Peter Martin Anker (diplomat)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Peter Martin Anker (født 21. mars 1903, død 7. januar 1977) var en norsk diplomat. Anker arbeidet for Folkeforbundet, Den internasjonale Røde Kors-komiteen og De forente nasjoner før, under og etter andre verdenskrig. Han var deretter norsk ambassadør i forskjellige europeiske, asiatiske og afrikanske land fra 1951 til 1973. Han var stasjonert i seks ulike land, men sideakkreditert til andre land så totalt var han ambassadør i fjorten ulike land i løpet av sin karriere.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av legen Peter Martin Anker (1872–1903) og Marie Reimers (1871–1958) og tilhørte slekten Anker.[1] Han var oldebarn av Peter Martin Anker, barnebarn av Herman Anker, nevø av Katti Anker Møller (og hennes ektemann Kai Møller) og Ella Anker, grandnevø av Nils Anker, Christian August Anker og Dikka Møller, fetter til Øyvind Anker, Synnøve Anker Aurdal[2] og Tove Mohr,[3] og onkel til Peter Martin Anker.[2] I 1931 giftet han seg med Harriet Celine Wedel Jarlsberg, datter av hoffsjef Peder Anker Wedel-Jarlsberg[1] og barnebarn av Einar Westye Egeberg.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Peter Martin Anker fullførte gymnaset i 1921, avla cand.jur. i 1926 og ble ansatt i Utenriksdepartementet i 1927. Han var attaché ved den norske legasjonen i Paris før han returnerte til Norge i 1929.[1] Han arbeidet for Folkeforbundet før andre verdenskrig,[4] hvor han ble ansatt som sekretær i 1931. Han var sekretær i observatørkomiteen i Alexandretta fra 1936 til 1937,[1] det som senere ble Republikken Hatay.

Under andre verdenskrig var han i Geneve og arbeidet for norske krigsfanger i Tyskland, blant annet for besetningsmedlemmene fra Kvarstadbåtene. Han representerte også Norge i det internasjonale Røde Kors, fra 1942 til 1946.[5] Anker arbeidet i De Forente Nasjoner fra 1946 til 1948,[4] blant annet som sekretær for FNs granskningskommisjon i Samoa i 1947. Han var deretter deputy under-secretary of state i Utenriksdepartementet fra 1948 til 1951, og han var også rådgiver for Norges delegasjon til de Forente Nasjoner.

Han var Norges ambassadør til Sveits og Østerrike fra 1951 til 1955 og i 1955 ble han utnevnt til norsk ambassadør til Vest-Tyskland.[5] Stillingen dekket også Tsjekkoslovakia og Ungarn.[1] I 1958 ble han norsk ambassadør til Østerrike, en stilling som tidligere hadde blitt dekket av ambassadøren i Sveits.[6] Han ble ambassadør til Hellas i 1960,[1] hvorpå han etterfulgte Ivar Lunde som norsk ambassadør til Tyrkia i 1962.[7] Stillingen dekket også Iraq, og fra 1965 Kuwait. Fra 1966 til 1973 var han norsk ambassadør til Egypt/Den forente arabiske republikk. Denne stasjoneringen dekket også Sudan og Etiopia fra 1967, Libanon fra 1968 og Jordan fra 1969.[1]

Peter Martin Anker mottok St. Olavs Orden i 1952, han ble også tildelt den franske Æreslegionen og Georg IIs storkors, Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden og det østerrikske Ærestegnet for fortjenester.[1] Han døde i 1977 og ble begravet på Vestre gravlund.[8]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Le Système des Mandats (1945)
  • Frihetens gisler. Hjelpearbeidet for de norske fangene 1940–45 (1971)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Steenstrup, Bjørn, red. (1973). «Anker, Peter Martin» (på Norsk). Hvem er hvem?. Oslo: Aschehoug. ss. 23–24. http://runeberg.org/hvemerhvem/1973/0082.html. Besøkt 25. februar 2011. 
  2. ^ a b Bratberg, Terje (2007). «Anker». I: Henriksen, Petter (på Norsk). Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. http://www.snl.no/Anker. Besøkt 11. juni 2010. 
  3. ^ Høyer, Svennik. «Ella Anker». I: Helle, Knut (på Norsk). Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. http://nbl.snl.no/Ella_Anker. Besøkt 13. juni 2010. 
  4. ^ a b Henriksen, Petter, red. (2007). «Peter Martin Anker» (på Norsk). Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. http://www.snl.no/Peter_Martin_Anker. Besøkt 11. juni 2010. 
  5. ^ a b «Minister Peter Anker ny sendemann i Bonn», Verdens Gang (på Norsk), 14. januar 1955, s. 10.
  6. ^ «Flyttesjau uten like i utenrikstjenesten», Verdens Gang (på Norsk), 11. oktober 1958, s. 16.
  7. ^ «Utenriksetaten», Verdens Gang (på Norsk), 23. desember 1961, s. 19.
  8. ^ Cemeteries in Norway (Norsk). DIS-Norge. Besøkt 24. februar 2011.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]