Løkurt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Løkurt
Løkurt
Vitenskapelig(e)
navn
:
Alliaria petiolata
(M.Bieb.) Cavara & Grande
Norsk(e) navn: løkurt
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: dekkfrøete planter
Klasse: tofrøbladete planter
Orden: korsblomstordenen
Familie: korsblomstfamilien
Slekt: løkurtslekta
Habitat: skogkanter, kratt, vegkanter
Utbredelse: Europa, Vest-Asia, Nord-Afrika; forvillet i Nord-Amerika

Løkurt er en plante i korsblomstfamilien med en løklignende lukt og smak. De har lange tynne stengler, med rosettstilte blader nederst, og hjerteformede, ofte tannete blad øverst. Den har små hvite blomster, og i likhet med alle arter i korsblomstfamilien, fire kronblad. Noen steder sprer den seg som et ugress.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Løkurt er en toårig urt som overvintrer og blomstrer i det andre året. Hele planten har en hvitløklignende duft når plantedelene knuses, noe som gjør navnet løkurt veldig beskrivende.[1] Stengelen vokser opprett inntil 90, noen ganger 130 cm i høyde. De kan være helt ugrenet, eller bare grenet øverst. Nederst er den ofte snau, men kan også få små hårlignende utvekster fra plantens hudvev kalt trikomer. Lengden på disse er omkring 1,5 mm lange.[1]

Ved grunnen har urten rosettstilte blad. Bladstilken kan være alt fra 3 til 16 cm lang, men normalt ikke lengre enn 10 cm.[1] Stengelbladenes omriss er nyre- eller hjerteformet omkring 1,5–5 cm i bredden, og kortere i lengden. Bladets grunn er hjerteformet, og kanten er avrundet eller tannet, snau eller hårete.[1] Høyere opp på stengelen endrer bladene seg noe, de får kortere bladstilker, og blir eggformet, hjerteformet eller trekantet i omriss. Disse bladene er ofte også hjerteformet ved grunnen, men kan også være rette, mens kanten er skarpt eller rundt tannet, med en skarpt tilspisset bladspiss.[1]

Blomsterstanden som blomstrer mellom april og juni, er en klase som vanligvis er uten høyblader, selv om de unntaksvis kan være tilstede. De enkelte blomstene har ovale begerblader mellom 2,5–3,5 cm lange og 7–15 mm brede. Kronbladene er hvite, bredest ytterst slik at de blir omvendt lanseformet, avsmalnende mot midten av blomsten hvor de har en kroklignende form.[1] Lengden er oftest mellom 4–8 mm og bredden mellom 2–3 mm. Pollentrådene i blomstene er omkring 2 til 3,5 mm lange, noen ganger litt lengre og ytterst sitter små ovale pollenknapper på omkring 1 mm. Griffelen er omkring 2 mm.[1]

Frukten er linjeformet, mellom 3 og 8 cm lang og omkring 2 mm tykk. Den kan være nær sylidrisk, firkantet eller avspisset oval i tversnittet. Frøene blir brune, eller svarte, smalt ovale, inntil 4,5 mm lange og mellom 1 og 2 mm i bredden, med langsgående riller. Planten setter frukt omkring en måned etter blomstring.[1]

Den er diploid, med 36, eller 42 kromosompar i cellens genmateriale.[1]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Utbredelse og bruk[rediger | rediger kilde]

Løkurt er vanlig i Sør- og Mellom-Europa og vokser også noen steder i Nord-Afrika og Vest-Asia. I Norge er den ikke særlig vanlig, men den finnes spredt til Dyrøy i Troms. Den vokser i skogkanter, kratt, vegkanter og brakkmark, og foretrekker kalkholdig eller basisk jord.

Planten ble innført til Nord-Amerika som en krydderurt i 1860-årene og er nå blitt en plagsom invaderende art. I Europa blir bestanden av løkurt holdt i sjakk av soppsykdommer og insekter, men disse artene mangler i Nord-Amerika. Løkurt er dermed i stand til å utkonkurrere innfødte arter i korsblomstfamilien.

I Norge er det gjort arkeologiske funn av mat som dateringer har plassert mer enn 6 000 år tilbake i tiden. Funnene inneholder løkurt og arkeologene mener det er de eldste eksemplene på bruk av krydder i Europa.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Alliaria petiolata (M.Bieb.) Cavara & Grande ‘Flora of China @ eFloras (2008). publisert på nett. opprinnelig hentet august 2016’ Missouri Botanical Garden, St. Louis, MO & Harvard University Herbaria, Cambridge, MA.
  2. ^ Jørgensen, Marte Holten: løkurt i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. november 2021

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]