Margareta av Parma
 | Språkvask: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere standard. Den som leser gjennom og bidrar med korrektur, må gjerne deretter fjerne denne malen. Når du åpner redigeringsfeltet, ser malen slik ut: {{Språkvask}} |
| Margareta av Parma | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. juli 1522[1] Oudenaarde[2] | ||
| Død | 18. jan. 1586[3][4][5][6] (63 år) Ortona | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, aristokrat |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Ottavio Farnese (1538–1586)[7], Alessandro de' Medici (1536–1537)[7] |
||
| Far | Karl V av Det tysk-romerske rike |
||
| Mor | Johanna Maria van der Gheynst |
||
| Søsken | 6 oppføringer
Isabel of Castile, Maria av Østerrike, Johanna av Østerrike, Don Juan de Austria, Filip II av Spania, Infante Fernando of Austria
|
||
| Barn | Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza |
||
| Gravlagt | San Sisto, Piacenza |
||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Margareta av Parma (født 5. juli 1522 i Oudenaarde, død 18. januar 1586 i Ortona i Italia) var ved ekteskap hertuginne av Firenze og senere hertuginne av Parma og Piacenza, og regent (stattholderske) i Nederlandene i 1559-67 og igjen i 1580-82. Hun var datter av keiser Karl V og tjenestepiken Johanna Maria van der Gheynst. Hun ble anerkjent i 1529 av faren og fikk da kalle seg Margareta av Østerrike. Hun ble gift i 1536 i Napoli med hertug Alessandro de' Medici av Firenze (død 1537), og 1538/04/11 i Roma med hertug Ottavio Farnese av Parma.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Barndom[rediger | rediger kilde]
Margaretas mor arbeidet som tjenestepike på guvernørens slott i Oudenaarde, der keiseren var gjest i seks uker i 1521. Hun var fosterbarn i familien Douvrin i Brussel, men hennes oppdragelse ble overvåket av Nederlandenes regenter Margareta av Østerrike og Maria av Ungarn, selv om hun ikke bodde ved deres hoff i Mechelen.[trenger referanse] I 1529 ble hun erkjent av sin far keiseren og i år 1533 ble hun ført til Italia, der hun ble oppfostret av Madame de Lannoy, enke etter den tidligere visekonge av Napoli, Charles de Lannoy.
Ekteskap[rediger | rediger kilde]
Hennes ekteskap ble arrangert fra 1526 som et ledd i farens ønske om å vinne innflytelse i Italia, og et ekteskapsforord ble undertegnet mellom Karl og pave Klemens VII i 1529 med overenskommelsen at hun skulle gifte seg med pavens slektning.[trenger referanse] Ifølge kontrakten skulle ekteskapet ikke fyllbyrdes før hennes sekstende fødselsdag.
Som enke ville hun gjerne gifte seg med Cosimo De Medici, men ettersom en ny pave da regjerte, ble det i stedet arrangert et ekteskap med et medlem av den nye pavens familie. Hun giftet seg motvillig og viste seg ved bryllupet med sitt følge i sørgeklæer, og ektemakene levde for det meste separert.[trenger referanse] Margareta befant seg i en ustabil situasjon ettersom overhøyheten over Parma var omstridt av paven og keiseren. Først i 1556 ble familien Farneses eiendomsrrett over Parma og Piacenza fastslått. og Margaretas sønn ble sendt til Madrid for å oppfostres der; frem til hennes død var en spansk garnison stasjonert i Piacenza.
