Nicopolis ad Istrum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nicopolis ad Istrum

Nicopolis ad Istrum (fullstendig Ulpia Nicopolis ad Istrum) var en antikk romersk og tidlig bysantinsk by i den romerske provinsen Trakia senere nedre Moesia, grunnlagt av keiser Trajan i 102 e.Kr.. Byen eksisterte fram til avarenes og slavernes invaderte området på 600-tallet. Ruinene av denne byen ligger i dag nord i Bulgaria, 18 kilometer nord for Veliko Tarnovo, 3 kilometer sørøst for landsbyen Nikjup.

Navn og beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Beliggenheten til Nicopolis ad Istrum markert på et kart over dagens Bulgaria.
De nærmeste omgivelsene til Nicopolis ad Istrum i dag.
Underjordisk vannledning i Nicopolis ad Istrum

I antikken fantes det flere byer med navnet Nikopolis (gresk: Νικόπολις av νίκη (nike) «seier» og πόλις (polis) «by». Navnet Nicoplis ad Istrum betyr seierens by ved Donau. Ister er det eldste navnet for Donaus nedre løp (nedenfor Jernporten). Byen ligger ca. 30 kilometer sør for Donau. Det er imidlertid mulig at da byen ble grunnlagt så strakte dens område seg helt til Donaus bredder,[1] hvor for øvrig folket i Sexaginta Prista (Ruse) reise en Statue av keiser Septimius Severus.

Offisielt hadde byens navn forsatsen Ulpia som er avledet av Trajans Nomen gentile (familienavn) Ulpius. Opprinnelig het byen Nicopolis ad Hemun, slik Klaudios Ptolemaios skrev det i sin Geographike Hyphegesis i tiden rundt 150. Hemus eller Haemus var den latinske betegnelsen for Balkanfjellene. Senere ble forsatsen ad Istrum mer vanlig.

Administrasjonsspråket var gresk. Den greske betegnelsen på byens innbyggere var Nikopolitai (også Nikopoleitai) pros Istron. I Tabula Peutingeriana, som ble laget i den andre halvdelen av 100-tallet eller den første halvdelen av 200-tallet og fullført under keiser Diokletians regjeringstid (284 til 305), ble navnet Nicopolis ad Istrum sammentrukket til Nicopolistro.

Den tyrkiske benevnelsen var Eski Nikup («gamle Nicopolis»). Området var i 500 år underlagt Det osmanske riket. Den middelalderske tyrkiske oversettelsen av det antikke navnet Nicopolis at Istrum er «Nikjup». Dette navnet bærer den nærliggende landsbyen Nikjup den dag i dag.

Nikopolis ad Istrum må ikke forveksles med den bulgarske byen Nikopol som ligger til Donau, men vesentlig lengre vest.

Byen ligger på en terrasse på elven Rosizas venstre bredd, 6 kilometer fra Rosizas munning i elven Jantra. Ruinene av Nicopolis ad Istrum ligger langs veien mellom Weliko Tanowo og Ruse (Europavei 86). Like etter at veien krysser en bro over Rosiza, ligger et område på 21,55 hektar på venstre side, langs Rosizas venstre bredd. Området er et arkeologisk verneområde og tilgjengelig for besøkende fra vår til høst.

Historie[rediger | rediger kilde]

Under keiser Trajans regjeringstid (98-117) opplevde det romerske riket sin største territoriale ekspansjon. Området sør for Donaus nedre løp ble innlemmet i det romerske imperiet. I denne perioden ble byen grunnlagt til ære for keiser Trajan og hans seiere over dakerne i den første og den andre dakerkrigen. Disse dakerkrigene førte ikke til noen videre ekspansjon, men tjente til sikring av den grensen ved Donau. Den første dakerkrigen (101 til 102) endte med en delvis seier til romerne og en ydmykende fredsavtale for dakerne. Dette ledet igjen til den andre dakerkrigen (105 til 106) som førte til utslettelsen av det dakiske kongeriket og selvmord for dakernes anfører Decebalus. Til minne om den første dakerkrigen som sikret grensen langs Donaus nedre løp, grunnla Trajan i år 102 byen Nicopolis ad Istrum.

For å sikre utvidelsen av Romerriket nordover langs Donaus nedre løp, samt den ytre og indre sikkerheten, ble området undergitt en grundig territorial planlegging. Provinsen Trakia ble urbanisert gjennom grunnleggelsen av tallrike byer, herunder Nicopolis ad Istrum. Videre ble provinsen nedre Moesia utvidet til nye territorier nord for Donau. Enkelte sentra ble revitalisert og nye handelssteder ble grunnlagt. Ved bygging av veier ble det skapt infrastruktur til bruk for transport av tropper, kommunikasjon og forsyninger. Ved Donau ble det opprettet tallrike militærlagre og bosettinger. Grunnleggelsen av Nicopolis ad Istrum må også ses i denne sammenhengen.

Byen nådde sin fremste blomstringstid under keiser Trajan (keiser fra 98 til 117), Hadrian (keiser fra 117 til 138), under det antoniniske dynastiet (138 til 192) og det severiske dynastiet (193 til 235).

