Pickett’s Charge
Pickett's Charge | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: slaget ved Gettysburg | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
USA | CSA | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Winfield S. Hancock | James Longstreet | ||||||
Styrker | |||||||
12 500 infanterister 150-170 kanoner | |||||||
Tap | |||||||
rundt 1500 | 1123 døde 4019 sårede | ||||||
Pickett's Charge (engelsk for «Picketts angrep») var et infanteriangrep beordret av den konfødererte generalen Robert E. Lee mot Unionens generalmajor George G. Meades stillinger på Cemetery Ridge den 3. juli 1863, den siste dagen av slaget ved Gettysburg under den amerikanske borgerkrigen. Angrepets kommandant, generalløytnant James Longstreet, forutså at det ville bli mislykket, og det kan hevdes at det var en unngåelig tabbe som Sørstatenes krigsforetak aldri helt reiste seg fra. Det fremste punktet til angrepet har blitt henvist til som Konføderasjonens høyvannsmerke. Angrepet er oppkalt etter generalmajor George Pickett, en av de tre konfødererte generalene som ledet angrepet under Longstreet.
Etter at konfødererte angrep på begge Unionens flanker mislyktes dagen og natten før, var Lee fast bestemt på å slå til mot Unionens sentrum den tredje dagen. Natten til 2. juli forutså general Meade i et krigsråd at Lee ville prøve et angrep mot hans linjer i sentrum morgenen etter.
Før angrepet satte den konfødererte hæren i gang et massivt artilleribombardement som skulle svekke Unionens forsvar og ødelegge dets artilleri, men det var stort sett ineffektivt. Rundt 12 500 menn i ni infanteribrigader rykket frem over 1,2 km åpen mark under tung beskytning fra Unionens artilleri og infanteri. Noen konfødererte soldater klarte å bryte seg gjennom den lave steinmuren som skjulte mange av unionssoldatene, men de kunne ikke holde området og ble slått tilbake med over 50% døde og sårede, et massivt nederlag som gjorde slutt på det tre dager lange slaget og Lees felttog i Pennsylvania.[1] Da han flere år senere ble spurt om hvorfor angrepet ved Gettysburg slo feil, sa general Pickett: «Jeg har alltid trodd at yankeene hadde noe med det å gjøre.»[2]
Planer og kommandostrukturer
[rediger | rediger kilde]Angrepet var planlagt med bruk av tre konfødererte divisjoner ledet av generalmajor George Pickett, brigadegeneral J. Johnston Pettigrew og generalmajor Isaac R. Trimble som bestod av styrker fra generalløytnant James Longstreets første korps og generalløytnant A.P. Hills tredje korps. Pettigrew ledet brigader fra generalmajor Henry Heths gamle divisjon, under oberst Birkett D. Fry (Archers brigade), oberst James K. Marshall (Pettigrews brigade), brigadegeneral Joseph R. Davis og oberst John M. Brockenbrough. Trimble som ledet generalmajor William Dorsey Penders divisjon, hadde brigadene til brigadegeneralene Alfred M. Scales (midlertidig ledet av oberst William Lee J. Lowrance) og James H. Lane. To brigader fra generalmajor Richard H. Andersons divisjon (Hills korps) skulle støtte angrepet på høyre flanke. Disse var brigadegeneral Cadmus M. Wilcox og oberst David Lang (Edward A. Perrys brigade.[3]
Målet for det konfødererte angrepet var sentrum av Unionens Army of the Potomacs II Corps, ledet av generalmajor Winfield S. Hancock. Midt i sentrum var divisjonen til brigadegeneral John Gibbon med brigadene til brigadegeneral William Harrow, oberst Norman J. Hall og brigadegeneral Alexander S. Webb. Natten til 2. juli sa general Meade til Gibbon i et krigsråd at Lee ville forsøke et angrep på Gibbons sektor morgenen etter.[4] Nord for denne stillingen var brigader fra divisjonen til brigadegeneral Alexander Hays, og mot sør var generalmajor Abner Doubledays divisjon fra I Corps, inkludert 2nd Vermont Brigade under brigadegeneral George J. Stannard og 121st Pennsylvania Regiment under oberst Chapman Biddle. General Meades hovedkvarter var rett bak linjene til II Corps, i det lille huset som var eid av enken Lydia Leister[3].
