Konfliktteori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Konfliktteori er perspektiver innen human- og samfunnsvitenskapene som vektlegger sosial, politisk og materiell ulikhet mellom sosiale grupper, som kritikk av det utvidede sosio-politiske systemet. Konfliktteori retter oppmerksomhet mot maktforskjellene i samfunnet, som eksempelvis manifestert gjennom klassekonflikt, og stiller seg typisk som kontrast og kontranarrativ til historisk dominante ideologier og vitenskapsparadigmer (eks. rasjonalisme, positivisme og funksjonalisme).[1] I så måte er konfliktteori en form for makroanalyse av samfunnet.

Klassisk sosiologi[rediger | rediger kilde]

Av de klassiske grunnleggerne av samfunnsvitenskapene, blir det konfliktteoretiske perspektivet vanligvis forbundet med Karl Marx (1818–1883). Med utgangspunkt i dialektisk og historisk materialisme, hevdet Marx at kapitalismen, i likhet med tidligere sosioøkonomiske systemer, avføder indre motsigelser som leder til dens egen ødeleggelse.

Marx søkte radikal samfunnsending, og oppfordret proletariatet til å «kaste sine lenker» og fri seg fra herskerklassen. Samtidig forsto han at de fleste som lever i et kapitalistisk samfunn ikke selv ser hvordan systemet former alle de sosiale prosessene i samfunnet. Slik mange oppfatter privateiendommen (eller retten til å gi denne eiendommen videre i arv) som «naturlig», slik oppfatter også medlemmene av det kapitalistiske samfunnet de rike som å ha tjent sin rikdom gjennom hardt arbeid og skolering, mens de fattige oppfattes som late og evneløse. Marx forkastet slike tenkemåter og kalte det falsk bevissthet. Med det siktet han til det å forklare sosiale problemer som den enkeltes utilstrekkelighet heller enn som en feil ved samfunnet. Marx ønsket å erstatte denne typen tenkning med det Friedrich Engels kalte klassebevissthet, det vil si arbeidernes erkjennelse av dem selv som egen klasse i enhetlig opposisjon til kapitalistene og til syvende og sist selve kapitalismen.

SitatThe history of all hitherto existing society is the history of class struggles. Freeman and slave, patrician and plebeian, lord and serf, guild-master and journeyman, in a word, oppressor and oppressed, stood in constant opposition to one another, carried on an uninterrupted, now hidden, now open fight, a fight that each time ended, either in a revolutionary re-constitution of society at large, or in the common ruin of the contending classes.Sitat
Karl Marx & Friedrich Engels The Communist Manifesto 1848
SitatIn the social productions of their existence, men inevitably enter into definite relations, which are independent of their will, namely relations of production appropriate to a given stage in the development of their material forces of production. The totality of these relations of production constitutes the economic structure of society, the real foundation, on which arises a legal and political superstructure and to which correspond definite forms of social consciousness. The mode of production of material life conditions the general process of social, political and intellectual life. It is not the consciousness of men that determines their existence, but their social existence that determines their consciousness. At a certain stage of development, the material productive forces of society come into conflict with the existing relations of production or – this merely expresses the same thing in legal terms – with the property relations within the framework of which they have operated hitherto. From forms of development of the productive forces, these relations turn into their fetters. Then an era of social revolution begins. The changes in the economic foundation lead sooner or later to the transformation of the whole immense superstructure.

In studying such transformations it is always necessary to distinguish between the material transformation of the economic conditions of production, which can be determined with the precision of natural science, and the legal, political, religious, artistic or philosophic – in short, ideological forms in which men become conscious of this conflict and fight it out. Just as one does not judge an individual by what he thinks about himself, so one cannot judge such a period of transformation by its consciousness, but, on the contrary, this consciousness must be explained from the contradictions of material life, from the conflict existing between the social forces of production and the relations of production. No social order is ever destroyed before all the productive forces for which it is sufficient have been developed, and new superior relations of production never replace older ones before the material conditions for their existence have matured within the framework of the old society.

Mankind thus inevitably sets itself only such tasks as it is able to solve, since closer examination will always show that the problem itself arises only when the material conditions for its solution are already present or at least in the course of formation. In broad outline, the Asiatic, ancient, [A] feudal and modern bourgeois modes of production may be designated as epochs marking progress in the economic development of society. The bourgeois mode of production is the last antagonistic form of the social process of production – antagonistic not in the sense of individual antagonism but of an antagonism that emanates from the individuals' social conditions of existence – but the productive forces developing within bourgeois society create also the material conditions for a solution of this antagonism. The prehistory of human society accordingly closes with this social formation.
Sitat
Karl Marx A Contribution to the Critique of Political Economy 1859

To tidlige konfliktteoretikere var den polsk-østerrikske sosiologen og politiske teoretikeren Ludwig Gumplowicz (1838–1909) og den amerikanske sosiologen og laeontologen Lester F. Ward (1841–1913). Selv om Ward og Gumplowicz utviklet sine teorier uavhengig av hverande hadde de mye felles, og begge nærmet seg konflikt fra et antropologisk og evolusjonært perspektiv, i motsetning til Marx' betoning av økonomiske strukturer.

