Det palmyrenske riket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Palmyrene Empire.png

Det palmyrenske riket (260273) var en utbryterstat fra Romerriket under krisen på 200-tallet. Det besto på sitt meste av de romerske provinsene Syria, Palestina, deler av Anatolia og Egypt.

Det palmyrenske riket ble styrt av dronning Zenobia på vegne av sin lille sønn Vaballathus. Hovedstaden i det kortvarige riket var byen Palmyra, som ligger ca 215 km nordøst for Damaskus i dagens Syria.

Krisen på 200-tallet[rediger | rediger kilde]

Dronning Zenobias siste utsyn over Palmyra, maleri av Herbert Gustave Schmalz.

Til tross for en rekke politisk og sosiale kriser hadde det romerske riket stått fjellstøtt siden dets begynnelse under Augustus, men kort tid etter at keiser Alexander Severus ble myrdet i 235, ble romerske legioner beseiret i en militær kampanje mot Sasanide-dynastiets Persia, og Romerriket falt fra hverandre. General etter general kjeklet om kontrollen over riket, rikets grenser ble neglisjert og utsatt for stadige angrep fra barbarer, og større angrep fra Persia i øst.

Til sist kom angrepene innenfra da riket brøt opp i tre adskilte og konkurrerende stater i 258. De romerske provinsene Gallia, Britannia og Hispania brøt ut og dannet det galliske riket.

Ettersom Roma ikke var i stand til å beskytte de østlige provinsene mot Persia, besluttet den daværende guvernøren Septimius Odaenathus å benytte de legioner som han hadde tilgjengelig, blant dem den berømte Legio XII Fulminata, til å forsvare sin provins fram for å blande seg inn i stridighetene for Roma.

Etableringen av Palmyra[rediger | rediger kilde]

Aurelian, framstilt som Sol, beseirer det palmyrenske riket, og feirerORIENS AVG, Augustus stigende sol.
Mynt av Zenobia med tittelen Augusta.

Septimius Odaenathus ble myrdet og hans lille sønn Vaballathus ble gjort til konge, rex consul imperator dux Romanorum, det vil si til «kong, konsul, keiser, romernes leder» og corrector totius orientis, det vil si «medregent for hele Østen») for det nye palmyrenske riket.

Den virkelige makten bak tronen var hans mor Zenobia. Med de romerske legionene tilgjengelig og støttet av den stadige striden om makten av Roma, erobret Zenobia de romerske provinsene Egypt, Syria, Palestina, Libanon og deler av Anatolia. Hun tok også tittelen Augustus for seg selv og sin sønn. Hun hevdet at hun nedstammet fra den berømte Kleopatra og at Egypt var hennes forfedres hjem. Det påståtte slektskapet med Kleopatra var sannsynligvis propaganda.

Det palmyrenske riket i gult.

Gjenerobring av Aurelian[rediger | rediger kilde]

I 270 ble Aurelian romersk keiser. Etter å ha beseiret alamannerne, en germansk folkegruppe som truet med å invadere Italia, vendte han oppmerksomheten mot de tapte østlige provinsene.

Anatolia ble tatt tilbake med letthet. Hver eneste by, unntatt Byzantium og Tyana, overga seg uten motstand. Erobringen av Tyana har etterlatt seg en legende: Aurelian hadde til da ødelagt hver eneste by som gjorde motstand mot seg, men han sparte Tyana etter å ha hatt en visjon i en drøm om den store filosofen Apollonios fra Tyana, som han respekterte stort. Apollonios kom til ham og sa: «Aurelian, om du vil herske, avstå fra å spre blodet til de uskyldige. Aurelian, om du vil erobre, vær barmhjertig.» Uansett årsak sparte Aurelian denne byen. Det betalte seg, og mange andre byer underkastet seg til ham da de så at keiseren ikke ville kreve hevn.

Aurelian beseiret dronning Zenobia i slaget ved Immae i nærheten av Antiokia i 272 og på nytt og avgjørende i slaget ved Emesa (Homs i Syria) samme år. Innenfor seks måneder sto hans hær utenfor portene av Palmyra som etter lang beleiring overga seg. Zenobia forsøkte å flykte østover til Persia, men ble tatt til fange og ført til Roma hvor hun døde ikke lenge etter. Det var også slutten på det palmyrenske riket.

Etter et kortvarig sammenstøt med perserne og på nytt igjen i Egypt mot usurpatoren Firmus, måtte Aurelian vende tilbake til Syria i 273 da Palmyra gjorde opprør på nytt. Denne gangen lot Aurelian sine soldater herje byen og Palmyra kom seg aldri igjen fra dette. Aurelian fikk epitetene Parthicus Maximus og Restitutor Orientis («Gjenoppretteren av Østen»).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Tyranni Triginta», en av bøkene i Historia Augusta (skrevet på 300-tallet) inneholder en upålitelig fortelling om Zenobias liv.
  • Winsbury, Rex (2010): Zenobia of Palmyra: History, Myth and the Neo-Classical Imagination. Duckworth, ISBN 978-0-7156-3853-8
  • Long, Jacqueline: «Vaballathus and Zenobia», nettstedet De Imperatoribus Romanis.