Armert krysser

En armert krysser er en noe mindre utgave av krysseren, utviklet i den siste halvdelen av 1800-tallet, og som ikke er så godt beskyttet med panser som bare hadde et panserdekk i forhold til noe større panserkrysseren. Hovedforsvaret for den armerte krysseren lå i et antall rom kalt kullbriketter, normalt brukt for lagring av kull. Ideen var at disse rommene, plassert ytterst mot panserhuden, skulle fungere som ekstra beskyttelse mot prosjektiler; effekten av disse rommene viste seg å være god, som bevist under flere sjøslag.

Den armerte krysseren er ansett som forgjengeren for den lette krysseren og deretter den tunge krysseren i det tjuende århundret.

Den armerte krysseren[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen besto de første krysserne av to uensartede definisjoner: kryssere med mastrigg, som oftest nedstammet fra de eldre skipstypene slupp, korvett og fregatt, som hadde blitt seilførende farkoster med dampdrift i tillegg, og kryssere uten masterigg: havgående farkoster uten seil som deretter la grunnlaget for det nye begrepet «krysser», ettersom hovedoppgaven ofte var selvstendige enkeltoppdrag (fra engelsk: cruise). De ulike marineflåtene, i særdeleshet den britiske Royal Navy, gikk over fra seil til kull i tråd med utviklingen innenfor den verdensomspennende dampskipstrafikken som sakte etablerte et stort antall kullstasjoner for bunkring av verdifullt kull. Allerede i 1890-årene hadde man tre forskjellige klasser kryssere; de største panserkrysserne, de mellomstore armerte krysserne og de mindre ubeskyttede krysserne som normalt var beregnet på oppdrag i kolonier fremfor i stående flåtestyrker.

Den typiske armerte krysseren, som hadde blitt en vanlig skipstype fra ca. 1880, hadde et deplasement på mellom 2500 og 7000 tonn og var bevæpnet med opptil et dusin kanoner på mellom 100 og 152 mm i kaliber oppstilt i mindre pansertårn eller affutasje med dreieskive montert på dekket og et panserskjold. Krysseren var i stand til å komme opp i hastigheter på 18 til 23 knop ved århundreskiftet.

Elswick Cruisers[rediger | rediger kilde]

Den første armerte krysseren var den banebrytende chilenske krysseren «Esmeralda» på 3000 tonn, designet av skipskonstruktør George Rendel og deretter produsert av et skipsverft på Elswick i Storbritannia i årene mellom 1881 og 1883. Ved sjøsettingen ble konstruksjonen kjent som utgangspunktet for de såkalte Elswick Cruisers. «Esmeralda»s konstruksjon var basert på korvetter av Comus-klassen konstruerte av skipskonstruktøren Nathaniel Barnaby for Royal Navy, bygd i stål i årene 1876 til 1879. Denne klassen hadde fått et indre panserdekk for beskyttelse av maskineri og annet vitale systemer, . «Esmeralda» som den første av de oppsiktsvekkende Elswick Cruisers, og representerte flere nyheter innenfor beskyttelsestiltak mot fiendtlige ild i tillegg til panserdekket som for første gang var lagt i hele skipets lengde istedenfor delvis som i de nevnte korvettene av Comus-klassen. Skroget ble delt inn i en rekke vanntette skott, og langs skipssidene ble et lag med kork satt inn. Tanken var at korktreet skulle svelle opp dersom skipsskroget ble penetrert, og dermed stoppe lekkasjer.

Suksessen med «Esmeralda» førte til at skipsbyggeriet Armstrong på verdensbasis solgte et antall Elswick Cruisers til flere land, deriblant Italia, Japan, Kina, Argentina, Østerrike-Ungarn og USA i løpet av årene 1880-1890. Den britiske marineflåten foretrukket deres egne versjoner av den armerte krysseren, med større deplasement og tyngre bestykning betegnet som «first class protected cruisers» konstruert av skipskonstruktør William White på mellom 7700 og 11 000 tonn, og lettere bevæpnede «second class cruisers» eller «third class cruisers» på mellom 1600 og 5500 tonn.

