William N. Pendleton
| William N. Pendleton | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. des. 1809[1][2] Richmond | ||
| Død | 15. jan. 1883[1][2] (73 år) Lexington | ||
| Beskjeftigelse | Anglikansk prest, militært personell | ||
| Utdannet ved | United States Military Academy | ||
| Mor | Lucy Pendleton[3] | ||
| Barn | Sandie Pendleton[3] | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Oak Grove Cemetery | ||
| Troskap | Amerikas konfødererte stater | ||
| Våpenart | Confederate States Army[4] | ||
| Tjenestetid | 1830–1833 (USA) 1861–1865 (CSA) | ||
| Militær grad | Brigadegeneral | ||
| Deltok i | Den amerikanske borgerkrigen | ||
William Nelson Pendleton (født 26. desember 1809, død 15. januar 1883) var en amerikansk lærer, episkopal prest og soldat. Han tjenestegjorde som konføderert general under den amerikanske borgerkrigen og ble kjent for sin stilling som general Robert E. Lees artillerisjef i det meste av konfliktens periode. Etter krigen dro Pendleton tilbake til sin prestegjerning og ble religiøs forfatter.
Tidlig liv og karriere
[rediger | rediger kilde]William Nelson Pendleton var født i 1809 i Richmond. Han vokste opp på plantasjen til hans foreldre, Edmund Pendleton og hans kone Lucy (Nelson) Pendleton.[5] Hans første skolegang var under privatlærere og ved John Nelson's School i Richmond.[6] Pendletons familie sørget for at hans eldre bror, Francis Walker Pendleton, kom inn på United States Military Academy i West Point, men da Francis uttrykte liten interesse for en militærkarriere dro William i hans sted.[7] Han dro til West Point i 1826 og ble uteksaminert fire år senere som nr 5 av 42 kadetter.[8]
Blant Pendletons klassekamerater ved West Point var de fremtidige konfødererte generalene Joseph E. Johnston, Robert E. Lee og John B. Magruder (som han var romkamerat med) i tillegg til den fremtidige statsmannen Jefferson Davis[7]. Han fikk verv som midlertidig fenrik i US Army 1. juli 1830. Samme dag ble Pendleton tilknyttet 2nd US Artillery som fenrik[8]. Hans regiment ble beordret til Fort Moultrie som forsvarte havnen i Charleston i Sør-Carolina, men samme høst fikk Pendleton malaria og ble forflyttet til arsenalet i Augusta i Georgia for å komme seg etter sykdommen. 15. juli 1831 giftet han seg med Anzolette Elizabeth Page, og de fikk senere fire barn sammen. Hans eneste sønn, Alexander Swift «Sandie» Pendleton, tjenestegjorde også på Konføderasjonens side som assistent for Stonewall Jackson, og ble drept i kamp som oberst under slaget ved Opequon den 19. september 1864.[9] Hans datter Susan giftet seg med den fremtidige konfødererte generalen Edwin Gray Lee 16. november 1856.
Pendleton dro tilbake til West Point i 1831 for å undervise i matematikk, og den 27. oktober 1832 ble han overført til 4th US Artillery. Han sa opp fra sin stilling i hæren et år senere, 31. oktober 1833, angivelig på grunn av annulleringen i hans hjemstat.[10] Pendleton sluttet seg i 1833 til fakultetet ved Briston College i Bucks County hvor han underviste i matematikk. Han startet i samme stilling ved Newark College i Delaware i 1837. Samme år ble Pendleton ordinert til episkopal prest i staten Pennsylvania, og i 1840 startet han å undervise ved Episcopal Boy's High School i Wilmington. Tre år senere flyttet han til Baltimore i Maryland, og i 1847 sluttet han som lærer og tjenestegjorde han som rektor for All Saints' Church. Pendleton dro tilbake til Virginia i 1853 og ble rektor ved Grace Church i Lexington i Virginia hvor han var da borgerkrigen begynte.[11]
Borgerkrigen
[rediger | rediger kilde]Da den amerikanske borgerkrigen startet i 1861, valgte Pendleton å slutte seg til Konføderasjonen. 16. mars gikk han inn i det regulære konfødererte artilleriet som kaptein, og den 1. mai ble han valgt til kaptein i Virginias artilleri. Han ledet et batteri på fire kanoner kalt Rockbridge Artillery, hvor han gav kanonene sine «Matteus, Markus, Lukas og Johannes» etter forfatterne av evangeliene.[12] 2. juli deltok Pendleton i den mindre trefningen slaget ved Hoke's Run, hvor «han og hans batteri presterte godt.»[13] 13. juli ble Pendleton forfremmet til oberst og begynte å tjenestegjøre som sjef for artilleriet til brigadegeneral Joseph E. Johnston under det første slaget ved Bull Run den 21. juli. Han ble såret i kampene, i et øre og ryggen[8].