Det spesifikke objektivet for angrepet har vært kilde for kontrovers. Tradisjonelt har «the copse of trees» (et lite skogholt) på Cemetery Ridge blitt utpekt som det visuelle landemerket for angrepsstyrken. Behandling av temaet som i filmen Gettysburg fra 1993 har fortsatt å popularisere dette synet som har sin opprinnelse i verket Gettysburg Battlefield av historikeren John B. Bachelder i 1880-årene. Men nyere forskning, inkludert utgitte verk av historikere fra Gettysburg National Military Park, har antydet at Lees mål faktisk var Ziegler's Grove på Cemetery Hill, en mer fremtredende og svært synlig gruppe av trær i underkant av 300 meter nord for skogholtet. Den omdiskuterte teorien foreslår at Lees generelle plan for angrepene den andre dagen (erobringen av Cemetery Hill) ikke hadde endret seg den tredje dagen, og at angrepene den 3. juli også hadde som mål å sikre høyden og nettverket av veier som den kontrollerte. «Copse of trees» som nå er et fremtredende landemerke, var under 3 meter høy i 1863, kun synlig fra en del av angrepskolonnene fra visse deler av slagmarken.[5]
Fra begynnelsen av planleggingen gikk ting galt for Konføderasjonen. Mens Picketts divisjon ennå ikke var blitt brukt ved Gettysburg, ga A.P. Hills helse grunn til bekymring, og han deltok ikke i utvelgelsen av sine styrker som skulle bli brukt for angrepet. Noen i Hills korps hadde deltatt i lette kamper den 1. juli og ikke i det hele tatt den 2. juli. Men styrkene som hadde deltatt i harde kamper den 1. juli, endte opp med å delta i angrepet.[6]
Angrepet er kjent som Pickett's Charge, men den overordnede kommandoen ble gitt til James Longstreet, og Pickett var en av hans divisjonskommandanter. Lee fortalte Longstreet at Picketts opplagte divisjon skulle lede angrepet, derfor passer navnet, men noen nyere historikere har brukt navnet Pickett-Pettigrew-Trimble Assault eller, mindre vanlig, Longstreet's Assault for å gi æren (eller skylda) mer rettferdig. Siden Hill var satt ut av spill, ble Pettigrews og Trimbles divisjoner delegert til Longstreets kommando. General Picketts navn er dermed blitt knyttet til en angrep hvor han ledet bare rundt en tredjedel av mennene og var underordnet sin korpskommandant. Picketts menn var nesten utelukkende fra Virginia, mens de andre divisjonene bestod av styrker fra Nord-Carolina, Mississippi, Alabama og Tennessee. Støttetroppene under Wilcox var fra Alabama og Florida.[7]
Samtidig med infanteriangrepet planla Lee en kavaleriaksjon bak ryggen på Unionen. Generalmajor J.E.B. Stuart ledet sin kavaleridivisjon mot øst, forberedt på å utnytte Lees ønskede gjennombrudd ved å angripe Unionen i ryggen og forstyrre kommunikasjonslinjene (og retretten) langs Baltimore Pike.[8]
Til tross for Lees håp om en tidlig start, tok det hele morgenen å flytte angrepsstyrken i posisjon. Hverken Lees eller Longstreets hovedkvarter sendte ordrer til Pickett om å ha sin divisjon på slagmarken ved daggry. Historikeren Jeffrey D. Wert legger skylden for denne forglemmelsen på Longstreet og beskriver den enten som en misforståelse av Lees muntlige ordrer eller en tabbe.[9] Noe av den massive kritikken over prestasjonene til Longstreet ved Gettysburg fra etterkrigstidens Lost Cause-forfattere peker på denne forglemmelsen som bevis på at Longstreet med overlegg undergravde Lees plan for slaget[10]