I Gumplowicz' verk Grundriss der Soziologie fra 1884 beskrives hvordan sivilisasjonen har blitt formet av konflikten mellom kulturer og etniske grupper. Gumplowicz' teori var at de store komplekse menneskesamfunnene har blitt utviklet gjennom krig og erobring. Vinneren av en krig ville ta taperne som slaver - etterhvert utfoldes et komplekst kastesystem.[4]

SitatWhat happened in India, Babylon, Egypt, Greece and Rome may sometime happen in modern Europe. European civilization may perish, over flooded by barbaric tribes. But if any one believes that we are safe from such catastrophes he is perhaps yielding to an all too optimistic delusion. There are no barbaric tribes in our neighbourhood to be sure — but let no one be deceived, their instincts lie latent in the populace of European states.Sitat
Gumplowicz (1884)

Wards prosjekt kan ses som et direkteangrep og forsøk systematisk tilbakevisning av handelselitens laissez faire-filosofi, slik den ble formulert og popularisert av Herbert Spencer. Wards Dynamic Sociology fra 1883 var en utvida tese om hvordan redusere konflikt og konkurranse i samfunnet, og dermed optimalisere det menneskelige framskrittet. På det grunnleggende nivået forsto Ward menneskenaturen som dypt konfliktfull og i spenn mellom altruisme og selvforherligelse, mellom emosjoner og intellekt, og mellom mann og kvinne. Disse konfliktene ble gjenspeilet i samfunnet, mente Ward, som videre antok at dette utgjorde en «evigvarende og heftig kamp» mellom de forskjellige «sosiale kreftene» som formet sivilisasjonen.[6] Ward mente likefullt det var mulig å bygge på og reformere de eksisterende samfunnsstrukturene gjennom sosiologisk analyse, og forstås derfor mer optimistisk enn både Marx og Gumplowicz.

Max Webers (1864–1920) tilnærming til konflikt står i motsetning til Marx. Mens Marx fokuserte på hvordan individuell atferd betinges av sosial struktur, fokuserte Weber på viktigheten av «sosial handling», det vil si individenes evne til å påvirke sine sosiale forbindelser.[7]

Moderne tilnærminger[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske sosiologen Charles Wright Mills har blitt kalt grunnleggeren av moderne konfliktteori.[8] Etter Mills syn oppstår sosiale strukturer gjennom konflikt mellom mennesker med forskjellige interesser og ressurser. Individer og resurser som i sin tur påvirkes av disse strukturene, og gjennom den «skjeve fordelingen av makt og ressurser i samfunnet». Makteliten i det amerikanske samfunnet (dvs. det militær-industrielle komplekset), hadde «oppstått som en fusjon mellom næringslivseliten, Pentagon og den utøvende statsmakten». Mills hevdet at interessene til denne eliten sto i motsetning til interessene til folket. Han antok at politikken til makteliten ville resultere i «økende konflikteskalering, produksjon av masseødeleggelsesvåpen, og muligens utslettelsen av menneskerasen».

Gene Sharp (født 21. januar 1928) er Professor Emeritus i statsvitenskap ved University of Massachusetts i Dartmouth.[9] Han er kjent for sine teorier om ikke-voldelige motstand, og har påvirket en rekke protestbevegelser rundt om i verden. Det sentrale temaet hos Sharp er at makt ikke er monolittisk, dvs. at det ikke stammer fra noen iboende kvalitet hos dem som sitter på makten. For Sharp er den politiske makten, makten til enhver stat – uavhengig av den partikulære strukturelle organiseringen – i siste instans fundert i statens subjekter. Hans oppfatning er at enhver maktstruktur avhenger av subjektenes lydighet overfor herskerne. Hvis ikke subjektene adlyder, så har heller ikke lederne noe makt, ifølge Sharp.[10] Sharps teorier har influert protestbevegelser flere steder i verden, eksempelvis bevegelsen mot Hosni Mubarak i Egypt, den arabiske våren, og de såkalte fargerevolusjonene i Øst-Europa.[11]

En nyere formulering av konfliktteori finnes i den kanadiske sosiologen Alan Sears' bok A Good Book, in Theory: A Guide to Theoretical Thinking fra 2008:[12]

