M2 Browning
| M2 Browning | |||
|---|---|---|---|
 M2 på et minejaktfartøy |
|||
| Basisdata | |||
| Opphavsland: |  USA |
||
| Type: | Maskingevær | ||
| Innført: | 1921 | ||
| Tekniske data | |||
| Kaliber: | 12,7 x 99 mm NATO | ||
| Mekanisme: | Luftkjølt | ||
| Skuddtakt: | 450–635 (M2HB)[1][2] 750–850 (AN/M2) 1,200 (AN/M3) skudd/min |
||
| Vekt, uladet: | 38 kg | ||
| Lengde: | 1650 mm | ||
| Løpslengde: | 1143 mm | ||
| Magasinkapasitet: | Beltematet | ||
M2 Browning er et tungt maskingevær (på trefot eller fastmontering) i kaliber 12,7 x 99 mm NATO.
Design og utvikling[rediger | rediger kilde]
Den ble designet i 1918 av John Moses Browning. Bakgrunnen for designet var maskingeværet Browning M1919, men M2 bruker et større kaliber og har lavere skuddtakt, 485–635 skudd i minuttet.[1][2] M2 er luftkjølt og bruker et løp med stor overflate for å kjøle ned våpenet under skyting, noe som gir våpenet en vekt på 55 kilo.
M2 kom i i det amerikanske forsvaret på 1920-tallet og ble standard tungt maskingevær for USA og Storbritannia under andre verdenskrig.
AN/M2 for fly[rediger | rediger kilde]
En egen versjon, Browing AN/A2 ble utviklet for bruk i fly. Denne hadde en skuddtakt på 750-850 skudd i minuttet, og ble benyttet i blant andre P-51 Mustang og senere utgaver av Supermarine Spitfire. I mangel av en egnet maskinkanon (se Hispano 20 mm maskinkanon) ble M2 benyttet som bevæpning for fly til og med Koreakrigen.
Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]
Etter krigen var det store mengder M2-maskingevær tilgjengelig, og den ble tatt i bruk som tungt maskingevær av mange Nato-land og andre nasjoner med tilknytning til USA. M2-maskingevær er slitesterke og velbygde og mange av de som tjenestegjør i hærer verden over ble bygget under andre verdenskrig. M2 Browning er i tjeneste i Norges forsvar som 12,7 mm mitraljøse HPS. (2012)
Se også[rediger | rediger kilde]
 |
Commons: Browning M2 – bilder, video eller lyd |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b FN Herstal: FN M2HB-QCB
- ^ a b Dunlap, Roy F., Ordnance Went Up Front, Samworth Press (1948), s. 310–311
|
|||||||||||||||||||||||
