Scutum (skjold)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bronsekant fra en romersk scutum.

Scutum (flertall: scuta) er det latinske ordet for skjold, men i nyere tider er begrepet vanligvis assosiert med det rektangulære, halvsylindriske kroppsskjoldet båret av romerske legionærer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig i Den romerske republikkens historie bar ofte romerske soldater runde skjold, kalt aspidai (ἄσπιδαι) av de gamle grekerne, i lignende stil som de greske hoplittene.

En oval scutum er avbildet på Domitius Ahenobarbus' alter i Roma, Aemilius Paullus' monument ved Delfi, og et ekte eksemplar ble funnet ved Kasr el-Harit i Egypt. Gradvis utviklet scutumen seg til et rektangulært (eller halvrektangulær) skjold tidlig i Romerrikets historie.

Innen slutten av det tredje århundre virker den rektangulære typen å ha forsvunnet fra bruk. Arkeologiske funn fra det fjerde århundre (særlig fra Dura-Europos-fortet) indikerer at romerne gikk over til bruk av ovale eller runde skjold som ikke var halvsylindriske, men som var enten konkave eller flate. Romerske kunstverk fra slutten av det tredje århundre fram til slutten av antikken viser soldater med ovale eller runde skjold.

Ordet scutum overlevde Romerrikets fall, og ble en del av Østromerrikets militærterminologi. Selv i det ellevte århundre refererte bysantinerne til deres tunge infanteri som skutatoi (gresk: σκυτατοι).

Utforming[rediger | rediger kilde]

En romersk scutum var et stort buet rektangulært skjold. Skjoldet ble laget av tre lag treverk som ble limt sammen og dekket av filt eller lær, ofte preget langs skjoldets sider. Det mest kjente eksemplet, fra Dura-Europos i Syria, var 105,5 cm høyt, 41 cm bred, og 30 cm dyp (grunnet den halvsylindriske formen), med en ukjent tykkelse.[1] Skjoldet var vellagd og solid.

Fordeler og ulemper[rediger | rediger kilde]

En scutum er lett nok til å bli holdt i én hånd, og stor nok til å dekke hele personen som bruker skjoldet. Dette gir god beskyttelse mot missiler og i nærkamp. Metallkulen, eller umbo, som befant seg midt på skjoldet gjorde óg skjoldet til et godt slagvåpen. Komposittkonstruksjonen gjorde at tidlige versjoner av skjoldet kunne ødelegges av kraftige kutte- eller støtebevegelser. Dette opplevde romerne under sine felttog mot Kartago og Dakia, hvor falxen og falcataen lett penetrerte og rev gjennom scutumen. Disse våpnenes effekt førte til designendringer for å gjøre skjoldet tøffere, som tykkere planker og metallkanter.

Sammenlignet med det tidligere skjoldet, aspis, som scutum erstattet, var aspis et lettere skjold som ga mer beskyttelse. Aspis var derimot mindre holdbar, med betydelig mindre metall og lær brukt i å lage den.

Combat uses[rediger | rediger kilde]

Reenactment av en legionær skjoldvegg fra Romerrikets tidlige historie.

Ifølge Polybius gav det romerske skjoldet scutum romerne en fordel mot deres karthagenske fiender under punerkrigene: «Deres våpen gir også mennene beskyttelse og selvtillit, takket være størrelsen av skjoldet».

Den romerske forfatteren Suetonius nedskrev en anekdote om den heroiske centurien Cassuius Scaeva, som kjempet med Cæsar i slaget ved Dyrrachium:

Sitat...med ett øye borte, hans lår og skulder såret, og hans skjold gjennomboret [av piler] i et hundre og tjue steder, fortsatte [han] å vokte fortets port som beordret... [han] bordet skipet og drev bort fienden med pukkelen på hans skjold.Sitat

Den romerske forfatteren Cassius Dio i sin Romersk historie beskrev romere som kjempet mot romere i slaget ved Filippi: «I en lang stund var det dytting av skjold mot skjold, og stikking av skjold, som om de forsiktig lette etter en sjanse til å skade andre uten å bli skadet selv».

Utformingen av scutumen tillot tettpakkede formasjoner av legionærer, med skjold som overlappet hverandre. Dette ble en effektiv beskyttelse mot missiler. En av de mest kjente og brukte formasjonene var testudo-formasjonen (latinsk for landskilpadde), en form for skjoldborg, hvor legionærene holdt skjoldet over seg, noe som beskyttet mot missiler fra oven.

Testudoformasjonen benyttet under en beleiring, som vist på Trajans søyle. Legg merke til at på de forskjellige scuta kan ørnevinge- og lynmotiver skimtes.

