Paul von Lettow-Vorbeck
| Paul von Lettow-Vorbeck | |||
|---|---|---|---|
 Paul von Lettow-Vorbeck i 1904 | |||
| Født | 20. mars 1870[1][2][3][4] Saarlouis[5] | ||
| Død | 9. mars 1964[1][2][3][4] (93 år) Hamburg[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent, offiser, soldat, colonialist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Französisches Gymnasium Berlin | ||
| Søsken | Friedrich von Lettow-Vorbeck | ||
| Parti | Deutschnationale Volkspartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Vicelinkirche | ||
| Utmerkelser | Pour le Mérite med ekeløv | ||
| Kallenavn | Der Löwe von Afrika | ||
| Troskap |  Tyske keiserriket | ||
| Våpenart | Den prøyssiske armé | ||
| Tjenestetid | 1888–1920 | ||
| Militær grad | General,[7] generalmajor, generalløytnant, infanterigeneral | ||
| Enhet |  Kaiserliche ArmeeSchutztruppe | ||
| Kommandoer |  Tysk Øst-Afrika | ||
| Deltok i | Bokseropprøret Herero-oppstanden Første verdenskrig *Felttoget i Øst-Afrika | ||
Paul Emil von Lettow-Vorbeck (født 20. mars 1870 i Saarlouis, død 9. mars 1964 i Hamburg) var en tysk generalmajor og forfatter, særlig kjent for sin innsats som leder for tyske styrker i Øst-Afrika under første verdenskrig. Etter krigen deltok han i det mislykkede Kappkuppet. Han hadde et konservativt og nasjonalistisk ståsted, men stilte seg avvisende til nazismen da den for alvor vokste frem på 1930-tallet.
Før første verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Lettow-Vorbeck var født i inn i en protestantisk pommersk lavere uradelsfamilie, mens faren var stasjonert som hæroffiser i Saarlouis i den daværende prøyssiske Rhinprovinsen. Han ble utdannet ved internatskole i Berlin og sluttet seg i 1888 til et kadettkorps Potsdam og Berlin-Lichterfelde.
I 1889 ble han utnevnt til sekondløytnant, 1895 premierløytnant og i 1901 hauptmann i Kaiserliche Armee.
Lettow-Vorbeck deltok i nedkjempelsen av bokseropprøret i Kina (1900/1901) og hadde mellom 1904 og 1908 kommandoen over en styrke i den tyske kolonien Tysk Sydvest-Afrika. Her deltok han blant annet i bekjempelsen av khoikhoi- og herero og nama-opprørerne.
Høsten 1906 var han tilbake i Tyskland og tjenestegjorde ved generalstaben. I 1907 ble han utnevnt til major og adjutant ved generalkommandoen over 11. armékorps. I mars 1909 ble han sjef for II. sjøbataljon Wilhelmshaven. Som oberstløytnant ble han 18. oktober 1913 utnevnt som kommandant for de keiserlige for beskyttelsestroppene (Schutztruppe) for Tysk Kamerun. Mens han formelt fortsatt hadde denne kommandoen, fungerte han også som kommandant for Schutztruppe for Tysk Østafrika, en posisjon han også ble formelt utnevnt til 13. april 1914.
Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Da første verdenskrig brøt ut, var Lettow-Vorbeck fortsatt kommandant for Schutztruppe i Tysk Østafrika. Det lyktes ham å forsvare kolonien mot britiske, belgiske og portugisiske tropper, og dette var den eneste tyske kolonien i Afrika som ikke ble tatt av fienden. Dette skjedde til tross for at engelskmennene hadde en styrke som var ti ganger større og hadde langt bedre utrustning. Lettow-Vorbeck ledet en kombinert styrke av tyske soldater og askarier og brukte terrenget aktivt i å unnslippe fienden.
Etter seieren i slaget ved Tanga langs kysten i 2. – 5. november 1914, hvor britene ved styrker fra British Indian Army gjorde et mislykket forsøk på å innta den tyske kolonien, trakk han seg inn i landet og iverksatte en rekke lynangrep mot de styrkene som ble sendt etter ham. I slaget ved Jassin 18. januar 1915 vant han en ny stor seier, noe som også sikret styrkene hans sårt etterlengtede nye forsyninger.
