeidet han i kuriewn som medarbeider i konsistorialkongregasjonen.

I løpet av sin tid ved Statssekretariatet og senere i Konsistorialkongregasjonen (1950–1953), samt under det mellomliggende oppholdet i Latin-Amerika, utførte han alltid intenst pastoralt arbeid, og utøvde sin tjeneste i Casal Bertone menighet, og viet seg til å ta vare på barna i Villa Nazaret.

Han var alltid involvert i speiderarbeid, der han holdt konferanser og skrev artikler om den åndelige formasjon, underskrevet med speidernavnet Condor de los Andes. Han var generalassistent for den italienske katolske speiderforeningen (ASCI). Senere, i 1976, arbeidet han for å få anerkjennelse for foreningen av italienske katolske speidere (AGESCI, foreningen som nylig hadde erstattet ASCI) av den italienske biskopskonferanse.

Titulærerkebiskop, nuntius til Chile

[rediger | rediger kilde]

Den 30. juni 1953 utnevnte pave Pius XII ham til titulærerkebiskop av Efesos og en dag senere til apostolisk nuntius til Chile. Han ble ordinert til biskop av Adeodato Giovanni Piazza O.C.D., kardinalbiskop av Sabina og Poggio Mirteto, den 26. juli 1953; medkonsekratorer var erkebiskop Antonio Samorè, sekretær for Kongregasjonen for ekstraordinære kirkelige anliggender, og Carlo Zinato, biskop av Vicenza.

Han ble værende i Chile seks år og støttet det chilenske episkopat i å fremme forskjellige pastorale initiativer, spesielt for å hjelpe de mest trengende befolkningsgrupper.

Apostolisk delegat til Canada

[rediger | rediger kilde]

Den 12. mars 1959 ble Sebastiano Baggio utnevnt til apostolisk delegat til Canada. Han rakk der å besøke alle bispedømmene, og han la en spesiell vekt på å hjelpe portugisiske og italienske innvandrere. Han ble en personlig venn av fader Gerald Emmett Carter, fremtidig kardinalerkebiskop av Toronto.[5]

Nuntius til Brasil

[rediger | rediger kilde]

Hans siste tjenested som nuntius fikk han den 26. mai 1964, da han ble nuntius til Brasil. I dette enorme landet utøvet han intens aktivitet, fremmet opprettelsen av sytten nye bispedømmer, og besøkte de fattigste og mest vanskeligstilte områdene og hjalp misjonærene på alle måter.

Dan deltok på alle fire sesjoner av Det andre Vatikankonsil.

Erkebiskop av Cagliari

[rediger | rediger kilde]

Baggio var erkebiskop av Cagliari 1969–1973.

Kardinal

[rediger | rediger kilde]

Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1969, først med Santi Angeli Custodi a Città Giardino, så med San Sebastiano alle Catacombe som tittelkirke.

Den romerske kurie

[rediger | rediger kilde]

Prefekt for Bispekongregasjonen

[rediger | rediger kilde]

Han ble deretter kalt til Vatikanet der han ble prefekt for Kongregasjonen for biskopene 1973–1984, en svært innflytelsesrik stilling. Det tilkommer dette kurieorganet å utarbeide lister over kandidater til bispeembeter rundt om i de fleste deler av verden. En nekrolog over Baggio i Londons Independent bemerket at: «Selv om Baggio alltid insisterte på at han ikke var den som skulle bestemme bispeutvelgelsene – han fremholdt at paven alene avgjorde det – hadde han i realiteten betydelig patronatsmyndighet. Han hadde enorm kunnskap om mulige kandidaters saksmapper og kjente deres svakheter når det gjaldt alkohol eller kvinner.».[6]

Under pave Paul VIs tid fremmet han «forsonende» biskoper, som kardinal Basil Hume, som ble utnevnt i 1976 til erkebispedømmet Westminster, det mest prestisjefylte erkebispedømmet i den katolske kirke i Storbritannia. Han fornyet også det nordamerikanske episkopat med hjelp fra den berømte apostoliske delegat der, den belgiske erkebiskopen Jean Jadot.[5]

Han ble anerkjent som en talentspotter i å fremme den bispelige karriere til kardinal Alfonso López Trujillo, som delte meget av Baggios bekymring for retningen til kirken i Sør-Amerika.[7]

Baggio og pave Johannes Paul II ønsket en «enhetlig politikk» for Mellom-Amerika, noe jesuittene og andre religiøse ordener motsatte seg i lys av de ulike situasjonene som der rådet: Borgerkrig i El Salvador, diktatur i Panama, et postrevolusjonært regime i Nicaragua, osv. Med pavens støtte seiret Baggios linje.

Den 27. november 1982 undertegnet han dokumentet som endret Opus Deis status fra «sekulærinstitutt» til et «personalprelatur», og overførte denne bevegelsen til Biskopkongregasjonens tarv.[5]

Hva gjeldt Italia fulgte han prosessen med reorganisering av bispedømmene, og støttet opp om linjen som favoriserte reduksjon av antallet deres gjennom konsolidering på provinsiell basis.

Kardinal Baggio forårsaket oppstyr og harme i Nederland i 1983 da det ble kjent at han syntes å ha løyet til Haarlems biskop Theodorus Zwartkruis: Baggio hadde fortalt Zwartkruis at ingen koadjutorbiskop ville bli utnevnt som ikke var medlem av Haarlem domkapittel, selv om det motsatte allerede var blitt besluttet.[8]

President for kommisjonen for Vatikanstaten

[rediger | rediger kilde]

Han var president for Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten 1984–1990.

I 1984, etter anmodning fra Chile, grep han inn som megler mellom Chile og Argentina i Beagle-konflikten.[9]

Camerlengo

[rediger | rediger kilde]

Kardinal Baggio var camerlengo 1985–1993.

Død

[rediger | rediger kilde]

Kardinal Sebastiano Baggio døde den 21. mars 1993, 79 år gammel, på Agostino Gemelli-poliklinikken i Roma av hjerneblødning. Han hviler i familiegraven på Rosà-kirkegården.

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Apostolisk suksjejon gitt gjennom Baggio

[rediger | rediger kilde]

Som hovedkonsekrerende biskop har Sebastiano Baggio gitt apostolisk suksesjon til:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000013790, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id baggio-sebastiano[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ katolsk hierarki ID baggio[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ webdept.fiu.edu[Hentet fra Wikidata]
  5. 1 2 3 Peter Hebblethwaite: [http://www.independent.co.uk/news/people/obituary-cardinal-sebastiano-baggio-1499403.html Obituário:Cardeal Sebastiano Baggio, 23. mars 1993, lest 14. januar 201, The Independent
  6. ↑ «Obituary: Cardinal Sebastiano Baggio». Independent.co.uk. 23. mars 1993.
  7. ↑ «Obituary: Cardinal Alfonso López Trujillo». TheGuardian.com. 21. april 2008.
  8. ↑ Kees Middelhoff: Surprise et douleur après la mort de l’évêque de Haarlem. I: L’Actualité religieuse dans le monde, Årg. 1983, hefte 2, s.20.
  9. ↑ Claude-François Jullien: «Théologie de la libération et Realpolitik». i Politique étrangère, 4, vol.49, 1984, s.893-905, doi=10.3406/polit.1984.3417.
  10. ↑ www.catholic-hierarchy.org baggio, lest 5. januar 2021

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Prefekt for kongregasjonen for biskopene
1973–1984		 Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sebastiano_Baggio&oldid=25414998»