Helt til høyre i unionslinja raste et syv timer langt slag om kontrollen over Culp's Hill. Lees intensjon var å synkronisere sine offensiver på tvers av slagmarken, for å forhindre Meade fra å konsentrere sin tallmessig overlegne styrke, men angrepene var dårlig koordinert, og generalmajor Edward Johnsons angrep mot Culp's Hill stilnet av akkurat idet Longstreets kanonade begynte.[11]
Artilleribombardementet
[rediger | rediger kilde]General Lee håpet at en kraftig og velorganisert kanonade av Unionens sentrum skulle ødelegge Unionens artilleribatteri før infanteriangrepet. Batteriet utgjorde en trussel for angrepet og kunne beseire det. En kanonade kunne også demoralisere unionsinfanteriet. Men en kombinasjon av utilstrekkelig artillerilederskap og dårlig utstyr dømte bombardementet fra begynnelsen av. Longstreets korpsartillerisjef, oberst Edward Porter Alexander, hadde i praksis kommandoen på slagmarken. Lees artillerisjef, generalmajor William N. Pendleton, spilte ikke en større rolle enn å forhindre en effektiv plassering av artilleriet til de to andre korpsene. Til tross for Alexanders forsøk, var der for lite konsentrasjon i den konfødererte ildgivningen på objektet.[12]
Bombardementet den 3. juli var sannsynligvis det største i krigen[13] med hundrevis av kanoner på begge sider som skjøt mot linjene i nesten to timer[14] fra kl. 13.00. Det var mellom 150 og 170[15] konfødererte kanoner som skjøt fra en linje på over 3 km. Det startet i sør ved Peach Orchard og gikk stort sett parallelt med Emmitsburg Road. Den konfødererte brigadegeneralen Evander M. Law skrev at «kanonaden i sentrum... gav en av de mest fantastiske slagscenene som ble bevitnet i krigen. Se opp dalen mot Gettysburg, høydene på begge sider var dekket med flammekroner og røyk, mens 300 kanoner, rundt likt fordelt mellom de to høydedragene, spydde sine jernhagl på hverandre.[16]»
Til tross for intensiteten var ildgivningen stort sett ineffektiv. Konfødererte granater gikk stort sett over infanteriets frontlinjer, og røyken som dekket slagmarken skjulte dette fra kanonskytterne. Unionens artillerisjef, brigadegeneral Henry Jackson Hunt, hadde bare rundt 80 kanoner tilgjengelig til å foreta motild med. De geografiske trekkene til unionslinja hadde begrenset områder for effektive kanonstillinger. Han beordret også at ildgivningen skulle stanses for å spare på ammunisjonen, og Alexander tolket dette som at mange av batteriene var blitt ødelagt. Hunt måtte stå i mot de sterke argumentene til general Hancock som krevde at Unionen skjøt tilbake for å heve moralen til infanteristene som lå i skjul under Alexanders bombardement. Selv Meade ble påvirket av artilleriet, Leister-huset var offer for jevnlige skudd som gikk for langt, og han måtte evakuere med sin stab til Powers Hill.[17]
Dagen var varm, 31 °C etter en beretning[18], og fuktig, og de konfødererte led under den varme sommersola og fra Unionens motild mens de ventet på ordren om å rykke frem. Da kanonene til Unionen skjøt over målet sitt, traff de ofte de konsentrerte gruppene av infanteristene som ventet i skogene ved Seminary Ridge eller i de grunne forsenkningene bak Alexanders kanoner, noe som førte til betydelige tapstall før angrepet begynte.[19]
Fra begynnelsen av motsatte Longstreet seg angrepet. Han foretrakk sin egen plan om en strategisk bevegelse rundt Unionens venstre flanke. Han hevder å ha sagt til Lee:
General, jeg har vært soldat hele mitt liv. Jeg har vært med soldater i strid mann mot mann, i tropper, kompanier, regiment, divisjoner og arméer, og burde vite, like så godt som noen, hva soldater kan gjøre. Det er min mening at ingen femten tusen menn oppstilt til kamp kan ta den stillingen.
