Operasjon Val-Fajr 2

Operasjon Val-Fajr 2
Konflikt: Irak-Iran-krigen
Dato 23.-30. juli 1983 Sted Piranshahr-regionen i iransk Kurdistan og Haj Omran-regionen i irakisk Kurdistan Resultat Iransk seier
Stridende parter
Irak	Iran
Kommandanter og ledere
Ukjent	Staben for de iranske styrkene
Styrker
Styrkene av 1st. irakisk korps	2 regulære divisjoner, pasdaran styrker og en kurdisk bataljon
Tap
Ukjent	Ukjent

Operasjon Val-Fajr 2 (Operasjon Daggry 2) (23.-30. juli 1983) startet det tredje frontavsnitt i Irak-Iran-krigen mellom Iran og Irak som begge hadde deres egne kurderproblemer med lokal kurdisk oppstand på hver side av grensen. Med den iranske offensiven inn i irakisk Kurdistan dannet iranerne et brohode for deres lojale kurdiske støttepartnere som hadde sluttet seg til dem i kampen mot Saddam Hussein. Samtidig ble de irakiskstøttede kurderne som hadde vært i åpen krig med Khomeinis regimet siden 1979, frarøvte deres baser og fordrevet dypt inn i Irak.

Kurderproblemene

Kurdistan, landområdene befolket med kurdere var delt i tre regioner, nordlige Kurdistan i Tyrkia, sørvestlige Kurdistan i Irak og Syria og østlige Kurdistan i Persia siden 1920-tallet. I disse landene var motsetninger med væpnede oppstand oppstått med de kurdiske minoriteter som hardnakket kjempet for deres levesett og sin egen tradisjon og kultur som etter regjeringenes mening var uforenelige med den nasjonale politikk. Kurderne kjempet mot assimilering eller kulturell dominans fra herskerne i Ankara, Bagdad, Teheran og Damaskus i over tretti oppstander siden første verdenskrigens slutt med en stridig natur som også var innadvendt med konstant uro og politisk oppgjør som maktkamp avgjort med våpenbruk. Mangel på felles samhold i et stridbart folk som kurdere var skamløst benyttet av regjeringene i motsetningsforhold som mellom Irak og Persia i 1960-tallet og 1970-tallet. Fra Bagdad fikk de kurdiske opprørerne assistanse med våpenleveranse og militærpersonell mot regimet i Teheran. I Teheran gjorde herskerne det samme med kurderne som gjorde oppstand mot regimet i Teheran, startet en ny kurdisk oppstand i 1974 som ett år senere hadde tvunget irakerne til politiske innrømmelser manifestert i Alger-avtalen ovenfor perserne.

Siden 1946 hadde de iranske kurderne i det stille ført en kontinuerlig kamp mot sjahen i Teheran fram til den iranske revolusjonen i 1978 og 1979. Kurderne dro fordeler av den innenlandske uro og fikk store deler av østlige Kurdistan befridd i prosessen fram til sjahen måtte flyktet i februar 1979. Men allerede før Ayatollah Khomeini hadde landet på flyplassen ved Teheran hadde de første væpnede sammenstøter mellom kurderne og de revolusjonære hendt. Mullahene av den sjiamuslimske retningen tok ikke note av kurdernes ønsker om politiske rettigheter eller deres kravene. Som sunnimuslimene var kurderne dels satt utenfor av det nye islamistiske styret som overtok den politiske makten i Iran. Dette fulgte til den kurdiske oppstanden.

Samtidig hadde Khomeini startet hans agitatoriske kampanje mot nabolandene i Midtøsten som har store sjiamuslimske minoriteter, deriblant Saddam Husseins Irak. Som svar på sjiamuslimsk uro og voldshandlinger mot egne regimet sendte han våpen og annet assistanse til de kurdiske opprørerne i østlige Kurdistan. Etter utbruddet av Irak-Iran-krigen hadde en bisarre situasjon utviklet seg hvor de irakiske kurdernes separatistsbevegelsene sluttet seg til iranerne og de iranske kurderne fikk støtte og militærhjelp fra irakerne. I begynnelsen hadde de irakiskstøttede kurderne fremgang i årene 1980 til 1982, tok over mesteparten av den iranske Kurdistan. Men i sør var den irakiske invasjonen stoppet og slått tilbake av iranerne som hadde konsentrerte mesteparten av alle stående styrkene med deres krigsmateriell først og fremst mot de irakiske inntrengerne. Etter det første slaget ved Basra i sommeren 1982 var store styrker frigjort for innsats mot de kurdiske opprørerne.

Dessuten hadde de iranskstøttede kurderne sluttet seg til regimet i Teheran hvor en politisk allianse var dannet mellom KDP og mullahene i felles front mot Saddam Hussein. Kurderne som var drevet på eksil fra Irak i 1970-tallet, ble væpnet på nytt og trent for kamp i deres hjemlige trakter hvor det fantes store grupper av lojale støttepartnere som hadde gått under jorden siden 1975. Ideen var å forårsake interne stabilitetsproblemer for irakerne som utvinnet olje fra de rike oljefeltene i sørvestlige Kurdistan som en finansiell kilde for anskaffelse av våpen og militære nødvendighetsartikler. Det vil tvunget irakerne til å deployere en vesentlig del av deres styrkene mot nord.

Forspillet

De iranske styrkene som hadde blitt frigjort for forflytting til iranske Kurdistan, startet en offensiv i midten av mars 1983 med en lokal overlegenhet på fire menn mot en mann og overlegne ildkraft. I løpet av flere uker var de kurdiske opprørstyrkene i KDPI fordrevet fra deres tidlige vinningene og byene som var holdte siden høsten 1982 av kurderne. Bruk av luftbårne avdelinger med kamphelikoptre og kampfly til assistanse i det kuperte terrenget med høye fjell var nødvendig for de iranske militære i deres offensiven. All terreng sørøst for den store sjøen Urmia var tatt tilbake av iranerne som nådde grensen mot Irak i begynnelsen av sommeren.

