Ludvik Buland
| Ludvik Buland | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. mai 1893 Hegra | ||
| Død | 5. feb. 1945 (51 år) Coswig, Sachsen | ||
| Beskjeftigelse | Fagforeningsperson | ||
| Parti | Arbeiderpartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Ludvik Buland (født 6. mai 1893 i Hegra i Nord-Trøndelag, død 5. februar 1945) var en norsk fagforeningsmann.
Han var sønn av småbruker og sagbruksarbeider Gunnar Lorentsen Buland (1871–1947) og hans kone Kristine Ingebrigtsdatter Kleivgjerdet (1868–1955). Etter folkeskole og handelsskole ble han i 1914 ansatt i NSB i Trondhjem, hvor han ble forfremmet til stasjonsformann. Ved utbruddet av den andre verdenskrig var han formann i Norsk Jernbaneforbund, og sluttet seg til fagopposisjonen av 1940. Partipolitisk var Buland organisert i Norges Kommunistiske Parti.[1]
Den 28. september 1940 ble han plassert i ledelsen for AFL og erstattet Nic Næss, som var blitt fjernet av okkupanten, som nestformann. Da nazifiseringskampanjen ble iverksatt sommeren 1941 sto Buland i spissen for AFLs motstand mot dette, noe som førte til at han ble arrestert og forsøkt avsatt. At dette mislyktes var viktig for at AFL-formann Jens Tangen havnet i motsetningsforhold til okkupanten og NS. I forbindelse med melkestreiken, som ble det endelige vendepunktet for AFLs legalitet, 10. september 1941 ble Buland sammen med fire andre fagforeningsledere dømt til døden i en tysk standrett. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet, mens Buland, Harry Vestli og Josef Larsson ble benådet og idømt livsvarig tukthus. Buland døde i en Nacht und Nebel-leir ved Coswig i Tyskland kort tid før krigens slutt.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Christophersen, Egil (1995). «Buland, Ludvik». Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. 2. Stjørdal. s. 432.
- ^ Ottosen, Kristian (red.) (2004). Nordmenn i fangenskap 1940–1945 (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 156. ISBN 82-15-00288-9.