Sandhornøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sandhornøya
Hustad 064.jpg
Sandhornet på Sandhornøya
Geografi
PlasseringSalten
Areal 103 km²
Lengde 22 kilometer
Høyeste punktSandhornet (994 moh)
Administrasjon
LandNorge Norge
KommuneGildeskål
Demografi
Befolkning200
Befolkningstetthet1,94 innb./km²
Posisjon

Sandhornøya
67°05′41″N 14°08′48″Ø

Sandhornøya (også skrevet Sandhornøy)[1] er den største øya i Gildeskål kommune i Nordland. Den har et areal på 103 km². Øya domineres av fjellet Sandhornet, som har en høyde på 993 moh. Øya har broforbindelse med Sandhornøy bru over Tverrsundet mot fylkesvei 17. Det er fergeforbindelse fra Horsdal til Sørarnøya og Sund like ved Inndyr. Fra Våg er det hurtigbåtforbindelse til Bodø, ytre Gildeskål og Helgeland.

Næringslivet på øya har tradisjonelt vært dominert av jordbruk og fiskeri, men i nyere tid er også turisme, samt private og offentlige servicetjenester viktige næringsveier. Det er steinbrudd for kvarts i Stigan like ved Mårnes. I Våg, vest på øya, ligger Våg havnegård, som inneholder kontorer og et laboratorium for algeforskning. Ved Våg ligger også Blixgården, hvor salmedikteren Elias Blix vokste opp. Om lag 200 mennesker bor fast på Sandhornøya.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Sandhornøya er den største av øyene i Gildeskål kommune.[2]

I øst er Sandhornøya skilt fra fastlandet med Beiarkjeften, Nordfjorden, Tverrsundet og Holmsundfjorden. I vest er den skilt av Morsdalsfjorden. Utenfor Sandhornøya er det flere store øyer; fra sør mot nord har en Fugeløya, Fleina, Sør- og Nord-Arnøya, samt Bliksvær et stykke ut i havet.[3]

Arealet av øya 103 km² og det høyeste fjellet er Sandhornet på 993 moh (meter over havet) i vest.[4][5] Sandhornet er et viktig landkjenningsmerke for skip.[6] Det er for øvrig mange fjelltopper og en stor del av arealet av øya er over tregrensen.[3] Det er flere mindre innsjøer og bekker på øya, der de største er Grytvikvatn, Morsdalsvatn og Kvarvikvatn.[7]

Nordvest på øya ligger Mårnesskagen, et småkupert område med grunnlendt kalkmark og kalkhei. Berggrunnen her består av kalkspatmarmor, og vegetasjonen omfatter en lang rekke rødlistede arter, herunder rosekarse, fjellnøkleblom og nebbstarr. Området er vurdert som «svært viktig» av Miljødirektoratet.[8]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Det er rundt 200 fastboende på Sandhornøya.[2] mens det både i 1900 og 1960 var rundt 1100.[9][7] Størsteparten av bosetningen finner en ut mot kysten i området Horsdal–Våg–Mårnes i nordvest og i Sandvika lengst nord på øya. Den sørvestre delen av øya er derimot ubebodd og veiløs.[3]

Befolkningen i distriktet forøvrig vokste i takt med befolkningsøkningen i Norge de første tiårene etter andre verdenskrig. I løpet av 1960-årene skjer det en stor utflytning fra Gildeskål til Bodø, med 150–200 personer per år, men folk flytter også til andre deler regionen, landsdelen og til Sør-Norge. Det var de yngste som i stor grad reiste ut, noe som får viddrekkende konsekvenser for stedene, og i Gildeskål bli årskullene halvert i løpet av et tiår. Dermed blir det små årsklasser som skal overta som foreldregenerasjon og som skal danne kundegrunnlag for butikker og annen tjenesteyting. Fødselstallene reduseres radikalt; i årene 1951–55 var fødselsoverskuddet 74 personer, i 1961–65 var det 21 og i 1971–75 er det blitt et fødselsunderskudd på 13 personer.[10]