Mot slutten av det andre århundret (187 til 197) hørte Nicopolis til provinsen nedre Moesia. Til midten av 300-tallet var Nicopolis den viktigste byen i det sentrale Moesia mellom Donau og Balkanfjellene. I senantikken ble byen ved to angrep ødelagt av goterne. Senere på 400- og 500-tallet ble byen og den enda mer ødelagte festningen og andre byer i regionen gjenoppbygget.

Som den siste antikke forfatter nevnte Theophylaktos Simokates byen i sammenheng med den østromerske hærføreren Komentiolos felttog mot avarene i 598.

Arkeologiske utgravninger[rediger | rediger kilde]

Per 2007 er det utforsket kun en tredel av det området hvor den antikke byen lå. Det er imidlertid gjort interessante funn fra ulike perioder.

Den østerrikske arkeologen Felix Kanitz besøkte ruinene ved Nukjup under sin reise i 1871 gjennom den osmanske Donau-provinsen (Donau-vilajet – Tuna vilayeti). Han utførte en mindre utgraving, og var så heldig å finne sokkelen til en bronsestatue av Julia Domna, ektefellen til Septimius Severus (regjeringstid 193-211). Det fremgår av inskripsjonen at statuen var reist av byrådet og folkeforsamlingen Nikoplitene ved Ister (gresk: Nikopoliton pros Istron). Slik ble byen gjenoppdaget og endelig identifisert.

Fra 1900 er området utforsket gjennom arkeologiske utgravninger. I begynnelsen ble arbeidet ledet av den franske arkeologen J. Seur og den tsjekkiske arkeologen V. Dobrusky. Fra 1996 er arbeidet ledet av A. Poulter ved Universitet i Nottingham. Nicopolis ad Istrum er en av de best utforskete romerske byene i dagens Bulgaria. Festningsanlegget, gatenettet, kanalene og vannledningsnettet er avdekket. I de nærmeste omgivelsene er over 100 gravsteiner i behold. De mest interessante funn er utstilt i det arkeologiske museet i Veliko Tarnovo.

I området fantes det flere velhavende bosettinger (vici), hus (villae), gods (saltus) og handelssteder (emporia)

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Byen består av to deler: en større i nord og en vesentlig mindre i sørøst, begge omgitt av skanser.

Festningsmurene fulgte det hippodamiske systemet. Byen hadde det typiske kvadratiske grunnrisset til en romersk by. Hovedgatenes løp var i retning nord-sør og øst-vest.

Byen ble beskyttet av høye murer bak vollgraver. Disse anleggene ble utvidet i takt med senere utvidelser av byen. Muren omsluttet en kvadratisk bykjerne og på hver side var det en byport (porta). Av de fire portene var den vestlige porten hovedporten. Vestporten hadde videre en kvadratisk grundriss (opus quadratum) og ble utstyrt med to etterfølgende porter, hvorav den ytre port var en slagdør i tre og den indre porten ble laget som en fallport (cataracta).

Nord for festningsmurene fant man keramiske verksteder.

Agora[rediger | rediger kilde]

Den sentrale samlingsplassen (Agora) består av to forbundne deler, en vestlig og en østlig del. Østsiden av plassen er uten overbygning (area) og på denne er plassert pidestaller med bronsesøyler. Den vestlige delen er langs fire sider omkranset av en søylegang (kolonnade) i jonisk stil. Søylegangen ligger høyere enn gatenivået og kan derfor bare nås til fots.

Rundt plassen var bygninger, herunder i nordvest sannsynligvis bygningen til byrådet (buleuterion). I sørvest befant det seg et lite teater (odeon) for kammerspill med 400 plasser. Teatret hadde en vinkelrett grunnform og salongen var innrettet i radiale sektorer. Videre fantes det offentlige toaletter.

De antikke gatene med belegging av store steinplater og i tillegg fortau kan ikke ses i dag. Det fantes kloakksystemer med luftekanaler og en gate med fast dekke under åpen himmel som ble oppvarmet ved hjelp av damp. Langs denne veien ble det sannsynligvis dyrket eksotiske planter.

I Nicopolis ad Istrum ble det oppdaget en søyle med et hjerteformet tverrsnitt, som den første i Bulgaria.

Som underholdning ble det tilbudt gladiatorkamper og etterlikninger av jakt på ville dyr.

Byen var sete for en kristen biskop.

Nekropol[rediger | rediger kilde]

Like ved nordporten lå et offentlig bad (terme) og gravplassen (nekropol). Den mangfoldige etniske og sosiale sammensetningen av befolkningen (eiendomsbesittere, veteransoldater, handelsmenn, håndverkere, fra Lilleasia, Syria og Egypt) gjenspeilte seg i de ulike begravelsesskikkene. De døde ble kremert, lagt i sarkofager eller gravlagt. Rikt utsmykkete familiegraver med kolonader, exedraer, frontoner og statuer tydet på velhavende familier. De mangfoldige etniske sammensetningene gjenspeilte seg også i navnene. Flere hadde romerske navn, men riktignok stammet flere av disse personene fra Trakia. En stor del av befolkningen hadde greske røtter. Videre fantes det flere romerske og trakiske soldatveteraner som slo seg ned her.

