Maliriket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Maliriket
Blank.png
ca 1235 – 1670 Blank.png
Plasseringa til Khmerriket
Maliriket ca 1350
Hovedstad Niani, senere Kangaba
Språk Maninka
Mandinka
Fulfulde
Boso
Styreform Kongedømme
Mansa
 - 1235–1255 (første) Sundjata Keita
 - 1600-tallet (siste) Mahmud IV
Lovgivende forsamling Gbara
Historie
 - Grunnlagt ca 1235
 - Opphørte 1670
Areal
 - 1250 100 000[1] km²
 - 1312 1 294 994[2] km²
 - 1380 1 100 000[1] km²
 - 1500 400 000[1] km²
I dag en del av Gambia Gambia
Guinea Guinea
Guinea-Bissau Guinea-Bissau
Elfenbenskysten Elfenbenskysten
Mali Mali
Mauritania Mauritania
Niger Niger
Senegal Senegal

Maliriket var ca. 1250–1670 en omfattende statsdannelse i Vest-Afrika.

Sammen med Ghanariket (ca. 500–1000) og Songhai (1400–1591) er Maliriket blant de viktigste av de førkoloniale afrikanske sentrale kongedømmene. Da Ghanariket kollapset rundt midten av 1000-tallet og hovedstaden Kumbi Saleh ble tatt av sosoene, ble riket etterhvert erobret og lagt inn under Maliriket. Ifølge legendene var det kongesønnen Sundjata Keita som etablerte riket.

I tillegg til forbedrede jordbruksmetoder anser man at det var den transsahariske handelen som la grunnlaget for at Sudanstatene kunne vokse fram som riker.

Timbuktu, som skulle vokse opp til å bli Malirikets hovedstad, ble grunnlagt av tuaregnomader ved Nigerbuktningen rundt 1100-tallet. En antar at disse nomadene, på sine vandringer over ørkenen, lot slaver være igjen ved Nigerelven for å ta vare på ting som de ikke kunne ta med videre på vandringene. Slavene dyrket jorda og tuaregleirene vokste gradvis opp til å bli en landsby og senere et handelssentrum på grunn av sin strategiske plassering midt mellom to andre viktige handelsbyer, Gao og Djenné. Dermed ble Timbuktu knutepunktet mellom savannens jordbrukere og ørkenens nomader. Både tuareger, maurere, songhayer, fulanier, jøder og arabere fant veien til Timbuktu.

I løpet av Malirikets tid ble befolkningen i områdene omvendt til islam. Dette hadde startet allerede under Ghanariket, da islamske handelsmenn og nomader etter hvert slo seg ned i byene. Ghanakongen ble likevel ikke omvendt og dette kan forklare at ikke hele befolkningen ble omvendt. Da Malikongen konverterte til islam, fulgte folket i større grad etter. Islam førte forøvrig også med seg utdannelse, ferdigheter og kunnskap, ny teknologi samtidig som skriftlærde og statsmenn kom via handelsrutene.

En antar at handel i stor grad ble monopolisert under Maliriket. Europeerne var mer eller mindre utelukket fra handelen, som var forbeholdt muslimer. Europeerne ble først en del av handelen da de utviklet teknologi til å seile til Gullkysten og fikk opprettet handelsstasjoner der. Rundt 1200-tallet inngikk Mali allianser med Marokko, noe som forsterket denne muslimske monopoliseringen. Det er forøvrig viktig å understreke at Mali-imperiets økende makt ikke bare kom som følge av handel, men også på grunn av jordbruksutvikling. Mali lå i de fruktbare kjerneområdene mellom dagens Guinea og dagens Mali. Dette må ha ført til befolkningsvekst, større utbytte og dermed flere handelsvarer, samt at flere kunne befatte seg med handel og liknende. Man antar at det fram til 1200-tallet var vanskelig å nå gjennom de store skogene sør for savannebeltet. Rundt 1300-tallet klarte en tilslutt å penetrere skogen og et økende handelssamarbeid med Akanriket ble opprettet. Dette befestet Malirikets posisjon som strategisk transittstasjon for handel. Ved hjelp av toll og skatter økte kongens formue.

Mali og Timbuktus rikdom ble etter hvert verdensberømt. Blant annet er Mansa Musa, kongen av Mali spesielt kjent på grunn av sin pilegrimsreise til Mekka i 1324. Ifølge Tarikh es-Sudans krønike fra 1655 hadde han med seg 60 000 tjenere og slaver på sin ferd over Sahara og så mye gull at gullprisen i Kairo sank med 10-12 prosent i løpet av kongens opphold der. På tross av denne rikdommen ble likevel ikke Musa, ifølge myten, regnet som viktigere enn sin grandonkel Sundjata, som ble regnet som gudekonge. At malikongen ble tilbedt som en gudekonge ble oppdaget av Muhammed al-Tunisi, på en av hans oppdagelsesreiser. Han oppdaget at Sudanområdene fremdeles hadde pre-islamske ideer om gudekongedømme, med faraoiske ritualer og menneskeofringer.

Etter sin pilegrimsreise vendte Mansa Musa tilbake til Mali. Her utrustet han flere hundre skip og satte ut for å nå den andre siden av havet, men kom aldri tilbake. Etter Mansa Musa eksisterte Maliriket i rundt 100 år til. Hvorfor Mali gikk i oppløsning vet man ikke, men det antas at det hadde å gjøre med konflikter om arverett til tronen, i tillegg til at flere småkonger forsøkte å løsrive seg fra Mali. Kongedømmet ble således svekket og songhayene øst for Timbuktu overtok snart byen med makt. Mali ble raskt erobret og inkorporert i Songhairiket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Taagepera, Rein (1979). «Size and Duration of Empires: Growth-Decline Curves, 600 B.C. to 600 A.D.». Social Science History. 3 (3/4): s. 497. 
  2. ^ Hempstone, Smith (2007). Africa, Angry Young Giant. Whitefish: Kessinger Publishing, LLC. ISBN 0-548-44300-9.