Han ble tildelt den høyeste prøyssiske militærordenen Pour le Mérite 4. november 1916, og ordenen med eikeløv 10. oktober 1917.
Mot slutten av 1917 rykket han inn i Portugisisk Østafrika og sikret seg nye forsyninger der.
Han kjempet frem til 1918 og kapitulerte noen dager etter keiser Wilhelm IIs abdikasjon, etter at han nettopp hadde marsjert inn i den engelske kolonien Nyasaland. Meldingene om krigens slutt og det tyske nederlag nådde ham først via en britisk forhandler, da han ikke lenger hadde noen kommunikasjonsmulighet med Tyskland. Han befant seg da i Nord-Rhodesia og marsjerte til Abercorn, dagens Mbala, og meldte seg for de britiske myndighetene der 23. november 1918. Han innledet umiddelbart et samarbeid med de britiske myndighetene for hjemsendelse av tyske borgere i Øst-Afrika.
Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]
Ved tilbakekomsten til Tyskland i januar 1919 fikk han en heltemottakelse og ble forfremmet til generalmajor. Hans Schutztruppe var den eneste tyske avdelingen som fikk lov til å paradere gjennom Brandenburger Tor, da den var den eneste som ikke hadde kapitulert, men hadde innkassert stadige seire mot en overlegen motstander; og var den eneste tyske avdelingen som hadde lykkes i å invadere britisk territorium.
I den vanskelige politiske situasjonen i Tyskland støttet han Gustav Noskes bestrebelser. I Hamburg marsjerte han inn med sitt frikorps Korps Lettow etter at spartakistopprøret var slått ned, og ble divisjonskommandør i Marinebrigade Ehrhardt, ledet av korvettenkapitän Hermann Ehrhardt. Etter Kappkuppet i 1920 ble han stilt for krigsrett for sin deltakelse, og gikk ut av aktiv militær tjeneste.
Under Weimarrepublikken skrev han en rekke bøker, blant annet Heia Safari!, og krevet tilbakelevering av de tyske koloniene. Han slo seg ned i Bremen og ble en sentral deltaker i byens konservative miljø. Han ble medlem av det lokale laget av Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten. Fra 1929 til 1930 var han medlem av Riksdagen for Deutschnationale Volkspartei («Det tysknasjonale folkepartiet»).
Under nasjonalsosialistene[rediger | rediger kilde]
Han var motstander av nasjonalsosialistene, som prøvde å bruke hans popularitet i sin politiske kamp. I 1938, da han var 68 år, ble han utnevnt til general, men aldri innkalt til tjeneste. Joseph Goebbels noterte i sin dagbok for 21. januar «Auch so ein Reaktionär!». Men Lettow-Vorbecks respekt for askariene gjorde at han ikke kunne følge de nasjonalsosialistiske raseteoriene.
Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Som så mange andre hadde den da 75-år gamle pensjonisten det vanskelig da Tyskland brøt sammen i 1945. Begge hans sønner var drept i krigen og hjemmet var utslettet. Han prøvde blant annet å livnære seg som gartner, men hans gamle motstandere fra første verdenskrig, Richard Meinertzhagen og Jan Smuts sørget for finansiell støtte og matforsendelser til ham fram til pensjonene igjen kunne utbetales.
Da han døde i Hamburg i 1964 reiste flere askari dit for å vise sin øverstkommanderende den siste ære. Kai-Uwe von Hassel holdt minnetale og offiserer fra Bundeswehr sto i æresparade.
Flere tyske byer har oppkalt gater etter ham, samt militærkaserner i Leer, Hamburg-Jenfeld, Bremen og Bad Segeberg.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Paul-von-Lettow-Vorbeck, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002571, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0020919, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Paul Emil von Lettow-Vorbeck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Tysk side om Lettow-Vorbeck
- Lettow-Vorbeck-Kaserne
- Oversikt med bilder (tysk)
- Fødsler i 1870
- Dødsfall i 1964
- Personer fra Saarlouis
- Tysklands kolonihistorie
- Tyske generaler
- Personer fra bokseropprøret
- Tyskere fra første verdenskrig
- Ledere av frikorps
- Pour le Mérite
- Tyske arméoffiserer
- Deltakere i Kappkuppet
- Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)
- Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)