De norske armerte kryssere[rediger | rediger kilde]

Den norske marineflåten, som siden 1877 hadde basert sin forsvarsdoktrine på et passivt kystforsvar med kanonbåter delt i tre ulike klasser, hadde etter hvert et stort behov for havgående fartøyer. De større, havgående fartøyene manglet helt i det norske sjøforsvaret gjennom store deler av 1800-tallet. Interessen for mindre kystnære farkoster med panserdekk hadde derfor vært stor i de norske offiserkretser. De siste kanonbåter som var levert fra Horten i 1890-årene hadde panserdekk og var dermed teknisk sett armerte kryssere, tross et meget lite deplasement på bare ca. 1500 tonn ved full last. «Viking», levert i 1891, og «Frithjof», levert i 1895, var nesten like i størrelse, utseende og pansring. I Norge ble disse skipene klassifisert som 1. klasse kanonbåt.

Men disse kanonbåtene, som egentlig var en mellomting mellom en krysser og en kanonbåt med forholdsvis 64 og 68 meter i lengde, ble ikke noen stor suksess. Artilleriet var svakt og farten ble for liten i sammenligning med panserskipene som ble bygd bare noen år senere. Panserskipene kunne ikke ha noen nytte av «Viking» og «Frithjof» for oppklaringsoppdrag når disse hadde for svakt maskineri i forhold til deplasementet. Panserskipene var minst to knop raskere, og ved press på driftsmaskineriet var de i stand til å nå en hastighet på minst 20 knop. De norske «kryssere» maktet ikke mer enn 15 knop.

De franske armerte kryssere[rediger | rediger kilde]

Den franske marinen hadde fram til 1882 stort sett kryssere med masterigg, uten pansring. I 1870-årene hadde en gruppe marineteoretikere dannet en skole kalt «le jeune école», hvor de formet en teori om at mindre og raske kryssere kunne gjennomføre nålestikkangrep mot krigsskip og utfordre britenes verdensherredømme ved å lamslå handelsnettverket i krigstid. I året 1882 startet byggingen av den første franske armerte krysseren, «Sfax» på 4500 tonn med panserdekk. Franskmennene satset deretter meget på de havgående kryssere, for angrep på handelsskip på åpen sjø, og på torpedobåter med selvdrevne torpedoer som kunne senke selv de sterkeste krigsskipene, disse båtene ble kalt «torpilleurs».

Det var først i 1891 at den første armerte krysseren uten masterigg ble levert, uten at ombygging var nødvendig lenge etter de andre marineflåtene hadde gått over til kun kullfyring fremfor seilføring. «Davout» som den første masteløse krysseren hadde det samme karakteristiske utseendet som normen på de franske krigsskipene i sin samtid, spesielt vedderstevnen og høyt fribord samt innsvingende skipssider kalt «tumblehome».

I tiden fram mot den første verdenskrigen, hadde den armerte krysseren forstørret seg med en lengde på 133 til 137 meter og et deplasement på 6000 til 8000 tonn, samt et litt spesielt utseende som gjorde dem meget lett gjenkjennelige. «Jurien de la Gravière» som hadde blitt levert i 1903, var den største, med fire skorsteiner delt i to og to med tumblehome-skrog og minst seks «sponsoner»; dette var kanoner i pansrede tårn som stakk ut fra skipssiden, med en kanon i hvert. I tillegg hadde «Jurien de la Gravière» to kanoner med panserskjold foran, akter og i bredsiden.

Armerte kryssere i British Royal Navy[rediger | rediger kilde]

Den britiske marinen, som hadde blitt klar over de franske marineteoretikernes ideer om en krysserkrigføring mot handelsskipene for å lamslå den økonomiske virksomheten som Storbritannia hadde gjort seg avhengige av, skulle deretter satse meget sterkt på krysseren. Krysserene ble oppdelt i tre ulike klasser etter Royal Navys egne design. Oppdrag i koloniene, beskyttelse av handelsskip, rekognosering og aktiv bekjempelse av fiendtlige farkoster på åpent hav i enkelt-oppdrag var deretter overlatt til den armerte krysseren.

