Josef Larsson
| Josef Larsson | |||
|---|---|---|---|
 Josef Larsson, trolig på 1930-tallet | |||
| Født | 12. okt. 1893 Värmland[1] | ||
| Død | 27. des. 1987[1] (94 år) | ||
| Beskjeftigelse | Metallarbeider, fagforeningsperson, politiker | ||
| Parti | Arbeiderpartiet | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
Josef Larsson (født 12. oktober 1893 i Karlstad i Värmland i Sverige, død 27. desember 1987 i Oslo) var en svensk-norsk fagforeningsmann og politiker (DnA).
Han kom til Norge i 1912, og ble raskt organisert i arbeiderbevegelsen. Fra 1927 til 1930 var han medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, og var aktiv i forhold til sammenslåingen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.
I 1931 ble han sekretær i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, og i 1934 etterfulgte han Konrad Nordahl som formann. Etter angrepet på Norge 9. april 1940 fortsatte Larsson i den legale faglige ledelsen, men sto i et stadig mer anstrengt forhold til fungerende AFL-formann Jens Tangen. I september 1941 sto han sentralt i melkestreiken, og ble sammen med Viggo Hansteen, Rolf Wickstrøm, Ludvik Buland og Harry Vestli dømt til døden. Imidlertid ble dommen mot ham selv, Buland og Vestli omgjort til livsvarig tukthus, men Larsson var den eneste av disse som skulle oppleve krigens slutt.
Etter krigen tok han igjen opp vervet som formann for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, et verv han hadde frem til 1958. I Lund-rapporten avsløres det at han i denne egenskapen også bidro til kartlegging av kommunister i Norge [2]. I 1978 ble festskriftet Vår vilje er jernet gitt ut til Larssons ære.
Larsson døde i 1987, 94 år gammel.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Glåmdalen, utgitt 28. desember 1987[Hentet fra Wikidata]
- ^ Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten): (avgitt til Stortingets presidentskap 28. mars 1996). [Oslo]: Stortinget. 1996. s. 541.