Historie og kulturminner[rediger | rediger kilde]

På Sandhornøya er det en rekke arkeologiske kulturminner. Dette er for en stor del funn datert til jernalderen, men også noen helt tilbake til yngre steinalder.[11][12] På Mårnes ble det i 1951 funnet en hellekiste fra jernalderen, inneholdende et kvinneskjelett.[13] I 1976 ble det gravd ut to gravhauger fra jernalderen.[14][15]

Den britiske reisende forfatteren Arthur de Capell Brooke (1791–1858) besøkte i 1820 Sandhornøya. Han beskriver en tur opp til Sandhornet der han studerer et hvalskjelett. Han fremlegger to hypoteser for dette funnet, enten at det stammer fra syndfloden eller fra en senere tidsalder med svært høy vannstand.[16]

Amund Helland lister opp i Norges land og folk fra 1908 at det er 25 gårder på Sandhornøya. De fleste ligger ved havet. I 1908 var disse delt inn i totalt 97 særskilt skyldsatte bruk, hvor Sandvik var det største bruket. Til gårdene var det 51 husmannsplasser.[7]

Salmedikteren, teologen, filologen og politikeren Elias Blix (1836–1902) ble født på gården Våg i 1836. Han var sønn av småbruker og fisker Peder Christophersen, som omkom på havet da Blix bare var en gutt. Da Blix var 17 år dro han til Tromsø som seminarist (lærerskole) og i 1860 ble han student i Christiania (dagens Oslo).[17]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Uttaket til Elkem Mårnes hvor kvartsitt tas ut.

Jordbruk og fiske er tradisjonelle næringsveier på Sandhornøya, som i kommunen forøvrig.[18][19][20]

Elkem Mårnes er et kvartsittbrudd med Elkem AS Salten Verk som eier. Produksjonen startet i 1970. Kvartsitt leveres til Salten verk og andre virksomheter i konsernet, samt til eksterne. Det årlige uttaket er 200 000 tonn, noe som betyr at råstoffgrunnlaget sikrer drift frem til 2045. Etter behandling transporteres råstoffet med skip.[21]

Eukaryo as er en bedrift som driver med forskning og utvikling innenfor dyrkning og videreforedling av organismer, spesielt tare og tunikater. Virksomheten er rettet inn mot akvakultur og har sitt hovedkontor på Våg.[22]

Våg Havnegård er et arkitektonisk spesielt utformet kontorbygg for utleie til forskjellige bedrifter. Det er også bygget bolighus med nøktern utforming; «boligfelt med spesielle hus til spesielle folk.»[23]

Det er dagligvarebutikk på Våg og Sandnes.[2] For turister er det en campingplass på Våg.[24]

Infrastruktur og offentlige tjenester[rediger | rediger kilde]

Nordstranda kapell er en langkirke i tre bygget i 1963 og tilhører Gildeskål sokn, som er del av Bodø domprosti. Kapellet står på vestsida av Sandhornøya. Det har 163 sitteplasser.[25][26]

I 1989 fikk Sandhornøya fastlandsforbindelse,[27] med Sandhornøy bru over Tverrsundet mot fylkesvei 17.[3] Selv med denne bruforbindelsen sank innbyggertallet med 36 % frem til 2013.[28] I kommunen er det mange som pendler til nabokommunene, spesielt mot Bodø og Meløy.[29]

Fylkesvei 7438 omslutter en stor del av øyas kystlinje.[3] I Våg er det hurtigbåtforbindelse til flere av øyene i Gildeskål, dessuten til Bodø og Helgeland. Ferjesambandet Sund–Horsdal–Sørarnøy forbinder kommunesenteret Inndyr på fastlandet med Horsdal sørvest på øya og med Arnøyene utenfor.[2]

Sandhornøy skole er en fådelt 1-10-skole som ligger på Dalan vest på øya. Siden 2016 holder barnehagen på øya til i samme bygg.[30] Det er også et eldresenter, lokalisert på Mårnes.[31]