Befolkningen fra svartehavsregionen Trakia og indre Trakia var oppdelt i forskjellige fylker. I Nicopolis ad Istrum fantes dokumentasjon for følgende fylker: Apollonias, Athenias, Capitoline og Arthemisias.

Statuen av Askulap[rediger | rediger kilde]

Statuen av Askulap som det finnes fem av i hele verden, ble stjålet rundt 1985, men ble gjenfunnet ved et forsøk på å selge den. Statuen står i dag i historisk museum i Veliko Tarnovo.

Vann[rediger | rediger kilde]

I byen finnes i behold enkelte brønner fra antikken. 200 meter vest for byen finnes rester av et vannreservoar, som ble fylt gjennom tilkoblete vannledninger.

Det fantes også en vannledning (akvadukt), som forsynte byen med vann fra grottene ved landsbyen Musina, ca. 25 kilometer unna. Vannledningen løp gjennom Marizadalen i en høyde på 18 meter over bakken. Vannledningens kapasitet var 16 000 liter om dagen.

Mynter[rediger | rediger kilde]

Nicopolis ad Istrum var en av de største handelsstedene i indre Moesia. På bronsemynten er det avbildet guder, festningsmurer, offentlige og religiøse bygninger. Skriften på mynten er gresk, idet embetsspråket var gresk.

Forvaltning[rediger | rediger kilde]

Byen ble styrt av arkontens råd. De viktigste forvaltningsorganene var rådsforsammlingen (bule) og folkeforsamlingen (demos). Det fantes også et eldreråd (gerousia).

En gruppe av prester var underlagt den herskende keiseren og for hovedgudene Zevs, Hera, Athene, Herakles, Asklepios, Mithras, Kybele og andre. Flere steder i byen og omgivelsene finnes det spor etter dyrkelsen av den trakiske rytteren, en trakisk gud.

Nabobyer[rediger | rediger kilde]

To viktige veier krysset hverandre i antikken ved Nicopolis. Den ene førte fra Odessos (i dag Varna) over Marcianapolis (i dag Devnja), Nicopolis ad Istrum, Melta (i dag Lovetj) og Serdica (i dag Sofia) til via Magna og derfra in i vestprovinsen av det romerske riket. Den andre veien begynte ved militærlageret Novae og førte over Nicopolis ad Istrum, fjellpassene i Haemus (i dag Balkanfjellene), Kabile (ved Jambol) og over Bosporos videre inn i den romerske provinsen mot Lilleasia.

Selv om disse veiene var annenrangs målt mot andre veier i det romerske riket, hadde de en meget stor betydning for utviklingen av næringslivet og for det militære forsvaret av donauprovinsen. Derfor var også de sentrale romerske myndighetene opptatt av vedlikeholdet av disse veiene.

Avstanden til romerske byer og festninger i nærheten var som følger (1 romersk mil var 1482 meter eller mille passus, tusen dobbeltskritt):

  • 50 romerske mil øst til Melta-festningen – i dag Lovetj (74 km)
  • 130 romerske mil til Marcianapolis – i dag Dewnja (190 km)
  • Durostorum (Silistra)
  • Odessus (Varna)
  • Oescus (Iskar)
  • Abrittus (Razgrad)

Germanske språk[rediger | rediger kilde]

Nicopolis at Istrum var så å si fødestedet for den østlige germanske litteraturtradisjonen. På 300-tallet utviklet den gotiske biskopen, misjonæren og oversetteren Wulfila et skriftsystem for det gotiske (det gotiske alfabetet), som til da i stor grad hadde vært et skriftløst språk. Wulfila oversatte under sitt opphold i Nicopolis ad Istrum bibelen fra gresk til gotisk. Denne bibelen ble senere kalt Wulfilabibelen. En senere avskrift går under navnet Codex argenteus.

Annet[rediger | rediger kilde]

På samme måte som for Nicopolis ad Istrum, ble Nicopolis ad Nestum, som ligger 7 kilometer fra Gotse Deltsjev, også grunnlagt til minne om Trajans seier ved Nestos.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ruscu, Ligia Cristina (2007): «On Nicopolis ad Istrum and her territory», i: Historia 56, s. 214–229.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Poulter, Andrew (1995): Nicopolis ad Istrum. A Roman, late Roman and early Byzantine city. Excavations 1985–1992. Society for the Promotion of Roman Studies, London, ISBN 0-907764-20-7.
  • Ivanov, R. (1998): «Nicopolis ad Istrum. Eine römische und frühbyzantinische Stadt in Thrakien und Niedermösien» i: Antike Welt 29 , hefte 2, s. 143–153.
  • Whittow, Mark (2007): «Nicopolis ad Istrum: Backward and Balkan?» i: Proceedings of the British Academy. Bind 141, s. 375–389.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 43°12′54,84″N 25°36′36,86″Ø