Den andre «byenes krig»
Den andre «byenes krig» ble utkjempet fra mars til juni 1985, og var den andre perioden med bombe- og rakettangrep på befolkningssentre i begge land under Irak-Iran-krigen. Saddam Hussein startet en bombeoffensiv mot de iranske byene som gjengjeldelse for nederlaget i Operasjon Badr. Dermed brøt han FN-våpenhvilen fra februar 1984 som forbød angrep på sivile mål.
Forspillet[rediger | rediger kilde]
I februar 1985 startet det irakiske flyvåpenet en strategisk bombeoffensiv mot industrielle og militære mål. Den 12. februar avfyrte to Super Etendard fly fra Irak hver sin AM.39 Exocet mot det nye kjernekraftverket i Bushehr på over 50 kilometers hold. Sjømålsmissilene, som var ombygget for angrep på større bakkemål, nådde ikke fram og gjorde mindre skader. Den 12. mars gikk Super Etendard flyene, på lån fra Frankrike, til angrep på kjernekraftverket med sine Exocet missiler, denne gang på 42 kilometers avstand.
Disse missilene rammet reaktorbygningen, som ble påført betydelige skader. Ett døgn senere angrep Irakerne stålfabrikken i Ahvaz. Som svar på dette ble iransk artilleri rettet mot sivile mål i byen Basra. Dette igjen utløste irakiske angrep på mindre iranske grensebyer.[1]
Den andre byenes krig[rediger | rediger kilde]
22. mars 1985 erklærte Saddam Hussein at hele Iran var en krigssone, og dermed ble «den andre byenes krig» startet da det irakiske flyvåpenet lanserte nye angrep. Sivile mål hadde vært angrepet av irakerne i forveien i den siste uken. Etter 15. mars ble byene Tabriz, Orumiyeh, Rasht, Kermanshah, Hamedan, Teheran, Esfahan, Dezful, Ahvaz, Bushehr, Shiraz og Khark-øya utsatt for flyangrep fra bombefly, angrepsfly og raketter.[2] I Teheran bombet seks bombefly av typen Tu-22B, eskortert av Mirage F1EQ-fly, sivile mål med 54 tonn bomber i løpet av én dag.
Det iranske flyvåpenet kunne ikke lenge forsvare byene i Iran. De hadde rundt 20 F-14 Tomcat jagerfly, halvparten av dem langt sør i landet hvor de var utplassert for å forsvare kjernekraftverket i Bushehr og oljeterminalen på Khark-øya.[2] Irakerne hadde funnet flere korridorer over grensen til innlandet over fjellene, den iranske radardekningen var mangelfull ettersom mange av radarstasjonene og luftvernsystemene i det iranske luftforsvaret var uvirksomt eller tatt ut av tjeneste. Konsekvensen ble at de gjenværende stasjonene ikke fikk varslet de iranske pilotene før det var gått for lang tid. Som et mottiltak avfyrte iranerne sine første Scud-B raketter mot Bagdad 14. mars, og i flere dager framover ble et ukjent antall Scud-B sendt mot Bagdad. Angrepet kom overraskende siden irakisk etterretning ikke hadde fått kunnskap at Iran hadde et arsenal av Scud-B-missiler.[2]
Den 31. mars 1985 var FNs generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar på rundreise i Midtøsten, der han også avla visitter i Bagdad og Teheran. Generalsekretærens besøk førte til en syv ukers pause i stridighetene mellom Irak og Iran. Ifølge de iranske myndighetene var 1 450 sivilister drept siden 4. mars og ytterligere 4 000 skadet.[3]
25. mai 1985 gjenopptok det irakiske flyvåpenet bombeoffensiven med alle 8 Tu-22B bombefly mot Teheran, Esfahan og Shiraz. Iranerne gjengjeldte med flere Scud-raketter og flyangrep. I perioden mars-juni ble 12 iranske Scud raketter sendt mot Bagdad. Under angrepene ble over 300 sivile drept, de fleste i løpet av syv netter i april.
Mens Tu-22B-flyene bombet tettbygde strøk i byene med en bombelast på 9 tonn, avfyrte Tu-16 bombefly luft-til-bakke missiler som AS-5B Kelt på lang avstand mot både militære og sivile mål i Teheran. Den 2. juni, hadde iranerne flyttet luftvernsmissiler til hovedstaden, i denne dagen ble et irakisk fly truffet, som styrtet på tilbaketuren. Det var antakelig et Tu-16 bombefly.[3]
8. juni ble presidentpalasset i Bagdad forsøkt angrepet av to F-4 Phantom jagerbombefly som ble stoppet av luftforsvaret rundt den irakiske hovedstaden som skjøt ned det ene av disse flyene. Besetningen i flyet berget seg, men ble tatt til fange.[3]
Natt til 14. juni angrep to Tu-16 bombefly med deres AS-5 Kelt missiler den iranske hovedstaden. Dette var det siste av totalt 43 tokt mot Teheran hvorav 10 hadde funnet sted i daglys. Ifølge et iranske nyhetsbyrå ble 78 drept og 325 skadet under angrepet. Saddam Hussein stoppet bombeoffensiven, og erklærte et forbud mot angrep rettet mot sivile mål i femten dager. Han valgt også å ignorere en Iransk Scud-B rakett som rammet Bagdad den 15. juni 1985. 30. juni ble forbudet avløst av en ny våpenhvile.[3]
Epilog[rediger | rediger kilde]
Den andre byenes krig hadde avslørt at det iranske luftforsvaret var svak mot konsentrerte angrep. Lageret av bakke-til-luft missiler på de operative luftvernbatteriene som var utplassert på frontlinjene og omkring de strategiske viktige posisjonene som Khark-øya var nesten tomme. Antall virksomme fly var bare 50 F-4E og 30 F-14A fly, flere hadde skader på vitale systemer og hadde reduserte kapasitet.[2]
Regimet i Teheran valgte å fokusere på forsvaret av krigsviktige installasjoner som oljeterminalen på Khark-øya fremfor å forsvare befolkningssentra med de knappe ressursene som var tilbake. Det iranske luftforsvaret hadde store gap i sin radardekning, og irakerne med deres radarstasjoner kunne utvide sin radardekning langt inn i Iran. Det ble meget vanskelig å opprettholde et effektivt forsvar mot flyangrep fra Irak.[2]
Iraks forsøk på å demoralisere Iran var relativt resultatløs, og det samme med Irans Scud-missiler. krigen endte i et slags «status quo».
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Cordesman, Anthony H.; Wagner, Abraham R. (1990). The lessons of modern war: 2: The Iran-Iraq war. 2. Boulder, Colorado: Westview Press. ISBN 0813309557.
- Cooper, Tom; Bishop, Farzad (2000). Iran-Iraq War in the air, 1980-1988. Atglen, PA: Schiffer Military History. ISBN 0764316699. OCLC 51811958.