Borneohund
| Borneohund | |||
|---|---|---|---|
| ibanhund, borneodingo | |||
 | |||
| Hundetype | pariahund, spisshund | ||
| Opprinnelse | Borneo | ||
| Egenskaper | jakthund, vakthund | ||
| Livsløp | 8-12 | ||
| Størrelse | mellomstor (10-16 kg) | ||
| Passer for | spesielt interesserte | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Ugruppert (FCI #) | ||
| AKC | Ugruppert | ||
| CKC | Ugruppert | ||
| KC | Ugruppert | ||
| UKC | Pariahs | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Borneohund eller ibanhund er urhund (Canis dingo), men renheten er fortsatt uavklart. Typen er kjent som jakthund for en rekke stammer (hodejegere og andre) som lever på Borneo.
Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]
Det er nærmest umulig å si noe sikkert om opprinnelsen til denne hunden. Det er kjent at folk i Sørøstasia for omkring 5 000 år siden tok seg ut til en rekke av øyene i Stillehavet utenfor Asia. De kan ha bragt med seg slike hunder, som senere ble bragt til Oseania. Opphavet er sannsynligvis asiatisk dingo, som den svenske forskeren Peter Savolainen avdekket også er opphavet til australsk dingo. I så fall kan man regne med at typen har utviklet seg fra domestiserte hunder og som kan ha eksistert på Borneo mer enn 3 000 år.
Borneohunden viser en rekke likhetstrekk med ny-guinea syngehund, som finnes i fjellskogene på Papua Ny-Guinea. Spesielt den brede skallen gir assosiasjoner. Som syngehunden er også borneohunden mindre enn sine slektninger i Australia, men allikevel typisk for urhunder.
Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]
Borneohunden er helst gyllen rødbrun/rustrød (andre farger finnes, også nærmest sort eller hvit) og kan ha mørkere innslag i hårtuppene på bakparten og halen, hvit på undersiden av halsen og foran på brystet, nederst på beina (sokker) og ytterst på haletippen. Skallen er bred (har fellestrekk med Thai ridgeback) og snutepartiet kan ha sort maske, men masken kan variere noe i omfang. Pelsen som sådan er tett og middels kort. Også ørene er mindre enn hos dingoen og er bredere ansatt.
Borneohunden har ofte forstørrede rovdyrtenner, men dette varierer (kanskje på grunn av hybridisering). Den har en utrolig myk og bevegleig anatomi, og kan i likhet med norsk lundehund spre ut skulderbladene i nesten 90 graders vinkel, samt bøye hodet rett bakover, til snutespissen når ryggen. Den lever i nær tilknytning til mennesker og har trolig et kosthold som består av mye karbohydrater (matrester), men den nøyaktige dietten er uklar og trolig svært varierende. I størrelse blir den ca. 35-46 cm i skulderhøyde og veier omkring 10-16 kg.
Bruksområde[rediger | rediger kilde]
Borneohunden er en ypperlig brukshund for stammefolkene på Borneo, som bruker den som jakthund og vakthund. Den er meget utholdende og har et sanseapparat som langt overgår vanlige tamhunders, men den egner seg dårlig som familiehund for vanlige mennesker. Borneohunden er kjent for å være en god treklatrer, uten at dette har blitt dokumentert i særlig grad. Av type er dette en hund som jakter aktivt med både syn, lukt og hørsel.
Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]
Borneohunder er svært livlige og meget aktive. Den kan være leken og er meget lojal mot de den kjenner og liker, men ofte svært skeptiske, nærmest aggressiv mot fremmede. Om den skal bli en familiehund trenger den tidlig og massiv sosialisering alt i 4-8 ukers alder, og siden mye mosjon og psykiske utfordringer for å trives. De knytter seg sterkt til flokken og passer kun for mennesker som har erfaring med svært primitive hunder og rovdyr.
Annet[rediger | rediger kilde]
Borneohunden har få eller ingen arvelige sykdommer i sitt naturlige habitat på Borneo.
