Sitatrett

Sitatretten er en avgrensning av opphavsretten, som gir rett til å sitere fra et verk som er opphavsrettslig beskyttet, uten å innhente samtykke fra rettighetshaver først. Et sitat er en mindre del av et åndsverk eller kunstnerisk prestasjon, gjengitt i en sammenheng. Sammenhengen sitatet settes inn i kalles det siterende verket, og dette verket må som utgangspunkt ha selvstendig verkshøyde for at sitatet skal være lovlig. Fremstillingen her tar utgangspunkt i norsk rett, men som følge av det nordiske lovsamarbeidet på opphavsrettens område har den relevans også for rettsreglene i de øvrige nordiske land.

Vilkår for lovlig sitat[rediger | rediger kilde]

For at et sitat skal være lovlig er det en betingelse at verket er «offentliggjort», og siteringen må skje «i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger», jf. åndsverkloven § 29. Hva som skal til for at et verk er offentliggjort defineres i lovens § 10, og hovedregelen er at opphavsmannen må ha gjort verket «tilgjengelig for allmennheten», jf. nærmere definisjonen i § 2 andre ledd. Det er opp til domstolene gjennom rettspraksis å definere hva som til enhver tid ligger i uttykkene «god skikk» og «...formålet betinger».

Det vanligste området for sitering er gjengivelse av utdrag fra en tekst. Også andre typer verk kan imidlertid siteres. Sampling av musikk, og utsnitt fra film er således også en type sitat. Når det gjelder kunstverk og fotografier er sitering på vanlig måte derimot mer problematisk, ettersom man vanskelig kan sitere fra slike verk uten å gjengi hele verket. Man har imidlertid særlige regler for gjengivelse av slike verk i §§ 23, 23a og 24, som er mer brukt i praksis.

Gjengivelse av et helt verk kvalifiserer normalt ikke som sitat. Det kan imidlertid tenkes unntak, særlig der hvor verket er av svært lite omfang.

Nærmere avgrensning av lovens kriterier[rediger | rediger kilde]

Hva som er «god skikk» må vurderes konkret for de forskjellige verkstyper, og innen de forskjellige bruksområder. Uttrykket henviser til en etisk standard, og innebærer at bruken av verket må være lojal. Det er et krav at sitatet inngår i en sammenheng, for eksempel ved kritikk av verket, omtale eller lignende. Typiske eksempler er debattanter som siterer hverandres synspunkter for å imøtegå disse, og gjengivelse av utdrag av filmer i forbindelse med anmeldelser. Sitatet må ikke være tatt ut av sin sammenheng, og særlig ved sitering av tekst kan man ikke nøye seg med helt korte utdrag slik at den fulle meningen ikke kommer frem. Se dessuten lovens § 11, der det heter at verkets karakter ikke må «forandres eller forringes». Siteringen må således som utgangspunkt være en uforandret gjengivelse, men det kan tenkes unntak ved spesielle typer verk, f.eks. musikkverk.

Det er ikke enkelt å angi hvor stor del av et verk man kan sitere, noe som blant annet vil komme an på praksis innenfor området. Formålet med sitatet setter også grenser. Som nevnt ovenfor vil man der formålet er kritikk eller analyse av verket måtte sitere såpass mye at den opprinnelige meningen/budskapet ikke går tapt. Ved sitering for andre formål vil derimot utgangspunktet være at sitatet må være helt kort. I kravet om god skikk ligger ellers at sitatretten aldri må utøves i økonomisk konkurranse med opphavsmannen, noe som gjelder generelt for alle lovens såkalte «låneregler».

I alle tilfeller er det et krav at rettighetshaver til verket navngis, at kilden angis, samt at respektretten overholdes, se nærmere lovens § 3 og artikkelen om ideelle rettigheter. Dette er en av grunnene til at sitat av bilder er problematisk. Under «fair use» er det antatt at man kan gjengi bilder i lav oppløsning uten å krenke opphavsmannens rettigheter. Dette kan neppe godkjennes under sitatretten, ettersom slik gjengivelse fort vil gjengi verket på en måte som er krenkende for verkets anseelse eller egenart. Spørsmålet må imidlertid anses som tvilsomt.

Hensikten med bestemmelsen[rediger | rediger kilde]

Sitatretten har sin lovbakgrunn i allmennhetens behov og hensynet til en fri samfunnsdebatt, og sitatretten er ansett som en selvstendig og helt selvfølgelig rettighet. I likhet med de øvrige «lånereglene» i åndsverkloven er sitatretten basert på like selvstendig grunnlag som opphavsmannens rettigheter. Dette innebærer at man ved fortolkningen av § 22 må stille seg nøytral i interessekonflikten mellom opphavsmannen og den siterende part.

I faglige diskusjoner er utgangspunktet at man enten vil tiltre en annens standpunkt, eller argumentere mot dette. I en slik sammenheng er det naturlig å gjengi den annens synspunkt, før dette imøtegås. Det ville være merkelig om man her ikke kunne gjengi ordrett det en opponent har sagt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Wagle, Anders Mediaas og Ødegaard, Magnus jr. (1997). «Avsnitt 12.6.7». Opphavsrett i en digital verden. Oslo: Cappelen akademisk forlag. ISBN 82-456-0133-0.
Aakre, Haakon (2002). Retten til å sitere fra åndsverk. Fagbokforlaget. [Juridisk drøfting av sitatrettparagrafen.] Tar ikke opp sitering av bilder, lyd eller andre typer verk enn tekst.
Utredning fra utvalg oppnevnt av DnF, HIFO og NFF (17. februar 2006). «God skikk - Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger». Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Arkivert fra originalen 14. mai 2014. Besøkt 14. mai 2014. (pdf 305 sider) Oppsummering av «Alnæs-debatten», med gjennomgang av praksis, lovverk og etiske retningslinjer for sitering i faglitteratur

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]