Tung bestykning og sterk beskyttelse var ikke prioritert så meget som sjøegenskaper for langvarige oppdrag til sjøs, ettersom den britiske marinen måtte ha skipene lengre ute til sjøs enn det som var ansett for å være normalt. Skipskonstruktøren White la grunnlaget for first class protected cruisers med HMS «Blake» i 1892. Med 9100 tonn og en lengde på ca. 120 m var hun den første av 21 armerte kryssere på mellom 7700 og 14 000 tonn. De største var Powerful-klassen på to skip som kostet dobbelt så mye som en «vanlig» britisk armert krysser. Disse hadde en lengde på 163 meter og var 3000 tonn tyngre enn Diadem-klassen på 8 skip som var sjøsatt i årene mellom 1898 og 1903. To pansertårn var plassert for og akter med én 9,2-inch kanon hver. Den britiske marinen utviklet deretter meget store panserkryssere basert på Powerful- og Diadem-klassen fra 1898 til 1909 ved å sette på ekstra vannlinjepanser.

Et sentralt krav for den armerte krysseren under slike omstendigheter var høy hastighet: opptil 20 knop ved innføring av nyere og sterkere dampdriftsmaskineri. Kjeler med vannrør hadde blitt tatt i bruk av de fleste krigsskip på slutten av 1800-tallet, men det var mulig å heve temperaturen på dampen til mer enn vannets kokepunkt for bedre utnyttelse av spillvarmen. Ekstra sterk oppvarming ved bruk av forskjellige metoder førte til meget stor belastning på kjelene og slitasjeproblemer. «Barham» og «Bellona» levert til Royal Navy i 1890, hadde fått maskineri med normal ytelse på 3600 hestekrefter som kunne presses for høyere fart på opptil 60% av det normale. De britiske armerte krysserne som et resultat hadde fått store problemer med nedbrutte og slitte maskiner.

Kravet om sterkere dampdriftsmaskiner med større prestasjoner førte til bedre kvalitet på nyere maskiner for krigsskipene, som deretter tålte betydelige mer enn tidligere, men allikevel klarte ikke den armerte krysseren å komme opp i høyere hastighet enn 22-23 knop. Dette ble først overgått i årene mot 1910 med innføringen av dampturbinen som drivkraft. En ny generasjon krigsskip med bedre pansring i mindre tykkelse hadde kommet med HMS «Bristol» som den første av den nye skipstypen lette kryssere i 1910. Begrepet armerte kryssere hadde deretter blitt en definisjon på eldre kryssere med compound- og trippelekspansjonsmaskin.

De russiske armerte kryssere[rediger | rediger kilde]

Den russiske marineflåten hadde i 1860-årene vært tvunget til å ha et sterkt kystforsvar for beskyttelse av deres flåtebaser og infrastruktur på østersjøkysten, som under Krimkrigen 1854-1856 var sterkt truet av de britisk-franske marinestyrkene. Russland anså Storbritannia som en naturlig rival de kunne komme i krig med ved et senere tidspunkt, og deretter hadde vært meget opptatt med å gjenreise marineflåten bak beskyttelsen av kystforsvaret i flere tiår.

Den første armerte krysseren var «Vitiaz» levert fra et russisk skipsverft i 1886 som bare hadde et lite panserdekk lagt over maskineriet fremfor langs hele lengden på skipet. Tilsammen ble om lag 17 armerte kryssere bygget og levert til den russiske marinen, deriblant den berømte «Aurora», fra Pallada-klassen på tre skip som avfyrte det første skuddet under den russiske oktoberrevolusjonen, november 1917.

«Aurora», som fremdeles er bevart i våre dager, var et typisk eksempel på en armert krysser på rundt 6700 tonn med en lengde på 127 m og bestykning på 8 stk 6-tommers kanoner samt 24 mindre 11-punds kanoner. Andre samtidige armerte kryssere som hadde blitt levert i årene 1900 til 1907, deles i to klasser – den største med mellom 6000 og 6800 tonn og den minste med mellom 3000 og 3200 tonn. «Askold» i 1901 på ca. 6000 tonn, hadde et noe spesielt utseende med fem høye og tynne skorsteiner, men ble ansett som den raskeste armerte krysseren, med en hastighet på 23,8 knop.