Dio gir også en beretning om en testudo-formasjon brukt med hell av Markus Antonius' menn på felttog i Armenia:

SitatEn dag, da de ble offer for et bakholdsangrep og de ble angrepet med pilregn, dannet [legionærene] plutselig testudoen med å sammenføye deres skjold, og hvile deres venstre kne på bakken. Barbarene... kastet vekk sine buer, hoppet fra sine hester og tok frem sine dolker, kom nær for å gjøre ende på dem. Ved dette øyeblikk sprang romerne frem, utvidet deres slaglinje... og konfronterte fienden ansikt til ansikt, angrep dem... og hogget ned store antall.Sitat

Testudoen var derimot ikke uovervinnelig, og Dio gir også en beretning om en romersk skjoldvegg som ble beseiret av partianske riddere og hestebueskyttere ved slaget ved Carrhae:

SitatFor hvis [legionærene] bestemte seg for å låse skjoldene sammen, i den hensikt å unngå pilregnet, ville [ridderne] storme frem, kutte ned noen, og i hvert fall spre de andre; og hvis de utvidet deres rekker for å unngå dette ville de bli truffet av pilene.Sitat

Spesialbruk[rediger | rediger kilde]

Cassius Dio beskriver scuta brukt under et bakholdsangrep:

SitatNå var Pompeius ivrig på å lede Oroeses inn i kamp før han kunne oppdage antallet romere – ut av frykt for at han ville slå retrett om han fant ut (antallet)... han holdt resten bak... i en knelende positur, dekket av skjoldet – noe som gjorde dem bevegelsesløse – slik at Oroeses ikke kunne merke deres nærvær før han kom nær.Sitat
Et utvalg skjolddesign fra Notitia Dignitatum. Hvert skjold representerer en egen enhet.

Dio beskriver også bruken av scutum i psykologisk krigføring under beleiringen av Siracusa:

SitatFølgelig ble noen av portene åpnet av [legionærene], og med en gang noen hadde kommet seg inn, ble et signal gitt og alle, både inne og ute, skrek og slo sine spyd på deres skjold, og cornicen blåste, noe som førte til at fullstendig panikk overrumplet siracuserne.Sitat

I år 27 f.Kr. ble keiser Augustus tildelt et gullskjold av det romerske senatet for hans rolle i å avgjøre borgerkrigen, og for å «gjenopprette» republikken, ifølge Res Gestae Divi Augusti. Skjoldet ble hengt utenfor Curia Julia, som et symbol for Princepenes «tapperhet, benådning, rettferdighet og fromhet»..[2]

Vegetius, en forfatter fra det femte århundre, legger til at scuta hjalp med identifisering:

SitatHvis soldatene ble adskilt fra sine kamerater i kampens hete, hadde hver kohort sine skjold malt i en særegen måte. Navnet til hver soldat var også skrevet på skjoldet, sammen med hvilken kohort og centuria de hørte til.Sitat

Det bør derimot merkes at siden Vegetius ikke var en militærmann, og hans verker (for eksempel De Re Militari) fritt blandet fortiden med nåtiden. Dermed må hans beskrivelser taes med en klype salt. Skjold fra Vegetius' tid ble brukt for å skille mellom enheter, men i motsetning til det han hevder her er det lite bevis på at det samme gjaldt det tidligere keiserriket.

Annen bruk av ordet[rediger | rediger kilde]

Navnet Scutum (stjernebilde) har også blitt gitt til ett av de 88 moderne stjernebildene, samt av det britiske luksusmerket Aquascutum («vannskjold»), som ble kjent på 1800-tallet for sine vanntette klesplagg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. mars 2014. Besøkt 27. mai 2015. 
  2. ^ Classics, Univ. of Michigan, http://www.umich.edu/~classics/programs/class/cc/372/sibyl/db/notes/NH002.173.html, «The word courage (sometimes valour) translates the Latin virtus, which lacks an exact English equivalent since is indicates the quality that enables a person to do extraordinary things» .

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • James, Simon (2004). Excavations at Dura-Europos 1928–1937. Final Report VII. The Arms and Armour and Other Military Equipment. London: British Museum Press. ISBN 0-7141-2248-3.
  • McDowall, Simon (1994). Late Roman Infantryman AD236–565. Osprey Publishing. ISBN 978-1-8553-2419-0
  • Nabbefeld, Ansgar (2008). Roman Shields. Studies on archaeological finds and iconographic evidence from the end of Republic to the late Empire. Cologne. ISBN 978-3-89646-138-4
  • Robinson, H.R. (1975). The Armour of Imperial Rome. London: Arms and Armour Press. ISBN 0-85368-219-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]