Den regulære hæren hadde forsøkt å overbevise den felles staben for de iranske styrkene og Forsvarsrådet i Teheran som tok alle militære avgjørelser om man burde heller ventet for resten av sommeren. Men fremgangen siden mars var avhengige av en oppfølgning av suksessen mot basene for de kurdiske opprørsstyrkene ved grensen og i irakisk Kurdistan. Varmen oppe i fjellene var ikke sterk nok til å sette et demper på de militære forberedelsene selv om det logistisk sett fulgte til problemer med forsyninger blant disse drikke for avansementstroppene. Forsvarsrådet vil dessuten angripe inn i nordlige Irak som svar på flere angrep på sivile mål som ved 13. mai 1983 da 4 raketter truffet landsbyen Andimeshl 11 kilometer fra Dezful.

Operasjonen

20. eller 23. juli 1983 var dagen for den nye offensiven som startet i nordlige Haj-Omran regionen vest for den iranske byen Piranshahr cirka femti kilometer fra grensen mot Tyrkia. To regulære divisjoner sammen med pasdaran-styrkene og en bataljon av kurderne fra KDP rykket mot de irakiskstøttede kurdernes posisjoner i Ruwandez-dalen som ble overløpet mens mindre pasdaran-avdelinger tok seg over røft fjellterreng med hjelp av deres kurdiske allierte og angrepet irakerne lenge bakover i deres stillingene. Deretter avanserte iranerne med helikoptre mot Sarkab-fjellene langs grensen som utgjort et fjellkjede opptil 3 600 meter i høyde i et fremstøt mens et annet fremstøt var rettet mot Haj-Omran.

Det irakiske 1st. korpset støttet av kampflyene fra det irakiske flyvåpenet gikk til motangrep, men deres mekaniserte styrkene var dårlig egnet i det kuperte terrenget med kamphelikoptre og mer manøverbare infanterienheter utstyrt med panservernvåpen på den iranske siden. Irakerne mistet militærbasen ved Haj-Omran 17 kilometer inn i Irak, men holdte stand ved byen Chuman Mostafa og porten til veien mot Arbil. Irakerne oppdaget at iranerne flyttet deres styrker med helikoptre til landingssoner ved deres posisjoner som deretter var utgangspunkter for etterforsyninger med ammunisjon, forråd og forsterkninger. Under en slik operasjon observerte soldatene i 28th. iransk divisjon en irakisk MiG-21 stupet mot et AH-1J Cobra kamphelikopter på lav høyde. Etter flere forsøker på å skyte ned helikopteret steg flye, men kamphelikopteret klatret brått opp mot det sløve jagerflyet og åpnet ild. Etter øynevitner skulle dette MiG-21 flyet ha krasjet som et resultat av skadene.

Irakerne tok lærdom av den iranske taktikken med helikoptre for overføring av styrker mellom fjellene og lansert deres egne helikopteroperasjon på 27. juli 1982. 16 Mi-8 transporthelikoptre angrepet det viktige Kalu fjellet nord for Panjvein med kommandoenhetene om bord. Men seks av helikoptrene var skutt ned av iranerne med deres kampflyer.

Tre dager senere var offensiven stoppet. Et brohode inn i nordlige Irak var dannet med 43 landsbyer, flere viktige veistrekninger og vitale områdene sammen med fjellkjedet som dannet en mur mot lavtliggende irakisk Kurdistan var tatt under iransk og senere iranskstøttede kurdisk kontroll.

Etterspillet

Operasjon Val-Fajr 2 hadde viktige betydninger for tre lander i den nære fremtiden, for med elimineringen av basene for de kurdiske opprørsstyrkene i KDPI var den interne konflikten stort sett avsluttet. Samtidig var et brohode inn i den irakiske delen av Kurdistan dannet for de kurdiske opprørerne i KDP mot Saddam Hussein som gjentok deres væpnede motstand i større skala for første gang siden 1975.

De politiske konsekvensene blant kurderne som et resultat av offensiven fulgte til ulike resultater i Irak, Iran og Tyrkia. Den kurdiske oppstanden i tyrkisk Kurdistan anførte av PKK siden 1979 var blitt forstørret til en faktisk krig dels inspirert av begivenhetene lenge sørover. I forveien hadde den irakiske separatistbevegelsen PUK brutt med de iranske kurderne i KDPI og startet en intervensjon i sørøstlige Tyrkia. Den politiske splittelsen mellom antiirakiske opposisjonsgruppene i Kurdistan ble total etter PUK hadde lidd et nederlag i Tyrkia og måtte sluttet en våpenstilstand med Saddam Hussein. Mens en konflikt hadde blitt avsluttet, var to blodige og mer destruktive konflikter startet karakter av borgerkrig som så kurder mot kurder.

En mindre taktisk offensiv på frontlinjene i Kurdistan startet den 5. august da de lokale iranske styrkene forsøkt seg på de irakiske posisjonene ved Chuman Mostafa i Rawandiz-regionen, men måtte stoppet etter få dager. En ny offensiv var startet i sør.

Kilder

• Lessons of Modern War Volume II: The Iran-Iraq War, Anthony H. Cordesman og Abraham R. Wagner 1991 ISBN 0-8133-0955-7
• The Iran-Iraq War, Efraim Karsh 2002 ISBN 1-84176-371-3
• Iran-Iraq War in the Air 1980-1988, Tom Cooper og Farzad Bishop 2000 ISBN 0-7643-1669-9

Se også

• Liste over slag under Irak-Iran-krigen