De amerikanske armerte kryssere[rediger | rediger kilde]

USA hadde lenge etter den amerikanske borgerkrigen satset lite på den amerikanske marinen, som fram til 1883 hadde sett meget få leveranser av nyere krigsskip av eldre teknologi. «The New Navy» fra året 1883 fram mot århundreskiftet var et massivt flåteprogram med et stort antall nye slagskip, monitorer og kryssere, mesteparten var konstruert og sjøsatt i løpet av femten år mellom 1890 og 1905.

Amerikanerne ønsket seg i begynnelsen en havgående flåtestyrke for patruljeoppdrag og beskyttelse av egne handelsskip som deretter skulle være i stand til å ta opp kamp med fiendtlige sjøstyrker. Et meget stort antall kryssere av ulike typer var tatt i bruk før slagskipene kom til, blant annet armerte kryssere som ble innført med «Newark». To Elswick cruisers ble bygget av amerikanske skipsverft på basis av designen fra Elswick i 1887-1890. Den ene av disse, «Baltimore» på 5000 tonn, var ansett som den beste krysseren i begynnelsen av 1890-årene.

Om lagt 21-22 armerte kryssere med fullstendig panserdekk ble levert i årene mellom 1890 og 1904, hvorav den største var Columbia-klassen på to skip på 8000 tonn, med en lengde på 126 meter, dobbelt så stort som de minste armerte kryssere som Montgomery-klassen på bare 2200 tonn og et lite effektiv panserdekk. Én armert krysser er fremdeles bevart i våre dager, USS «Olympia» som var flaggskipet for den amerikanske flotiljen som vant Sjøslaget på Manila-bukten på Filippinene den 1. mai 1898. «Olympia» er det eneste krigsskipet fra den spansk-amerikanske krigen i året 1898 som har blitt omgjort til et museumskip.

Dampturbinens entré[rediger | rediger kilde]

Dampturbinen i begynnelsen var beregnet på høy hastighet, og det tok tid å utvikle girsystemer tilpasset den nye oppfinnelsen. De første militære fartøyene som ble levert med dampturbiner som drivkraft var jagere og mindre torpedofartøyer som ikke trengte kompliserte girsystemer for deres oppdrag som hurtiggående farkoster. Først senere hadde man ikke bare klart å utvikle girsystemer for bruk i all slags hastighet, men også utviklet girsystemer for benyttelse i mye større skip. Trippel-ekspansjonsmaskinen ble i årene mellom 1905 og 1910 stort sett erstattet av turbiner.

Utviklingen av HMS «Bristol» som den første lette krysseren var levert til den britiske marineflåten i 1910, hadde røtter blant de mindre «scout cruisers» som skulle fungerte som kommandoskip for flotiljer av torpedojagere i 1904-1908, de fire siste levert i 1909 til 1911 hadde fått dampturbiner istedenfor trippel-ekspansjonsmaskineri. Den amerikanske marinen hadde også besluttet å ha flere såkalte scout cruisers, med Chester-klassen på tre skip levert i 1908. USS «Birmingham» som kom i operativ tjeneste den 29. mai 1908 var den første krysseren med dampturbin i USA.

Den armerte krysseren med eldre fremdriftsmaskineri og eldre pansring med større tykkelse hadde derfor blitt avløst av den lette krysseren med dampturbinen og bedre pansring basert på større styrke tross mindre tykkelse.

De overlevende armerte kryssere[rediger | rediger kilde]

Noen få armerte kryssere hadde overlevd og deretter blitt bevart som museumskip i flere land:

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Conway`s All the World`s Fighting Ships 1860-1905 1979 ISBN 0-85177-133-5
Norsk forsvarshistorie bind 2 1814-1905: Profesjon, Union, Nasjon Roald Berg, 2001 ISBN 82-514-0619-6