James Longstreet[20]
Longstreet lette etter måter å unngå å beordre angrepet ved å forsøke å gi ansvaret til unge oberst Alexander, men han gav til slutt ordren selv uten å si den høyt. Da Alexander informerte Pickett om at han begynte å ha farlig lite ammunisjon, nikket Longstreet nølende på Picketts forespørsel om å sette i gang. For Pickett var der så godt som intet konføderert artilleri med ammunisjon tilgjengelig til å støtte hans angrep med.[21]
Infanteriangrepet
[rediger | rediger kilde]Hele styrken som steg ut mot unionens stillinger bestod av rundt 12 500 menn.[22] Selv om angrepet vanligvis kalles charge («storming»), marsjerte mennene i ordnede linjer, øket farten og stormet først da de var innenfor 100 meter fra fienden. Linja bestod av Pettigrew og Trimble til venstre og Pickett til høyre. De ni brigadene strakte seg over en 1,6 km lang front. De konfødererte møtte tung artilleribeskytning mens de rykket frem i nesten 1,6 km over de åpne markene før de nådde unionslinja. Bakken mellom Seminary Ridge og Cemetery Ridge er noe ujevn, og de fremrykkende styrkene forsvant jevnlig fra synet til kanonmannskapene til Unionen. Mens de tre konfødererte divisjonene rykket frem, begynte de ventende unionssoldatene å rope «Fredericksburg! Fredericksburg! Fredericksburg!» i henvisning til den forferdelige fremrykningen til Unionen mot dem konfødererte linja i slaget ved Fredericksburg i 1862. Beskytning fra oberstløytnant Freeman McGilverys skjulte artilleristillinger nord for Little Round Torp raket over den konfødererte høyreflanken, mens artilleriild fra Cemetery Hill traff venstre flanke. Granater og kanonkuler i begynnelsen forandret seg til kardeskskudd og muskettild da de konfødererte kom innenfor 400 meter fra unionslinja. Den 1,6 km lange fronten skrumpet til mindre enn 800 meter mens mennene fylte hullene som dukket opp i linja og fulgte den naturlige tendensen til å bevege seg vekk fra beskytningen på flankene.[23]
På venstre flanke av angrepet var Brockenbroughs brigade desimert av artilleribeskytning fra Cemetery Hill. De ble også utsatt for overraskende muskettsalver fra regimentet 8th Ohio Infantry. De 160 soldatene fra Ohio som skjøt fra en enkel linje, overrasket Brockenbroughs virginere så kraftig, demoraliserte som de allerede var av sine tapstall, at de fikk panikk og flyktet tilbake til Seminary Ridge og krasjet gjennom Trimbles divisjon og fikk mange av hans menn til å bikke over også. Styrken fra Ohio fulgte opp med et vellykket flankeangrep på Davis' brigade av mississippere og nord-carolinere som nå utgjorde venstre flanke av Pettigrews divisjon. De overlevende ble utsatt for økende artilleribeskytning fra Cemetery Hill. Mer enn 1600 skudd ble avfyrt på Pettigrews menn under angrepet. Denne delen av angrepet rykket aldri så mye lengre frem enn det kraftige gjerdet ved Emmitsburg Road. På dette tidspunktet var de konfødererte nær nok til å bli skutt på av kardesk fra artilleriet, og Alexander Hays' divisjon slapp løs svært effektiv muskettild bak 230 meter med steinmur, med hver eneste soldat i divisjonen oppstilt med fire menn i dybden. De byttet plasser i linja mens de skjøt og falt så tilbake for å lade.[24]
De ble umiddelbart omsluttet av en tett sky av røyk og støv. Armer, hoder, tepper, våpen og ryggsekker ble kastet og vred seg opp i lufta... Et stønn steg opp fra marka, som kunne høres midt i slagets storm.
