Muslingskall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Muslingens ytre skall (periostracum):
1. Sagittalplanet
2. Vekststriper
3. Ligament
4. Skallnavle (umbo)
Muslingens innvendige bestanddeler:
1. Bakre lukkemuskel
2. Fremre lukkemuskel
3. Fremre gjelleblad
4. Bakre gjelleblad
5. Utåndingsrør
6. Innåndingsrør
7. Fot
8. Låsetenner
9. Ligament (hengsel)
10. Mantel
11. Skallnavle (umbo)
Perlemorens mikroskropiske struktur minner om et murverk, sett fra siden, og består av flate, sekskantete plater av et krystallinsk mineral bestående av kalsiumkarbonat ordnet i sirlige lag

Muslingskall er en todelt hornlignde beskyttelse for kappen til muslinger (Bivalvia). Skallet er et levende organ som avsondres fra rygglinjen (sagittalplanet) på kappen, som omslutter kroppsdelene, og vokser i takt med dyret. De to skallhalvdelene er hengslet sammen med et elastisk, hornaktig ligament (et slags leggbånd) langs rygglinjen og ved låsing. Ligamentet sørger for at de to skallhalvdelene normalt gaper, men de kan lukkes ved sammentrekning av lukkemusklene. Skallet er muslingens tyngste organ, og det veier normalt mange ganger mer enn alle bløtdelene tilsammen. Hos kjempemuslingen (Tridacna gigas) kan skallet alene veie mer enn 200 kg.[1]

Skalldelene[rediger | rediger kilde]

Som oftest er skallhalvdelene to speilende halvdeler (som hos blåskjell og elvemusling), men hos noen arter (for eksempel kamskjell) kan den ene halvdelen være mer buet enn den andre, og hos østers kan den ene halvdelen også være fastvokst til underlaget.

Skallets eldste del kalles skallnavlen og er synonym med umbo, et punkt som ligger på den reiste delen av skallet, oppe ved låsen.[2] Skallnavlen er også identisk med vekstsenteret for skallet. Derfra dannes og ordnes vekststripene (en slags årringer) mer eller mindre konsentrisk utover, etter hvert som muslingene vokser. De mørke ringene er vinterringer og et resultat av redusert (kompakt) vekst.

Skallet består av tre lag. Det ytterste laget kalles periostracum og er et relativt tynt hornaktig lag av et protein kalt conchiolin (conchin) og et kitinlignende stoff. Det har som formål å beskytte det midtre kalklaget mot oppløsning og har mer eller mindre tydelige vekststriper. Det midtre laget kalles prismelaget og er et et kalklag som dannes av kalkprismer, som står loddrett på overflaten og «limes» sammen med conchin. Det innerste laget er det såkalte perlemorlaget. Perlemor er bygd opp av tynne lag av vekselvis conchiolin og kalkkrystaller (kalsiumkarbonat), som skinner med en irisaktig glans, og består av mikroskopiske flak med bare noen nanometer mellom. «Den kompleksiteten vi har observert i perlemor på nanonivå, er direkte forbløffende og ser ut til å være en avgjørende faktor når det gjelder materialets seighet» sier Christine Ortiz (20. september 2005), professor ved avdelingen for materialvitenskap og -teknikk ved Massachusetts Institute of Technology i USA.[3]

Muslinger lagrer forbindelser og grunnstoff i skallet gjennom hele livet. Skallet er derfor nærmest å regne som et miljøhistoriske arkiv for det vassdraget muslingen levde i. Skallet lar seg analysere, og er altså en ypperlig kilde til kunnskap om forholdene gjennom ulike tider, siden muslinger ofte lever lenge og hendelsene kan tidfestes i vekststripene. I så måte gjelder dette særskilt elvemuslingen, som lever ekstra lenge.

Aldersbestemmelse[rediger | rediger kilde]

Muslinger kan aldersbestemmes ved å telle vekststripene (en slags årringer) i skallet, men det er ingen enkel oppgave og det krever både erfarenhet og relevante tekniske hjelpemidler. Fordi muslingen vokser ujevnt gjennom året dannes det en nye ringer i skallet hver gang vekstraten reduseres (fortettes) over noen tid, typisk gjennom vinterhalvåret.[4] Fordi veksten avtar gjennom vintersesongen dannes det ringer som følge av fortettet vekst. Ringene kalles derfor også vinterringer og kan sammenlignes med årringene som dannes i trær. Hver ring representerer altså ideelt sett et års vekst.[4] Som regel lar det gjøre å skille mellom disse årsperiodene, men av og til kan det oppstå ekstra vekstperioder i et år, som setter ekstra ringer og kan gjøre det svært forvirrende når man skal telle. I tillegg er det slik, at tidlige ringer i den eldste parten av skallet på grunn av erosjon kan være vanskelige å oppdage. Mest nøyaktig blir det derfor å aldersbestemme muslingen når skallet eksamineres av en ekspert gjennom et dertil egnet mikroskop.[5]

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Knop, Daniel. Giant clams a comprehensive guide to the identification and care of Tridacnid clams. Ettlingen: Dähne Verlag, 1996, ISBN 3-921684-23-4
  2. ^ J. D. Fish; S. Fish (13 January 2011). A Student's Guide to the Seashore. Cambridge University. pp. 250–251. ISBN 978-1-139-49451-9.
  3. ^ Eve Downing (2005) Nature gives a lesson in armor design. Institute for Soldier, Nanotechnologies, September 20, 2005. Besøkt 2017-10-10
  4. ^ a b Geist, Jürgen. Conservation genetics and ecology of European freshwater pearl mussels (Margaritifera margaritifera L.). Diss. PhD Thesis, Technischen Universität Müchen, 2005.
  5. ^ Peharda, Melita; Richardson, Christopher A.; Onofri, Vladimir; Bratos, Ana; Crncevic, Marija (2002). Age and growth of the bivalve Arca noae L. in the Croatian Adriatic Sea. Journal of Molluscan Studies. 68 (4): 307–310. doi:10.1093/mollus/68.4.307.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]