Frontfagsmodellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arbeidsplasser under Fellesforbundet, som Aker Solutions Stord, er typisk konkurranseutsatt, og derfor i spiss ved sentrale lønnsforhandlinger etter frontfagmodellen

Frontfagsmodellen er et begrep som omfatter hvordan hvordan forhandlinger om lønn mellom de store organisasjonene (NHO og LO) styres i Norge. Ved sentrale lønnsoppgjør er det tariffområder som er konkurranseutsatt (hvor bedriftene i hovedsak eksporterer) som forhandler først, og hva de oppnår legger rammen for de forbund som forhandler etterpå.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Frontfagsmodellen er basert på den såkalte Aukrust-modellen, som ble utformet i 1966 av Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene bestående av Odd Aukrust (leder), Fritz C. Holte og Gerhard Stoltz.[1] Forskning har vist at utvalget ikke konstruerte en ny modell for lønnsdannelse, men bygget på historisk praksis blant partene i arbeidsmarkedet.[2]

Utvalget bygget på ideen om at lønnsveksten i Norge må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan tåle. Dette betyr igjen at lønnsveksten i Norge ikke må være svært mye større enn hos våre handelspartnere i et langt perspektiv (5–20 år), fordi dette vil svekke konkurranseevnen til norsk industri. Danmark og Sverige har tilsvarende modeller for lønnsdannelse hvor industrien leder an.[3]

Den norske tarifforhandlingsmodellen har ivaretatt dette ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet har gått inn i tariffoppgjøret først, derav betegnelsen frontfag, og at utfallet av disse tariffoppgjørene har fungert som en veiledende norm for andre tariffområder som har forhandlet senere samme år. Resultatet fra frontfag-forhandlingene vil i Norge være retningsgivende for hva som kan forventes oppnådd i forhandlinger, mekling-, eller konflikt når det gjelder de øvrige overenskomstene.[3] Frontfagmodellen er ifølge NHO en bærebjelke i den norske lønnsdannelsen.[4] Ifølge sjefsøkonom Roger Bjørnstad i LO gir frontfagmodellen store gevinster, han anser at alternativet er alles kamp mot alle, større ulikheter, lavere lønn, større arbeidsledighet og svekket konkurransekraft.[5]

Den utvidede frontfagsmodellen innebærer at når lønnsveksten i offentlig sektor skal vurderes, er det ikke bare lønnsutviklingen til arbeiderne, men også til funksjonærene i konkurranseutsatt industri som skal telle med.[3]

I praksis har frontfagene i Norge stort sett vært omfattet av Industrioverenskomsten (inngått mellom Fellesforbundet (LO) / Norsk Industri (NHO) ved forbundsvise oppgjør, og større industriområder ved sentrale oppgjør.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aukrust, Odd, Inflation in the Open Economy – A Norwegian Model, Central Bureau of Statistics, Oslo, 1977
  2. ^ Eivind Thomassen. «Var Odd Aukrust frontfagsmodellens far?». Tidsskrift for samfunnsforskning. Besøkt 18. mai 2019. «Ved å gjennomgå sentrale trekk ved lønnsdannelsens utvikling etter 1945 og ved Aukrust-utvalgets innstillinger, viser artikkelen at denne forestillingen er en myte. Hovedkursteorien, som utvalget konstruerte i 1966, var ikke forslag til en ny koordineringsmodell, men en beskrivelse av etablert, historisk praksis.» 
  3. ^ a b c d Kristine Nergaard og Kristin Alsos (14. september 2017). «Frontfaget: Tvangstrøye eller gyllen rettesnor?». Fafo. Besøkt 18. mai 2019. 
  4. ^ «Hva er frontfagsmodellen?». NHO. Besøkt 13. juli 2021. «Frontfagsmodellen er bærebjelken i den norske lønnsdannelsen. Over tid stiller et ønske om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien krav til størrelsen på konkurranseutsatt sektor. Dette kan bare oppfylles dersom lønnsomheten i slik virksomhet ikke er dårligere i Norge enn i utlandet. Derfor må lønnsveksten holdes innenfor rammen av det konkurranseutsatt sektor (industrien) over tid kan leve med. Forhandlingsresultatet danner en norm for oppgjørene ellers i privat og offentlig sektor.» 
  5. ^ Roger Bjørnstad (13. juli 2021). «Kronikk: Alle vinner på frontfagsmodellen». Dagens Næringsliv. Besøkt 13. juli 2021. «Måten vi forhandler lønn på i Norge, frontfagsmodellen, gir oss store gevinster. Alternativet er alles kamp mot alle, større ulikhet, lavere lønn, høyere arbeidsledighet og svekket konkurransekraft.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]