Oberstløytnant Franklin Sawyer, 8th Ohio[25]
Trimbles divisjon på to brigader fulgte Pettigrews, men gjorde ikke store fremskritt. Forvirrende ordrer fra Trimble fikk Lane til å sende kun 3,5 av sine regimenter fra Nord-Carolina fremover. Fornyet beskytning fra 8th Ohio og slakten fra Hays' soldater forhindret de fleste av disse mennene fra å komme forbi Emmitsburg Road. Scales' brigade fra Nord-Carolina, ledet av oberst William L. J. Lowrance, startet med en kraftig ulempe, de hadde mistet nesten to tredjedeler av sine menn den 1. juli. De ble også drevet bakover, og Lowrance ble såret. Unionens forsvarere led også tapstall, men Hays oppmuntret sine menn ved å ri frem og tilbake rett bak dem, mens han ropte «Hurra! Gutter, vi gir dem helvete!» To hester ble skutt under ham. Historikeren Stephen W. Sears kalte Hays' prestasjon for «inspirerende».[26]
På høyre flanke krysset Picketts virginere Emmitsburg Road og vred seg delvis mot sin venstre kant og vendte nesa nordøstover. De marsjerte i to linjer, ledet av brigadene til brigadegeneral James L. Kemper til høyre og brigadegeneral Richard B. Garnett til venstre. Brigadegeneral Lewis A. Armisteads brigade fulgte rett bak. Ettersom divisjon vendte mot venstre, ble dens høyre flanke åpnet for McGilverys kanoner og fronten til Doubledays divisjon på Cemetery Ridge. Stannards Vermont-brigade marsjerte fremover, vendte ansiktet mot nord og sendte knusende salver inn i ryggen på Kempers brigade. Omtrent samtidig ble general Hancock som selv hadde vist seg frem på hesteryggen for sine menn under Konføderasjonens artilleribombardement, såret av en kule som traff forsvisselen på salen hans, gikk inn i hans høyre lår sammen med trefragmenter og en stor bøyd nagle. Han nektet å bli evakuert bakover før slaget var slutt.[27]
Mens Picketts menn rykket fremover, stod de i mot den defensive beskytningen først fra Stannards brigade, deretter Harrows og endelig Halls før de nådde et mindre fremspring i Unionens sentrum, en lav steinmur som tok en 80 graders høyresving kjent etterpå som «The Angle». Den ble forsvart av brigadegeneral Alexander S. Webbs Philadelphia Brigade. Webb plasserte de to gjenværende kanonene fra (den alvorlig sårede) løytnant Alonzo Cushings batteri A, 4th U.S. Artillery, på fronten av sin linje ved steingjerdet, med regimentene 69th og 71st Pennsylvania på plass for å forsvare gjerdet og kanonene. De to kanonene og 940 menn kunne ikke stå i mot den massive beskytningen som Hays' divisjon, til høyre for dem, var istand til å slippe løs.[28]
To hull åpnet seg i unionslinja. Kommandanten for 71st Pennsylvania beordret sine menn til å trekke seg tilbake da de konfødererte kom for nær til The Angle, mens mennene i 59th New York (Halls brigade) sør for Copse of Trees stakk ganske uforklarlig til bakområdet. I det siste tilfellet etterlot det kaptein Andrew Cowan og hans 1st New York Independent artilleribatteri ansikt til ansikt med det fremadstormende infanteriet. Assistert av sin artillerisjef Henry Hunt, beordret Cowan at fem kanoner skulle skyte doble kardesker samtidig. Hele den konfødererte linja foran ham forsvant. Hullet som ble etterlatt av 71st Pennsylvania var derimot mer alvorlig, da det etterlot bare en håndfull av 71st, 268 menn fra 69th Pennsylvania og Cushings to kanoner til å ta seg av mellom 2500 og 3000 menn fra Garnetts og Armisteads brigader idet de begynte å krysse steingjerdet. Irene fra 69th Pennsylvania stod intenst imot i gemeng av rifleskudd, bajonetter og knyttnever. Webb som var sjokkert over at 71st hadde trukket seg tilbake, førte frem 72nd Pennsylvania og stabiliserte linja. I løpet av kampen ble den alvorlig sårede Cushing drept mens han ropte til sine menn. Tre kuler traff ham, den tredje i munnen. De konfødererte tok kanonene hans og vendte dem mot unionsstyrkene, men de hadde ikke ammunisjon til å skyte. Ettersom flere unionsforsterkninger kom frem, ble den defensive linja ugjennomtrengelig og de konfødererte begynte å forsvinne en etter en uten gjenværende høyere offiserer til å gi formell ordre om retrett.[29]
