Gens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gens (pluralis: gentes) i oldtidens Roma var en klan eller gruppe av familier som delte et felles nomen og som man anså stammet fra en felles forfar. Ifølge romersk navneskikk var en persons andre navn navnet på den gens personen måtte tilhøre.

Gentes hadde legal status i den romeske republkikk. En gens som juridisk person eide eiendommer, bla egne gravplasser for familien. Hver gens hadde en leder, noe som ble praktisert strengere i det tidlige Roma enn den senere perioden. Under den senere perioden ble også enkelte patrisike gentes antatt av plebeiiske familier, slik at disse skulle kunne inneha poster som vanligvis var forbeholdt patriere. Medlemmene av hver gens var legalt pliktig til å hjelpe hverandre på oppfordring. En gens var patrilinjær og patriarkal.

De patrisiske gentes var inndelt i to kategorier, gentes maiores og gentes minores. Maiores var Romas ledende familier, som Iulii, Aemilii, Claudii, Cornelii, Fabii og Valerii. Disse familiene hadde særskilte privilegier både av religiøs og verdslig art.

Se også[rediger | rediger kilde]

Liste over romerske gentes