Lloyd Bertaud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lloyd Bertaud
Photograph of airmail pilot Lloyd Bertaud (4010610543).jpg
Født20. september 1895
Alameda
Død6. september 1927 (31 år)
Atlanterhavet
Beskjeftigelse Flyger
Nasjonalitet USA

Lloyd W. Bertaud (født 20. september 1895 i Alameda i California i USA, død 6. september 1927 i Atlanterhavet) var en amerikansk flyver.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bertaud arbeidet som test- og prøveflyver, blant annet for Junkers-Larsen-selskapet. Han og Edward Stinson satte den 29. desember 1921 verdensrekord i utholdninghetsflyvning uten tankning over Roosevelt FieldLong Island.[trenger referanse] Pilotene brukte et Junkers-Larsen JL-6 monoplan. Flytiden ble på 26 timer, 19 minuter og 35 sekunder til de ble tvunget ned på grunn av snøstorm over New York.

Den 16. november 1924 ble han ansatt som postflyver med fast plassering i Cleveland i Ohio. Han forlot stillingen som postflyver 2. juli 1927 for å sammen med Clarence Chamberlin gjennomføre en flyvning over Atlanterhavet. I de år han fløy post logget han 1 443 flytimer.[trenger referanse]

Chamberlin og Bertaud planla å fly et et fly som ble døpt «Columbia». Flyet var et enmotors monoplan konstruert av Giuseppe Bellanca. Målet var å gjennomføre den første non-stopflyvningen mellom New York og Paris og vinne Orteigprisen. Startplassen, Roosevelt Field, ble valgt som base fremfor to konkurrerende alternativer. De tre ventet på bedre vær. Tidig på morgenen den 20. mai 1927 var det en pilot som syntes at været hadde klarnet nok. Klokken 7,45 startet Charles Lindbergh med sin «Spirit of St. Louis» på sin tur til Paris. (Chamberlin genomførte flyvningen med sin Bellanca, og Charles Levine landet i Eisleben i Tyskland, mens Bertaud hoppet av forsøket.)

Sammen med James DeWitt Hill bestemte de seg for å gjøre en lengre flyvning enn Lindbergh, med start i New York og målgang i Roma i Italia.

Med økonomisk støtte av avismannen William Randolph Hearst kunne de kjøpe en Fokker F.VII som de døpte «Old Glory». De flyttet startplassen til Orchard Beach i Maine hvor flyet ble klargjort av Bertaud og Hill. Som passasjer fulgte journalisten og Hearsts representant, Philip Payne fra avisen New York Daily Mirror.

Man startet ved lunchtid 6. september 1927. Like før midnatt ble flyet sett fra et fartøy øst for Cape Race i Newfoundland. Runt kl. 4 på morgenen hørte et fartøy et nødanrop fra flyet. Flyet var utstyrt med en vanntett radiosender som kontinuerlig sendte ut flyets kallesignal (WRH - William Randolph Hearst). Tanken med senderen var at man skulle kunne følge flyets ferd. Nå kom den til å bli brukt for å lokalisere hvor flyet hadde havarert. Da det første fartøyet kom fram til den antatte plassen for havariet fant man ingen spor etter flyet eller besetning og passasjeren. Ettersom det blåste opp til storm ble søket avbrutt.

Den 12. september sendte Hearst ut fartøyet SS «Kyle» for å lete etter spor og overlevende. Man lyktes å finne noen vrakdeler fra flyet, men ingen spor etter besetning eller Payne.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ American Aviation Historical Society. AAHS journal, Volume 27.