Muntlig litteratur
Muntlig litteratur er ulike former for litterære uttrykk ivaretatt og formidlet gjennom tale og/eller sang, ofte gjennom flere ledd. Forskjellige former for folkediktning som for eksempel sagn, eventyr og ballader, er klassiske eksempel på muntlig litteratur. Forøvrig kan alle slags typer muntlig overleverte fortellinger med en viss struktur komme inn under definisjonen muntlig litteratur. Selv om det kan være krevende å dra klare grenselinjer, er det tjenelig å skille mellom muntlig litteratur og muntlige sjangre, der sistnevnte også favner for eksempel samtalen.
Den kollektive bevissthet
[rediger | rediger kilde]Samfunn uten skriftkultur har per definisjon ingen skriftlig litteratur, men mange har likevel en rik og variert flora av muntlige overleveringer som fortellinger og lyrikk. Når man sammenligner muntlig overlevert litteratur med skriftlig litteratur har den muntlige flere tydelige trekk for seg selv. Røttene til muntlig overlevering er dypt begravd i faste tradisjoner og riter og bevart i hukommelsen og gjentagelsen i framførelsen. Fortellingene gir uttrykk for livsvisdom og årelang erfaring, gjerne over mange generasjoner. Muntlig litteratur i tradisjonell framføring anses som en bedre projeksjon av de innerste dyp i samfunnets sosiale og kulturelle liv, dets tradisjoner, vaner, skikker, oppførsel, riter og lignende, enn nedskrifter av den samme litteraturen.
Ettersom kilden for muntlig overlevering stort sett er anonym kan den samme fortellingen ofte framføres i til dels svært ulike versjoner ved at fortellingen renner like friskt som vannet strømmer i en elv. Fortellingen blir videreført fra munn til munn, fra dialekt til dialekt, fra dal til dal, fra gammel til ung, og hvor alle bidrar ved å legge til eller trekke fra og dermed berike fortellingen og etablere dens kollektive basis, jamfør tradisjonsøkologi.
Her kan det tillegges at i eldre tid, og i skriftløse samfunn, var/er muntlig overlevering til dels underlagt streng kontroll. Her til lands ble for eksempel lovverket overlevert muntlig og korrekt gjennom mange generasjoner. Det ser ut til at korreksen til en viss grad også gjaldt sagafortellinger og ættesoger m.m..
Metoder for erindring
[rediger | rediger kilde]De fleste samfunn uten skriftkultur har hatt en tradisjon for muntlig overlevering, inkludert korte fortellinger, sagn, myter, ordspråk, gåter, ættetavler, men også lengre fortellinger. Muligens var fremveksten av poesi og musikk en måte å huske lengre fortellinger utover fortellingens struktur ved hjelp av en tekstur med rytme og faste skjemaer som gjentar seg selv. Bruk av gjentagelser er eksempelvis et typisk trekk ved muntlig litteratur.
Oldtidens episke fortellinger, slik som det mesopotamiske verket om Gilgamesh, og den greske Odysseen, synes å ha vært skapt, endret og til dels omformet gjennom mange hundre år før de ble skrevet ned og dermed ble konservert i en endelig form. (Det er få forskere som i dag mener at det er en enkeltperson som allene har stått bak Odysseen. Diktverkene ble derimot redigert og satt sammen i den gryende antikken av en «Homer», etter at kvadene hadde versert muntlig i vel 400 år.) I 1928 publiserte den amerikanske forskeren Milman Parry avhandlingen om stående epitet i den homeriske diktningen. Parry påviste hvordan versene var bygget opp rundt faste formler og hvor hver helt hadde samme epitet. En stor del av teksten består av formler og tilbakevendende rader eller grupper av rader som hjelper den muntlige fortelleren å erindre et langt episk dikt. I Iliaden har fortelleren 15 693 verselinjer å holde orden på. Hukommelsen får hjelp av en rekke faste formler og gjentagelser, som «den rosenfingrede Eos» eller den «Høgmælte helt Agamemnon». Parrys arbeid ble senere videreført av Albert Bates Lord.
Et unntak i nord
[rediger | rediger kilde]De norrøne skaldekvadene ble også framført, husket og videreført av en skald, eller en rekke skalder, men øyensynlig ble kvadene i liten grad endret. Et trekk ved norrøn litteratur er at krigeren også er en forteller, en som tar vare på den kollektive hukommelse, og i motsetning til mange kulturer hvor fortellingen ikke bare er kollektiv, men også anonym og ansiktsløs, skjelnet de gamle nordmenn sylskarpt mellom skalden og den som bringer kvadet videre.
"Man kjenner, ja man overdriver forfatterstoltheten og legger stor vekt på originalitet, " skriver Arnold Hauser om de gamle nordmenn i boken Kunsten og litteraturens sosialhistorie (München, 1953). «Her bevares forfatternes navn sammen med selve verkene: et fenomen som ikke forekommer noe annet sted, før de geistlige forfatterne dukker opp, og som i Norden kanskje er forbundet med den prestisje som dikteren har som kriger.»
En stor skald som Øyvind Finnsson, som bevisst lånte en strofe fra «Håvamål» i sitt «Håkonarmål» fikk høre det i kallenavnet ‘Skaldespiller’, skjønt det neppe var ment så nedsettende slik ettertiden synes å tro, men vitner om en ekstrem forfatterbevissthet.
