Hopp til innhold

Paul I. Paulsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paul I. Paulsen
Født13. feb. 1868[1]Rediger på Wikidata
Død12. okt. 1938[1]Rediger på Wikidata (70 år)
BeskjeftigelseDommer, jurist Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund[1]

Paul Ivar Paulsen (født 13. februar 1868 i Kristiania, død 12. oktober 1938 i Oslo) var en norsk jurist.

Paul I. Paulsen var sønn av overrettssakfører Martin Peter Paulsen. Han gikk ut av Kristiania katedralskole i 1886 og ble cand. juris i 1892. 1894 ble han ansatt han i Justisdepartementet, fra 1899 som byråsjef, fra 1908 konstituert og fra 1910 som fast ekspedisjonssjef i lovavdelingen. 6. juni 1905 ble han sendt av Christian Michelsens regjering med nattoget til Stockholm for å overrekke kong Oscar II brevet hvor regjeringen erklærte at den gikk av, og dermed i praksis erklærte unionen mellom Sverige og Norge for oppløst (unionsoppløsningen). I 1913 ble han utnevnt til sorenskriver i Aker.

I 1914 oppnevnte Justisdepartementet sorenskriver P.I. Paulsen, professor dr. juris. Jon Skeie, sakfører Elise Sem og ekspedisjonssjef Einar Hanssen som norske representanter i et skandinavisk utvalg som skulle utrede familierettslige spørsmål.[2][3][4] Den norske delegasjonen ble ledet av sorenskriver Paulsen.[4]

Paulsen ble ekstraordinær assessor i Høyesterett i 1918, og var fast høyesterettsdommer fra 1921 til 1938.

Norges lover. Paul I. Paulsens utgave i tre bind.

Paulsen var medlem av flere offentlige kommisjoner og komitéer. I 1921 og 1922 var han riksmeglingsmann. Sammen med J. E. Thomle og C. S. Thomle utga han en stor samling av norske lover i ti bind. Han fikk også utgitt en lovsamling over de faktisk gjeldende lovene i tre bind, Norges lover, som siden har kommet i stadig nye utgaver i ett bind.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Paul Ivar Paulsen, (13.februar 1868 - 12.oktober 1938).»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Elise Sem: "Fra en praktiserende jurist"». Kvinnelige studenter 1882-1932. Oslo: Gyldendal. 1932. s. 117–122. 
  3. ^ «Sem, Elise». Hvem er hvem?. Kunnskapsforl. 1934. 
  4. ^ a b Støren, Thordis (1914-) (1987). Justitias gode tjenere: de første kvinnelige advokater. Oslo: Dreyer. s. 11-38. ISBN 8209104462. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]