Regent[rediger | rediger kilde]
Margareta besøkte Nederlandene i 1555 for å overlate sin sønn til sin bror, og i 1558 for sin fars begravelse. Hun ble i 1559 utnevnt til Spanias guvernør i Nederlandene av sin bror Filip II av Spania. Hennes utnevnelse ble møtt med opposisjon fra adelen som helst hadde villet velge kandidat selv.[trenger referanse]
Margareta regjerte med sete i Brussel. Hun hadde vanskelig for å håndterr den voksende opposisjonen mot det stadig hardere spanske styre, ettersom hun ikke fikk fulle fullmakter men måtte rådføre seg med Spania.[trenger referanse]
Perioden var politisk ustabil med voksende konflikter mellom de nederlandske stater, kongemakten og de kongelige ombud, og da Filip forlot Nederlandene i 1559 påbød han at hun ikke fikk fatte beslutninger uten godkjennelse fra erkebiskopen av Mechelen, Antoon Perrenot av Granvelle. Granvelle var avskydd av adelan, særlig Egmont og Oranien, som anklaget ham for politisk manipulasjon.[trenger referanse] Margareta og Granvelle ble ikke enige, men da han ble avsatt i 1564, hadde hun vansker med å fylle hans plass, og hennes myndighet ble underminert av at Filip krevde at alle hennes handlinger først skulle godkjennes av ham, selv om det kunne ta måneder å få frem meldinger mellom Nederlandene og Spania.
Det fantes ved denne tid frykt for at inkvisisjonen skulle innførrs i Nederlrndenr frs Spania, oppmuntrrt av Filips religiøse intoleranse mot protestantene. I 1565 utferdiget Filip et påbud som syntes å bekrefte dette. Samme år utspilte bryllupet mellom Alexander Farnese og prinsesse Maria av Portugal seg ved Margaretas hoff i Brussel. Ved denne anledning var en stor del av adelen i Nederlandene til stede, og passet på å inngå en allianse som skulle motarbeide Filips påbud.[trenger referanse] Den 5. april 1565 måtte Margareta ta imot en delegasjon med klager over den religiøse undertrykkelse, og hun gav da et løfte om at det skulle opphøre, muligens fordi hun ikke hadde tilgang til noen tropper.[trenger referanse] I 1566 inntraff en bølge av ikonoklastiske oppløp over hele Nederlandene, og kirker og kloster ble ødelagt og plyndret.
Våren 1567 hadde Margareta gjenopprettet ro, men samme år sendte Filip hertugen av Alba med en armé til Nederlandene. Hun advarte om at Albas brutale metoder skulle utløse en katastrofe, og da han kom med en så sterk fullmakt fra Filip at han fullstendig underminerte hennes stilling gikk hun av.[trenger referanse]
Senere liv[rediger | rediger kilde]
Hun vendte tilbake til Italia og bosatte seg i L'Aquila, ble utnevnt til guvernør i Abruzzi og ble rådgiver til sin sønn og Johan av Østerrike, og fosterforelder til Johans datter. I 1577 foreslo Filip at Margareta og Granville skulle gjeninnta sine tidligere stillinger i Nederlandene: Margareta takket ja, men Granville avslo. I 1578 døde Nederlandenes guvernør Johan av Østerrike og utpekte på dødsleiet Margaretas sønn til regent. Filip utså i 1580 Margareta og hennes sønn til samregenter med tanken at de skulle balanserr hvaendre.[trenger referanse] Hun skal ha takket ja ettersom hun ville få Filip til å rømme den spanske garnison i Piacenza. De kunne imidlertid ikke samarbeide og Margareta måtte i 1582 trekke seg tilbake til Namur. Hun fikk i 1583 av Filip tillatelse til å vende tilbake til Italia.
Margareta er blitt beskrevet som steil, stolt, arrogant og ubesluttsom, med en sterk lojalitet mot sin sønn og dynastiet Habsburg, men synet på henne har i Nederlandene vært ambivalent.[trenger referanse] Hun var velutdannet og kunne tale flere språk, men fortrakk italiensk.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Dizionario Biografico degli Italiani, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ BeWeb, BeWeB person-ID 2243, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics, genealogics.org person ID I00011241, oppført som Margarete of Austria[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Margaret of Parma, SNAC Ark-ID w6447k5c, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p35658.htm#i356571, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]