Muntlig litteratur etter skriftkulturens etablering
[rediger | rediger kilde]Skriftkulturen ble opprinnelig til som et hjelpemiddel for å huske det talte ord, spesielt fortellinger og taler. Med tiden ble det skrevne ord tillagt større vekt enn det talte. Dette gjaldt også løfter og bekreftelser av ulike slag. De gamle nordmenn så i begynnelsen med skepsis på bøker og mente at det skrevne ord ville gå ut over hukommelsen og det man var vant til å huske. En gammel Telemarksbonde som ikke kunne lese, regnet seg som en ordholden mann, og var direkte krenket over at han skulle være nødt til å legge fram skriftlig dokumentasjon.
Ettersom skriftkulturen ble etablert i det vestlige samfunnet ble betydningen av den muntlige fortellingen redusert. Fortelleren – i motsetning til forfatteren – som yrke forsvant. Samtidig gikk ikke de tradisjonelle fortellermiljøene tapt med det første, selv om skriftspråket tvang seg fram. I tradisjonsbevisste miljøer ble en lang rekke arenaer for fortelling holdt i hevd, og mange formidlere la vekt på å fremføre historiene sine stilrent og med spenst. Det ble sett på som en stor kvalitet og kunne formidle historier godt. Mange tradisjonsbærere sørget for å få stoffet sitt skrevet ned, gjerne med referanse til for eksempel en bestefar som kilde, fordi de visste det ellers ville gå tapt.
Endret i skriftlig form
[rediger | rediger kilde]Mange oldtidsfortellinger ble ikke skrevet ned før på 1800-tallet. Det gjelder for eksempel det finske Kalevala-diktet som ble samlet og bearbeidet i årene 1835–1849. En god del folkeeventyr, slik som de eventyrene brødrene Grimm samlet i Tyskland og Asbjørnsen og Moe samlet i Norge, faller også i denne kategorien. I alle de tre eksemplene ble det gjort redigeringer i.o.m. den skriftlige bearbeidelsen. Asbjørnsen la vekt på å skape en «muntlig-skriftlig» fortellerstil i sin utgave, der han baserte stilen på en essens av stilen til de beste fortellerne han hadde skrevet ned etter. Folkeeventyrene ble bevisst utvalgt, forskjønnet, utbrodert og endret av nasjonalistiske og puristiske årsaker jamfør tidsånden i 1800-tallets Europa.
Den typen redigeringer som utgiverne gjorde på 1800-tallet baserte seg på borgerlige ideer som «die gesunkendes Kulturgut» og «den naive bonde». Man tenkte seg at for eksempel eventyrene hadde en slags fullkommen form i en idealisert fortid, og at eventyrene var blitt forringet i årenes løp. Man anså dessuten den enkelte tradisjonsbærer kun som bærer av tradisjon og ikke som et selvstendig kulturbærende individ. Utgiverens rolle ble dermed å finne tilbake til en slags idealform uten nevneværdig respekt for den enkelte tradisjonsbærer og dennes særegne kulturuttrykk. Denne tidens romantiske oppfatning har få tilhengere blant dagens forskere. Opp gjennom 1900-tallet er statusen til den individuelle kulturbærer blitt langt mer verdsatt, og dermed er også kravene til mest mulig korrekt skriftlig gjengivelse av den muntlige litteraturen jamfør kilden skjerpet. For øvrig ser man i dag på nedskriften, om den er aldri så nøyaktig ført i pennen, som et endimensjonalt avtrykk av hvordan fortellingen ble formidlet der og da.
Muntlig fortelling i våre dager
[rediger | rediger kilde]I dagens samfunn lever fortellinger mellom mennesker på arbeidsplasser, i pauserom, på kaféer og på kroer, kort sagt der folk samles. Mange av disse «vanlige» fortellerne trenger bare den riktige inspirasjonen for å komme i gang, slik de alltid har gjort. Fortellinger av dette slaget går «over bordet» i et lystig lag. På samme tid finner vi fortellere som har tatt scenen i bruk som teknisk virkemiddel. I våre dager er muntlig fortelling blitt et håndverk som kan studeres og tilegnes på høyskolenivå. Høgskolen i Oslo gir utdannelse i muntlig fortelling hvor studentene «får blant annet innblikk i hvordan du kan utvikle din evne til å kommunisere direkte med en gruppe tilhørere», noe en god forteller gjør intuitivt.
I Oslo arrangerer Stiftelsen Fortellerfestivalen årlige festivaler som viser nasjonal og internasjonal muntlig fortellerkunst av høy kvalitet. Muntlig fortellerkunst defineres her som et bredt spekter av ulike muntlige uttrykk som har det til felles at de formidler/forteller en historie. Stiftelsen skal også ta et faglig ansvar for utvikling av fortelling som kunstnerisk uttrykk gjennom andre tiltak som veiledning, fagarrangementer og nettverksarbeid.
Forfatterne Hilde Eskild og Benedicte Hambro har utgitt boken Snikk, snakk, snute – En praktisk bok om muntlig fortelling. Den handler om å fortelle selv – om hvordan man tilegner seg en fortelling, husker den og forteller den.