Frontfagsmodellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Frontfagsmodellen er basert på den såkalte Aukrust-modellen, som ble utformet i 1966 av Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene bestående av Odd Aukrust (leder), Fritz C. Holte og Gerhard Stoltz.[1]

Utvalget bygget på ideen om at lønnsveksten i Norge må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan tåle. Dette betyr igjen at lønnsveksten i Norge ikke må være svært mye større enn hos våre handelspartnere i et langt perspektiv (5–20 år), fordi dette vil svekke konkurranseevnen til norsk industri.

Den norske tarifforhandlingsmodellen har ivaretatt dette ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet har gått inn i tariffoppgjøret først, derav betegnelsen frontfag, og at utfallet av disse tariffoppgjørene har fungert som en veiledende norm for andre tariffområder som har forhandlet senere samme år.

Resultatet fra frontfag-forhandlingene vil i Norge være retningsgivende for hva som kan forventes oppnådd i forhandlinger, mekling-, eller konflikt når det gjelder de øvrige overenskomstene.

Den utvidede frontfagsmodellen innebærer at når lønnsveksten i offentlig sektor skal vurderes, er det ikke bare lønnsutviklingen til arbeiderne, men også til funksjonærene i konkurranseutsatt industri som skal telle med.

I praksis har frontfagene i Norge stort sett vært omfattet av Industrioverenskomsten (inngått mellom Fellesforbundet (LO) / Norsk Industri (NHO) ved forbundsvise oppgjør, og større industriområder ved sentrale oppgjør.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]