I Gildeskål er det totalt 1800 fritidseiendommer (2016), hvor flere av disse er på Sandhornøya. Mange personer fra nabokommunene eier feriehus på Sandhornøya. Utviklingen er noe som kommunen har lagt til rette for. Fritidseiendommene har ofte høy standard, dermed er det mange som oppholder seg i husene året rundt.[29]

Det er ellers en rekke lag og foreninger barn, ungdom og voksne.[32]

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

Blix-tunet er barndomshjemmet til Elias Blix, det består av et et nordlandshus og fjøsbygning, samt Blix-bysten som ble satt opp i 1936. Gildeskål kommune ble eier av bygningene i 2013.[33] Langsanden er en mer enn 2 km lag sandstrand ut mot Saltfjorden. Det finnes enkel tilrettelegging for besøkende ved parkeringsplassen. Langsandfestivalen blir arrangert hvert år, med konserter og forskjellige aktiviteter en helg i juli. En annen populær attraksjon er fjellet Sandhornet, med tydelig sti til toppen.[34][35]

Naturhuset på Mårnes er et beboelseshus bygget av leire og halm, omsluttet av en glassklokke. Huset sies å være godt egnet for yoga og meditasjon. I tillegg er det en egen hage hvor det dyrkes økologiske grønnsaker. Huset kan besøkes av interesserte og det arrangeres kurs i tilberedning av veganmat og rawfood.[36]