  • Samfunn er definert av en ulikhet som produserer konflikt, og ikke orden og konsensus. Denne konflikten basert på ulikhet kan bare overvinnes gjennom en grunnleggende endring av de eksisterende relasjonene i samfunnet, og produserer nye sosiale relasjoner.
  • De vanskeligstilte har strukturelle interesser som strider mot status quo, interesser som ved antakelse vil føre til sosial endring. Dermed ses de som agenter for endring heller enn objekter å synes synd på.
  • Menneskelig potensial (eksempelvis evne til kreativitet) blir hemmet under utnyttende og undertrykkende forhold, hvilket er nødvendig i ethvert samfunn med skjev arbeidsdeling. Disse og andre kvaliteter trenger ikke nødvendigvis å begrenses som følge av kravene knyttet til såkalt «siviliseringsprosess» eller «funksjonell nødvendighet»: kreativitet er faktisk en motor for økonomisk utvikling og endring.
  • Teoriens rolle ligger i å realisere menneskelig potensiale og samfunnsendring, heller enn opprettholdelse av maktstrukturen. Teoriens motsatte siktemål ville være objektiviteten og løsrivelsen som assosieres med positivisme, hvor teori er et nøytralt forklaringsverktøy.
  • Konsensus er en eufemisme for ideologi. Oppriktig enighet oppnås ikke, tvert imot er det de mektigere i samfunnet som er i stand til å påtvinge sine oppfatninger på andre og få dem til å godta deres diskurser. Konsensus bevarer ikke sosial orden, men sosial stratifisering, et verktøy for den nåværende sosiale orden.
  • Staten tjener særinteressene til de mektigste, mens den hevder å representere interesser til alle. Representasjon av vanskeligstilte grupper i de statlige prosessene kan kultivere en opplevelse av fullverdig deltakelse, men dette er en illusjon/ideologi.
  • Ulikhet på globalt nivå er karakterisert gjennom målrettet underutvikling av tredjeverdensland, både under kolonisering og etter nasjonal frigjøring. Det globale systemet (dvs. utviklingbyråer som eksempelvis verdensbanken og det internasjonale pengefondet) tjener de mektigste landene og multinasjonale selskapene, snarere enn land i utvikling, gjennom økonomiske, politiske og militære handlinger.

Selv om Sears forbinder den konfliktteoretiske tilnærmingen med marxismen, hevder han at den også er grunnlaget for mye «feministisk, post-modernistisk, anti-rasistisk og skeiv teori».[13]

Typer[rediger | rediger kilde]

Konfliktteori er oftest forbundet med marxismen, men kan som reaksjon på funksjonalistiske og positivistiske metoder også assosieres med en rekke andre perspektiver:

  • Kritisk teori
  • Feministisk teori: En tilnærming som anerkjenner kvinners politiske, sosiale og økonomiske likestilling med menn
  • Postmoderne teori: En tilnærming som er kritisk til modernisme, med en mistillit til "grand theories" og ideologier.[14]
  • Poststrukturell teori
  • Postkolonial teori
  • Queer teori: En økende mengde forskning som utfordrer den heterofile skjevhet i Vestlige samfunn.
  • Rasekonflikt-tilnærming: Et synspunkt som fokuserer på ulikhet og konflikt mellom mennesker av ulike raser og etniske kategorier.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Østerberg, Dag (2012). Sosiologiens nøkkelbegreper. Cappelen Damm. ISBN 9788202378530. 
  2. ^ Marx and Engels, The Communist Manifesto, introduction by Martin Malia (New York: Penguin group, 1998), pg. 35 ISBN 0-451-52710-0
  3. ^ Marx A Contribution to the Critique of Political Economy, http://www.marxists.org/archive/marx/works/1859/critique-pol-economy/preface.htm
  4. ^ Fifty Key Sociologists: the Formative Theorists, John Scott Irving, 2007, pg 59
  5. ^ "Outlines of Sociology", pg 196
  6. ^ "German Realpolitik and American Sociology: an Inquiry Into the Sources and Political Significance of the Sociology of Conflict", James Alfred Aho, 1975, ch. 6 'Lester F. Ward's Sociology of Conflict'
  7. ^ Livesay, C. Social Inequality: Theories: Weber.
  8. ^ Knapp, P. (1994).
  9. ^ «Gene Sharp: Author of the nonviolent revolution rulebook». 21. februar 2011. 
  10. ^ Weber, Thomas.
  11. ^ «Shy U.S. Intellectual Created Playbook Used in a Revolution». 16. februar 2011. 
  12. ^ Sears, Alan. (2008) A Good Book, In Theory: A Guide to Theoretical Thinking.
  13. ^ Sears, pg. 36.
  14. ^ Macionis, J., and Gerber, L. (2010).