Orienteringskart

Et orienteringskart er en type kart som brukes i orientering og er et hjelpemiddel til å navigere seg i terrenget. I orientering brukes spesiallagde kart; detaljeringsgrad og utseende er bestemt i det internasjonale orienteringsforbundets kartnorm. Målestokken er normalt 1:15 000 eller 1:10 000, men flere og flere kart kommer med målestokk 1:5000. Ved noen anledninger brukes også kart i målestokken 1:7500. Ekvidistansen er 5 meter. (2,5 meter for kart i spesielt flatt terreng). Hvis vanlige høydekurver ikke er tilstrekkelig for å vise spesielt terreng, kan det brukes én stiplet hjelpekurve mellom de vanlige. På kartet er lett synlige detaljer og ledelinjer markert, i tillegg indikeres løpbarheten i terrenget med gultoner for åpne områder og grønntoner for bevokste områder. For sprintkart gjelder egen kartnorm, her er målestokken ofte 1:4000.

Orienteringskartet konstrueres fra flyfoto, her blir høydekurver, vegetasjonsgrenser, stier og andre synlige detaljer tegnet inn. En synfarer tar med seg dette grunnlaget ut i skogen og besøker alle deler av terrenget. Grunnlagskartet blir justert og detaljer som ikke ble sett i flybildene tegnes inn. Synfarerens konseptkart vektoriseres i et spesialprogram, før det ferdige kartet trykkes med 5-fargetrykk på tykt papir. Utskrifter fra fargeskrivere benyttes ofte til trening, men er foreløpig ikke godkjent for konkurranser. På grunn av endringer i terreng og vegetasjon må orienteringskartene revideres ofte, kart eldre enn et par år brukes sjelden til større løp. I motsetning til andre topografiske kart er orienteringskartet konstruert med magnetisk nord opp. Sidekanter på kartet og nord-syd-linjer er også orientert etter lokalt magentisk nord, slik at man kan orientere etter kompass uten å ta hensyn til eventuell misvisning.

Karttegn og kartfarger[rediger | rediger kilde]

I orientering benyttes IOFs kartnormer ^[1].

Kartfarger er helt enkelt fargene på kartet, men de ulike fargene betyr ulike ting.

blått er vått - altså bekker, elver, vann, myr og søkk
gult er åpent område - altså åpne plasser og jorder
hvitt er åpen skog
grønt er tettere skog
svart er hardt - altså hus, sti, stein, stup, skrent og grusvei
lysebrun er asfalt - altså asfaltert vei og parkeringsplasser
brun er høydekurver

Karttegn er de forskjellige detaljene i naturen tegnet som et bestemt symbol på kartet.

svart prikk er stein
stor svart prikk er stor stein
svart stiplet linje er sti
tykk, svart, stiplet sti er stor sti eller traktorvei
svart figur ofte formet som firkant er hus
svart linje er vei
tykk og kort svart strek er skrent
tykk og kort svart strek med små streker ut på den ene siden (ser ut som en liten kam) er stup
tynn svart strek med skrå streker ut på den ene siden er gjerde
mange små svarte prikker er steinrøys
svart kryss er en spesiell menneskeskapt detalj
to parallelle linjer med strek mellom seg noen steder er kraftledninger - de små strekene som binder de to parallelle sammen er mastene
grønt kryss er enslig tre
olivengrønn er privat eiendom, ofte hage
blå "V" er pytt
blå stiplet linje er inntørket bekk
blå stripe er bekk
blå prikket linje er smal myr (myrsig)
blå, tykk linje er elv
blått område er vann
mange blå parallelle, horisontale linjer er myr
gult område med hvite prikker er åpent område med spredte trær
gult område er åpen plass
gult område med små svarte prikker er dyrket mark
brun prikk er liten kolle (høydepunkt)
brun sirkel er stor kolle
tynne brune streker er høydekurver - disse viser hvor bratt det er
tykke brune streker er tellekurver (hver femte høydekurve er en tellekurve)
brunt område er asfaltert område, f.eks. parkeringsplass