SALT-festivalen foregikk på Sandhornøya i 2014 på en sandstrand i øyas nordre del (Langsanden). Flere internasjonale kunstnere satte opp installasjoner, blant annet en stor fiskehjell-lignende konstruksjon (fiskehesje), «verdens største» badstue og noen mindre hus (pyramider).[37][38] Siden 2017 har installasjonene stått i Oslo (Langkaia 1).[39][40] Det har blitt tatt initiativ til nye årlige festivaler på Langsanden, første gang skjedde dette i 2017.[41]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Sandhornøya». Faktaark. Kartverket. Besøkt 6. juli 2018. 
  2. ^ a b c d «Dette er Gildeskål». gildeskal.com. Besøkt 11. august 2021. 
  3. ^ a b c d e «Kartutsnitt». Kartverket. Besøkt 11. august 2021. 
  4. ^ Tingvoll, Hugo, red. (1999). På tur : Beiarn, Gildeskål, Meløy, Skjerstad. Utgitt av Kultursamarbeidet i Ytre Salten. ISBN 8299518504. 
  5. ^ Brøgger, Waldema, m.fl., red. (1963). Norge – Bind III – Geografisk leksikon. Cappelen. s. 1010. 
  6. ^ «Den norske los 5 – Farvannsbeskrivelse Rørvik-Lødingen og Andenes» (PDF). Statenskartverk Sjøkartverket. 2001. Besøkt 15. august 2021. 
  7. ^ a b c Helland, Amund (1908). Norges land og folk. Kristiania: Aschehoug. s. 3–45. 
  8. ^ Sandhornøya i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  9. ^ Thorsnæs, Geir: (no) Sandhornøya i Store norske leksikon
  10. ^ Myklebost, Hallstein (1978). Bosetningsutviklingen i Norge 1950-1975. Bergen: Universitetsforlaget. s. 82–86. ISBN 8200017842. 
  11. ^ «Kartutsnitt». Riksantikvaren. Besøkt 15. august 2021. 
  12. ^ Simonsen, Povl (1962). Funn og fortidsminner i Gildeskål og Beiarn. Tromsø museum. s. 18–26. 
  13. ^ «Mårnes. Sandhornøy. Storflosanden. Hellekiste fra jernalderen.». digitaltmuseum.no. Nordlandsmuseet. 6. januar 2018. Besøkt 15. august 2021. 
  14. ^ Lars F. Stensvik (1980). «Samer og nordmenn sett i lys av et uvanlig gravfunn fra Saltenområdet». Viking. Oslo: Norsk arkeologisk selskap. s. 127-139. 
  15. ^ Klokkervoll, Arild (2015). Masteroppgave: Dyrenes rolle i germansk gravskikk (PDF). Universitetet i Tromsø. 
  16. ^ Aakvik, Trond (2004). «Spor etter syndefloden på toppen av Sandhornøy? : Sir Brooks reisebeskrivelse fra 1820». Gildeskålboka 24. s. 28–33. 
  17. ^ (no) Elias Blix i Norsk biografisk leksikon
  18. ^ Førde, Iren (16. september 2020). «Landbruket i Gildeskål». Gildeskål kommune. Besøkt 11. august 2021. 
  19. ^ Kjærnes, P etter (26. juni 2021). «Landbruket i Gildeskål». Fiskeri- og sjømatministeren besøker Gildeskål 25. juni. Besøkt 11. august 2021. 
  20. ^ Thorsnæs, Geir: (no) Mårnes i Store norske leksikon
  21. ^ «Mårnes kvartsittbrudd, Gildeskål kommune. Forslag til reguleringsplan» (PDF). SWECO. 2014. Besøkt 11. august 2021. 
  22. ^ «eukaryo». eukaryo. Besøkt 11. august 2021. 
  23. ^ Meosli, Rune (2018). «Signalbygg for næringsliv». Kulingen. Besøkt 11. august 2021. 
  24. ^ «Camping Våg Sandhornøya, Gildeskål i Nordland». Bobilplassen.no. Besøkt 11. august 2021. 
  25. ^ «Sandhornøy kapell, Gildeskål». Sijabra AS. 2018. Besøkt 15. oktober 2021. 
  26. ^ Rasmussen, Alf Henry (1993). Våre kirker. Vanebo. s. 201. ISBN 8275270227. 
  27. ^ Svanberg, Erling (1990). Langs vei og lei i Nordland. Nordland fylkeskommune. ISBN 8274160215. 
  28. ^ Reinholdtsen, Linda, m.fl. (8. april 2013). «Folk flytter fra øyene tross milliarder til bru». nrk.no. Besøkt 11. august 2021. 
  29. ^ a b Akerhaugen, Helge. «Velkommen til Gildeskål – en god plass å bo og leve». Gildeskål kommune. Besøkt 11. august 2021. 
  30. ^ Kjørnes, Petter (2019). «Sandhornøy skole og barnehage». Gildeskal kommune. Besøkt 11. august 2021. 
  31. ^ Mosti, Anne Grete (2021). «Sandhornøy eldresenter». Besøkt 11. august 2021. 
  32. ^ Kalvatn, Birgitte, m.fl. (2019). «Kommunedelplan for fysisk aktivitet og friluftsliv». Gildeskål kommune. Besøkt 15. august 2021. 
  33. ^ «Blix-tunet - Elias Blix' barndomshjem». Gildeskål.com. Besøkt 14. august 2021. 
  34. ^ «Strender i Gildeskål». Gildeskål.com. Besøkt 14. august 2021. 
  35. ^ «Se Salten fra Sandhornet (993 moh)». Bodø og Omegns Turistforening Bedriftsidretten Nordland. Besøkt 14. august 2021. 
  36. ^ «Naturhuset på Mårnes, Sandhornøy». Gildeskål.com. Besøkt 14. august 2021. 
  37. ^ Needham, Alex (28. august 2014). «World's first Arctic arts festival to open for one year in northern Norway». Besøkt 14. august 2021. 
  38. ^ Coldwell, Will (13. september 2014). «Just add SALT: Norway’s new Arctic arts and music festival». The Guardian. Besøkt 14. august 2021. 
  39. ^ «Velkommen til SALT». Besøkt 14. august 2021. 
  40. ^ Hansen, Christine Kristoffersen (26. august 2014). «Saltdrømmen». Dagens Næringliv. Besøkt 15. august 2021. 
  41. ^ «Om festivalen». langsanden.no. Besøkt 14. august 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]