Infanteriangrepet varte i mindre enn en time. Støtteangrepene til Wilcox og Lang på Picketts høyre side ble aldri en faktor. De nådde ikke unionslinja før etter at Pickett var beseiret, og deres fremrykning ble raskt brutt opp av McGilverys kanoner og av Vermont-brigaden.[30]
Etterspill
[rediger | rediger kilde]Pickett's Charge var et blodbad. Unionen mistet rundt 1500 døde og sårede, men den konfødererte tapsraten var på over 50%. Pickett's divisjon hadde et tapstall på 2655 (498 døde, 643 sårede, 833 sårede og tatt til fange og 681 tatt usåret til fange). Pettigrews tapstall er anslått til rundt 2700 (470 døde, 1893 sårede og 337 tatt til fange). Trimbles to brigader mistet 885 (155 døde, 655 sårede og 80 tatt til fange). Wilcox' brigade rapporterte tap på 200, Langs rundt 400. Dermed ble det totale antallet i angrepet 6555. Av disse var minst 1123 konfødererte drept på slagmarken, 4019 sårede og et stort antall av de sårede var også tatt til fange.[31]
Tapstallene var også høye blant kommandantene i angrepet. Picketts tre brigadekommandanter og alle hans tretten regimentkommandanter var døde eller såret. Kemper var alvorlig såret, tatt av unionssoldater, reddet og fanget igjen under retretten til Virginia. Garnett og Armistead var døde. Garnett var tidligere såret i foten og red på sin hest i angrepet til tross for at han visste at det å ri en hest inn i tung beskytning betydde den sikre død. Armistead ledet sin brigade med lua på toppen av sverdet. Brigaden hans kom seg lengst gjennom unionslinja. Han ble dødelig såret og falt nær The Angle ved det som nå kalles Konføderasjonens høyvannsmerke. Ironisk nok var unionsstyrkene som felte ham under ledelsen til hans gamle venn, Winfield S. Hancock. I henhold til hans siste ønske overleverte general Longstreet Armisteads bibel og andre personlige saker til general Hancocks kone, Almira.[32] Av de 15 regimentskommandantene i Picketts divisjon, kom elleve fra Virginia Military Institute. Seks av dem døde, mens fem ble såret. Trimble og Pettigrew var de fremste blant de sårede den dagen. Trimble mistet en fot, og Pettigrew fikk et mindre sår i hånda. Han døde av en kule i magen i en mindre trefning under retretten til Virginia.[33]
Stuarts kavaleriaksjon i indirekte støtte for infanterangrepet mislyktes. Han ble møtt og stoppet av unionskavaleri under kommando av brigadegeneral David McM. Gregg rundt 5 km mot øst.[34]
Mens soldater vaklet tilbake til de konfødererte linjene langs Seminary Ridge, fryktet Lee en motoffensiv fra Unionen og forsøkte å samle sitt sentrum ved å fortelle soldatene og general Wilcox at «alt sammen er min feil.» General Pickett var utrøstelig resten av dagen og tilga aldri Lee for å beordre angrepet. Da Lee ba Pickett samle sin divisjon til forsvaret, skal Pickett ha svart, «general Lee, jeg har ingen divisjon.»[35]
Motoffensiven fra Unionen kom aldri. Army of the Potomac var utmattet og nesten like skadet på slutten av de tre dagene som Army of Northern Virginia. Meade var fornøyd med å holde slagmarken. 4. juli eksisterte en uformell våpenhvile hvor arméene samlet sine døde og sårede. Imens aksepterte generalmajor Ulysses S. Grant kapitulasjonen til Vicksburg-garnisonen ved Mississippi som delte Konføderasjonen i to. Disse to unionsseirene blir vanligvis regnet som vendepunktet i borgerkrigen.[36]
Historien vil kanskje aldri få hele sannheten om Lees intensjoner ved Gettysburg. Han offentliggjorde aldri noen memoarer, og hans rapport fra slaget var kursorisk. Mange av de fremste kommandantene i angrepet døde eller ble såret og skrev ikke rapporter. Picketts rapport var åpenbart så bitter at Lee gav ham ordre om å ødelegge den, og det er ikke funnet noen kopi.[37]
