Lushatthumle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lushatthumle
Lushatthumlehann på vertsplanten lushatt
Nomenklatur
Bombus consobrinus
Dahlbom, 1832
Populærnavn
lushatthumle
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenVepser
FamilieLangtungebier
SlektBombus
Økologi
Habitat: skog og mark hvor man finner Aconitum
Utbredelse: det meste av landet unntatt Nord-Finnmark

Lushatthumlen (Bombus consobrinus (Dahlbom) ) er vår eneste oligofage humleart (Oligofagi: spiser/beiter på få arter). Den tilhører underslekten Megabombus sammen med hagehumle B. hortorum Linnaeus. Denne humlearten har identisk utbredelse med sin næringsplante tyrihjelm (Aconitum septentrionale Koelle), eller lushatt som den også heter[1][2][3].

Ingen annen humleart har så lang tunge. Dette er en tilpasning til vertsplanten som krever lang tunge for at humlene skal nå frem til nektaren. Tungelengden er ikke proporsjonal med humlenes størrelse[4], men er slik at de minste utearbeiderne har den forholdsvis lengste tunga, og de største humlene den forholdsvis korteste. Dette er en tilpassing til vertsplanten slik at alle humlene har tilnærmet riktig tungelengde som når frem til nektaren.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Lushatthumla har nesten alltid gulbrun farge på ryggsiden av brystet, og de første leddene på bakkroppen. Resten har svart pels, bortsett bakkroppsspissen som har lysegrå pelsfarge. Kroppen er lang og smal. Hodet er langt og smalt, og har en lang tunge

Lushatthumla er den siste av våre humler som kommer fram om våren, som regel i slutten av mai, begynnelsen av juni. Dette er en tilpasning til sin vertsplante. Før tyrihjelm begynner å blomstre samler lushatthumla nektar og pollen på mange forskjellige planter, særlig på planter med lange kronrør. På forsommeren kan man se lushatthumla i store mengder på sibirertebusk før tyrihjelm begynner å blomstre. Men så snart tyrihjelm er i full blomstring så forsvinner lushatthumla fra de andre plantene. Forsøk fra Canada har vist at mens de andre humleartene må lære hvordan de skal kunne finne nektaren på Aconitum, så vet lushatthumlene dette fra første forsøk[5].

Tungelengden til lushatthumla øker ikke proporsjonalt med humlas størrelse slik som hos de andre humleartene[4][6]. Den relative lengden avtar for de største individene slik at tungelengden for mellomstore og store humler er tilnærmet like lang. For kort og for lang tunge vil gjøre innsamling av nektar mindre effektiv. Lushatthumla er så godt tilpasset at den helt utkonkurrerer de andre humleartene. Her må selv hagehumla som har den nest lengste tunga gi tapt når bestanden av lushatthumle er stor nok.

Det er svært stor størrelsesforskjell på arbeiderne. De aller minste ser man imidlertid sjelden ute i det fri, da det normalt er de største arbeiderne som sanker nektar og pollen. De største arbeiderne kan bli like store som dronningene, og det kan være svært vanskelig å skille dem fra hverandre bortsett fra i atferd. Men arbeiderne mangler fettlegemet i bakkroppen som benyttes under overvintring. Hannene er lange og slanke og er noe mer butte i bakkroppen enn arbeiderne. De vil også kunne kjennes på de litt lengre antennene.

Bolet[rediger | rediger kilde]

Bolet til lushatthumla er normalt lite. Det ligger som regel i et gammelt musebol nede i jorda. Men mer eller mindre overjordiske bol kan også forekomme. Noen ganger må lushatthumla krabbe flere meter for å komme fram til bolet. Lushatthumla tilhører de såkalte "pocketmakers", humler som lager egne lommer direkte på larvekammerne som humlene plassere pollen i. Larvene spiser så direkte på denne pollenputen som arbeiderne dytter ned i lomma.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Lushatthumla er utbredt fra Norge i vest til Japan i øst. Vi finner lushatthumla over hele Norge hvor vi finner tyrihjelm. Men vi mangler den i de aller sørligste og nordligste deler av landet[7].

Lushatthumla er av og til blitt forvekslet med åkerhumle Bombus pascourum (Scopoli), men av alle verifiserte funn er det bare et kjent funn (Abisko) av et enkelt lushatthumle individ utenfor utbredelsesområdet til lushatt.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Før tyrihjelm begynner å blomstre, besøker lushatthumla andre planter, fortrinnsvis blomster med lange kronrør. Like før blomstringen til vertsplanten begynner kan blant annet lushatthumla treffes i stort antall på blomstende sibirertebusk (Caragana arborescens).

Bilder av lushatthumla på andre planteslag enn vertsplanten.
Lushatthumle dronning på flekktvetann (Lamium maculatum)
Lushatthumla har lang tunge
Lushatthumle dronning på en hybrid i klokkebuskslekta (Weigela)
Lushatthumle dronning på løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis)
Lushatthumle dronning på sibirertebusk (Caragana arborescens)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Løken, A. 1949. Bumble bees in relation to Aconitum septentrionale in Central Norway(Øyer). - Nytt Mag. Naturvid. 87: 1-60
  2. ^ Løken, A. 1950. Bumble bees in relation to Aconitum septentrionale in Western Norway(Eidfjord). - Norsk entomologisk tidsskrift 8: 1-16
  3. ^ Løken, A. 1961. Bombus consobrinus Dahlb., an oligolectic bumble bees Hymenoptera, Apidae). - XIth Int. Congr. Ent. 1960. 2: 517-522.
  4. ^ a b Mjelde, A. 1983. The foraging strategy of Bombus consobrinus (Hymenoptera, Apidae) - Acta Entomol. Fennica 42: 51-56.
  5. ^ Laverty, Terence M. & Plowright, R. C. 1988. Flower handling by bumblebees: a comparision of specialists and generalists. - Anim. Behav. 36: 733-740
  6. ^ Pekkarinen, A. 1979. Morphometric, colour and enzym variation in bumblebees (Hymenoptera, Apidae, Bombus) in Fennoscandia and Denmark - Acta Zool. Fennica 158: 1-60.
  7. ^ Løken, A. 1973. Studies on Scandinavian bumble bees (Hymenoptera, Apidae). - Norsk entomologisk tidsskrift 20 (1): 1-218.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lushatthumle&oldid=23071438»