Pendleton ledet fra juli 1861 av artilleriet i Konføderasjonens Army of the Potomac, og han fortsatte i denne rollen den 14. mars 1862 etter at hæren fikk det nye navnet Army of Northern Virginia. 26. mars ble han forfremmet til brigadegeneral.[14] 3. juli ble Pendleton igjen såret da et muldyr i artilleriet hans sparket ham i foten og muligens brakk et av benene der[13].
Hans mest kjente prestasjon i borgerkrigen skjedde i Maryland-felttoget i 1862. Om kvelden den 19. september gav Lee kommandoen over det bakre infanteriet etter slaget ved Shepherdstown med ordre om å holde krysningspunktet over Potomac-elva frem til morgenen. Til tross for en sterk stilling hvor han kunne forsvare vadestedene fra, «mistet Pendleton oversikten over sine styrker og mistet kontrollen over situasjonen.» Han vekket Lee etter midnatt og rapporterte frenetisk at stillingen hans var tapt og at alle kanonene hans var tatt. Dette viste seg å være en svært overdrevet og forhastet beretning siden han kun mistet fire kanoner, men han hadde trukket ut hele sitt infanteri «uten god nok grunn». Avisene i Richmond rapporterte ondskapsfullt denne hendelsen i resten av krigen, og latterliggjørende rykter og vitser ble spredt av hans egne soldater og ellers i hæren. Minst en undersøkelse i militærretten ble avholdt for å undersøke Pendletons handlinger ved Shepherdstown[15].
Pendleton tjenestegjorde med Army of Northern Virginia i resten av konflikten og deltok i de store felttogene i 1863 og 1864 på den østlige krigsskueplassen. Pendletons rolle i de to siste årene var for det meste administrativ, og hans aktive kommando var kun av artillerireserven. Gjennom krigen fortsatte han sitt religiøse kall og preket alltid til sine menn. Pendleton overgav seg med Lees hær ved Appomattox Court House den 9. april 1865, og ble løslatt derfra slik at han kunne dra hjem.[16]
Etter krigen
[rediger | rediger kilde]Pendleton dro tilbake til Lexington og hans stilling som rektor ved Grace Church som han hadde resten av livet.[11] Han opprettholdt sitt nære vennskap med Matthew Fontaine Maury, Francis Henney Smith og Robert E. Lee, og han spilte en betydelig rolle i å overtale sin tidligere kommandant til å flytte til Lexington og overta presidentskapet i institusjonen som skulle bli Washington and Lee University. Lee ble medlem av Pendletons menighet, og Lees siste offentlige handling i 1870 var i et møte i Grace Church hvor han ledet en gruppe av kirkens ledere hvor det ble bestemt å øke Pendletons lønn.
Pendleton forble i Lexington til han døde i 1883 og er gravlagt i byens Grace Church Cemetery.[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Find a Grave, oppført som William Nelson Pendleton, Find a Grave-ID 8606, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6x068s3, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ https://finding-aids.lib.unc.edu/01466/.
- ^ Wakelyn, s. 341.
- ^ Warner, s. 234; Wakelyn, s. 341-2.
- ^ a b Krick, s. 48.
- ^ a b c d Eicher, s. 424.
- ^ Krick, s. 49; Wakelyn, s. 342.
- ^ Wakelyn, s. 342.; Eicher, s. 424.
- ^ a b Wakelyn, s. 342
- ^ Eicher, s. 424; Wakelyn, s. 342; Warner, s. 234.
- ^ a b Krick, s. 50.
- ^ Wright, s. 78. Utnevnt av Virginia den 26. mars 1862, bekreftet av Konføderasjonens kongress samme dag.
- ^ Krick, s. 51-3.
- ^ Warner, s. 234-5.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Eicher, John H. og Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.
- Krick, Robert K., «A Stupid Old, Useless Fool», Civil War Times magazine, June 2008.
- Wakelyn, Jon L., Biographical Dictionary of the Confederacy, Greenwood Press, 1977, ISBN 0-8371-6124-X.
- Warner, Ezra J., Generals in Gray: Lives of the Confederate Commanders. Baton Rouge: Louisiana State University Press, 1959, ISBN 0-8071-0822-7.
- Wright, Marcus J., General Officers of the Confederate Army, J. M. Carroll & Co., 1983, ISBN 0-8488-0009-5.