Aviser i Virginia lovpriste Picketts divisjon (som var fra Virginia) som den som rykket lengst frem under angrepet, og avisene brukte Picketts komparative suksess som middel til å kritisere handlingene til de andre delstatenes styrker under angrepet. Det var denne oppmerksomheten som spilte en betydelig rolle i valget av navnet Pickett's Charge. Picketts militærkarriere var aldri den samme etter angrepet, og han var misfornøyd med å få sitt navn knyttet til det tilbakeslåtte angrepet. Særlig folk fra Nord-Carolina var lenge fornærmet over sammenligningene og pekte på den dårlige prestasjonen til Brockenbroughs virginere i fremrykningen som en viktig årsak til at angrepet mislyktes.[38]
Etter slaget utviklet det seg en kontrovers om hvor Pickett var under angrepet. Faktum var at femten av hans offiserer og tre av hans brigadegeneralen var døde eller sårede, mens Picket klarte å unnslippe uskadet. Dette fikk mange til å stille spørsmål om hvor han var under kampene og indirekte om hans personlige mot. Filmen Gettysburg fra 1993 viser ham mens han observerer kampene på hesteryggen ved Codori Farm ved Emmitsburg Road, men der er ingen historiske bevis som bekrefter dette. Det var en etablert doktrine i borgerkrigen at kommandanter av divisjoner og høyere skulle «lede bakfra», mens brigader og lavere offiserer var forventet å lede fra fronten. Dette var det ofte avvik fra, men der var ingenting for Pickett å skamme seg over dersom han koordinerte sine styrker bakfra.[39]
Pickett's Charge ble et ikonisk symbol for den litterære og kulturelle bevegelsen kjent som Lost Cause. William Faulkner, definisjonen av en sørstatsforfatter, oppsummerte bildet i sørstatsfolks minne om denne modige, men håpløse episoden:
For hver eneste sørstatsgutt på fjorten år, ikke bare en gang, men hver gang han ønsker det, er klokka fremdeles ikke to den juliettermiddagen i 1863, brigadene er fremdeles i stillingen bak gjerdene, kanonene er på plass og klar i skogene, og de sammenrullede flaggene er allerede løsnet for å vaie, og Pickett selv med sine lange oljede krøller og hatten sin antagelig i en hånd og sverdet sitt i den andre mens han ser opp på høyden og venter på at Longstreet skal gi ordren, og det er alt i vektskålen, det har ikke skjedd ennå, det har ikke engang begynt ennå, det har ikke bare ikke begynt ennå, men der er fremdeles tid for at det ikke skal begynne, mot den stillingen og de omstendighetene som gjorde flere menn enn Garnett og Kemper og Armistead og Wilcox til å se alvorlige ut, vi vet alle det, vi har kommet for langt med for mye på spill, og det øyeblikket trenger ikke engang en fjorten år gammel gutt tenke Denne gang. Kanskje denne gang med alt det som kan gå tapt i stedet for alt det som kan vinnes: Pennsylvania, Maryland, verden, den gyldne kuppel til Washington selv til å krone med desperasjon og utrolig seier i det desperate spill, innledet to år tidligere.
William Faulkner, Intruder in the Dust[40]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Pfanz, s. 44-52.
- ^ Boritt, s. 19.
- ^ a b Eicher, s. 544-46.
- ^ Sears, s. 345.
- ^ Harman, pp. 63-83.
- ^ Coddington, s. 461, 489.
- ^ Eicher, s. 544.
- ^ Sears, s. 391.
- ^ Wert, s. 98-99.
- ^ Gallagher, s. 141.
- ^ Coddington, s. 454-55.
- ^ Sears, s. 377-80; Wert, s. 127; Coddington, s. 485.
- ^ Symonds, s. 214: «Det kan godt ha vært den høyeste menneskelagte lyden på det nordamerikanske kontinentet før detoneringen av den første atombombe ved Alamogordo i New Mexico.»
- ^ Hess, s. 162, bestrider de to timene det skal ha vart, ved å skrive at bombardementet stort sett var over kl. 14.00.
- ^ Anslag over antallet kanoner som ble satt inn varierer. Coddington, s. 493: «over 150»; Eicher, s. 543: 159; Trudeau, s. 452: 164; Symonds, s. 215: «mer enn 160»; Clark, s. 128, «rundt 170»; Pfanz, s. 45: «170 (vi kan ikke vite det eksakte antallet).» Alle er enige i at omtrent 80 kanoner som var tilgjengelig i Army of Northern Virginia, ikke ble brukt under bombardementet.
- ^ Eicher, s. 543.
- ^ Sears, s. 397-400; Coddington, s. 497; Hess, s. 180-81; Clark, s. 135.
- ^ Sears, s. 383. Temperaturen ble tatt kl. 14.00 av professor Michael Jacobs ved Gettysburg College.
- ^ Hess, s. 151.
- ^ Wert, s. 283.
- ^ Coddington, s. 500-02.
- ^ Anslagene varierer betydelig. Clark, s. 131: 12 000; Sauers, s. 835: 10 500 til 15,000; Eicher, s. 544: 10 500 til 13 000; Sears, s. 392: «13 000 eller noe sånt»; Pfanz, s. 44: «rundt 12 000»; Coddington, s. 462: 13 500; Hess, s. 335: 11 830.
- ^ Hess, s. 171; Clark, s. 137; Sears, s. 424-26.
- ^ Sears, s. 422-25, 429-31; Hess, s. 188-90.
- ^ Sears, s. 422.
- ^ Sears, s. 434-35.
- ^ Clark, pp. 139-43; Pfanz, p.51; Sears, pp. 436-39.
- ^ Sears, s. 436-43;.
- ^ Sears, s. 444-54; Hess, s. 245, 271-76; Wert, s. 212-13.
- ^ Eicher, s. 547-48; Sears, s. 451-54.
- ^ Hess, pp. 333-35; Sears, p. 467.
- ^ Armistead Hancock story Arkivert 11. juli 2011 hos Wayback Machine., Brigade Ministry: Examples of personal ministry among the troops
- ^ Sears, s. 467; Eicher, s. 548-49.
- ^ Pfanz, s. 52-53.
- ^ Hess, s. 326; Sears, s. 458; Wert, s. 251-2, bestrider beretningene om at Lee og Pickett møttes personlig etter slaget.
- ^ Pfanz, s. 53.
- ^ Wert, s. 297.
- ^ Desjardins, s. 47; Sears, s. 359.
- ^ Sears, s. 426, 455; Coddington, s. 504-05.
- ^ Quoted in Desjardins, s. 124-25.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Boritt, Gabor S., red, Why the Confederacy Lost (Gettysburg Civil War Institute Books), Oxford University Press, 1992, ISBN 0-19-507405-X.
- Clark, Champ, and the Editors of Time-Life Books, Gettysburg: The Confederate High Tide, Time-Life Books, 1985, ISBN 0-8094-4758-4.
- Coddington, Edwin B., The Gettysburg Campaign; a study in command, Scribner's, 1968, ISBN 0-684-84569-5.
- Desjardins, Thomas A., These Honored Dead: How the Story of Gettysburg Shaped American Memory, Da Capo Press, 2003, ISBN 0-306-81267-3.
- Eicher, David J., The Longest Night: A Military History of the Civil War, Simon & Schuster, 2001, ISBN 0-684-84944-5.
- Gallagher, Gary W., Lee and His Generals in War and Memory, Louisiana State University Press, 1998, ISBN 0-8071-2958-5.
- Gallagher, Gary W., ed., The Third Day at Gettysburg and Beyond, University of North Carolina Press, 1998, ISBN 0-80784-753-4.
- Gottfried, Bradley M., The Maps of Gettysburg: An Atlas of the Gettysburg Campaign, June 3-June 13, 1863, Savas Beatie, 2007, ISBN 978-1-932714-30-2.
- Harman, Troy D., Lee's Real Plan at Gettysburg, Stackpole Books, 2003, ISBN 0-8117-0054-2.
- Haskell, Frank Aretas, The Battle of Gettysburg, Kessinger Publishing, 2006, ISBN 978-1-4286-6012-0.
- Hess, Earl J., Pickett's Charge—The Last Attack at Gettysburg, University of North Carolina Press, 2001, ISBN 0-8078-2648-0.
- Pfanz, Harry W., The Battle of Gettysburg, National Park Service Civil War Series, Eastern National, 1994, ISBN 0-915992-63-9.
- Sears, Stephen W., Gettysburg, Houghton Mifflin, 2003, ISBN 0-395-86761-4.
- Symonds, Craig L., American Heritage History of the Battle of Gettysburg, HarperCollins, 2001, ISBN 0-06-019474-X.
- Trudeau, Noah Andre, Gettysburg: A Testing of Courage, HarperCollins, 2002, ISBN 0-06-019363-8.
- Wert, Jeffry D., Gettysburg: Day Three, Simon & Schuster, 2001, ISBN 0-684-85914-9.