Karl Vike Stormark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karl Vike Stormark
Født28. okt. 1908Rediger på Wikidata
Fedje kommune
Død7. apr. 1966Rediger på Wikidata (57 år)
Tonsåsen
BeskjeftigelseForretningsdrivende Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Karl Vike Stormark (født 28. oktober 1908Fedje, død 7. april 1966Tonsåsen i Oppland) var en norsk offiser og konfeksjonsfabrikant.

Stormark bodde i oppveksten i Talvik og Bjugn før familien bosatte seg i Isfjorden i Romsdal rundt 1920. Etter middelskole tok han underoffiserskole i 1929 og ble utnevnt til vernepliktig fenrik i 1936. Han tjenestegjorde ved IR11 på Setnesmoen ved Åndalsnes.

Da krigen brøt ut 9. april 1940 deltok vpl fenrik Stormark på vognmesterkurs ved Gardermoen. Han og andre ble om kvelden beordret til å melde seg for bataljonssjef, major Eystein Torkildsen for å ta imot rekrutter, utskrevet av lensmannen på Eidsvoll. Kl 0400 om morgenen 10. april var et kompani med tre tropper satt opp og marsjerte mot Eidsvoll. På formiddagen fikk kompaniet beskjed om at en motorisert tysk avdeling(også kalt Spillers kolonne) passerte Minnesund på vei sydover.[trenger referanse] Det ble gitt beskjed om at tyskerne skulle stoppes og Stormarks tropp tok stilling ved gården «Karlstua» i Eidsvoll. Da tyskerne kom til syne ga Stormark ordre om å åpne ild på ca 100 meters hold. Dette skjedde, ifølge kompanisjef Ø.Simonsen, uten forvarsel og nærmere ordre. Etter en kort trefning på 3-4 minutter beordret Simonsen ildopphør og responderte på den måten til at tyskerne hadde viftet med et hvitt flagg. Han ble tatt til fange og Stormarks tropp måtte deretter overgi seg og ble fratatt våpnene. Under trefningen ble to tyskere skadet, hvor alvorlig vites ikke, og en fanget norsk offiser (Samuel Isaksen fra Alta) ble drept. Stormarks tropp hadde en mindre skade.

Stormarks tropp reorganiserte seg etter dette og deltok i videre kamphandlinger som en del av Torkildsens bataljon. I det omfattende slaget ved Lundehøgda ved Mjøsa 21.-22. april under ledelse av kaptein Sigvardt Pran og senere løytnant Sven Holmsen(skutt 22. april) foregikk kamphandlingene mann mot mann i dyp snø. Tyskerne, med overlegne styrker og våpen, brøt etter hver gjennom de norsk linjer, og det ble retrett i vill uorden. Det er anslått at 17 soldater mistet livet i tillegg til 35 sivile som resultat av tyskernes hardhendte framferd, bl.a. gjennom regelrette henrettelser.

Stormark flyktet som en av de siste fra Lundehøgda og sluttet seg til bataljonen på Fåberg. Han gikk skipatrulje over fjellet, først til Ringebu, hvor tyskerne da var ankommet, deretter til Otta. Retretten skjedde videre gjennom Gudsbrandsdalen og Romsdalen, og Stormark ble demobilisert ved våpenstillstanden 3. mai 1940.[1]

I mars 1941 flyktet Stormark først med fiskebåten «Reidar» fra Ålesund. Den var i dårlig forfatning og motoren havarerte etter noen timer. "Reidar" drev nordover i tett snøfall og ble til slutt slengt inn på et skjær hvor samtlige ombord kom seg våte og kalde, men uskadde over til Langholmen utenfor Vigra. Etter ti timer ble de opppdaget og reddet av folk på Vigra. Vigringene stilte opp med fiskebåten «Njål» som tok Stormark, halvparten av de forliste samt folk fra Vigra over Nordsjøen til Shetland.[2] Han sluttet seg deretter til Norske Brigade i Skottland. Han var i Kompani 4 i den norske feltbataljonen fram til mars 1942, derav åtte måneder som nestkommanderende ved Kompani Cameron Highlanders.[trenger referanse]

I mars 1942 overtok han som nestkommanderende ved Rekruttkompaniet(Hæren) i Camp Norway, Lunenburg i Nova Scotia i Canada. Han fungerte som leirsjef i februar/mars 1943 under dens gradvise avvikling.[trenger referanse]

I 1943-44 var han stasjonert ved St. Andrews i Skottland. Han ble i 1944 utnevnt til kaptein og nestkommanderende ved den første norske motoriserte oppklaringstyrke (RECCE), forlagt i Bellerby Camp i Yorkshire.[3]

Eskadronen, med Stormark som nestkommanderende, ble forlagt til østlandsområdet ved hjemkomst til Norge i mai 1945. Den utgjorde hovedeskorte for kongen ved hans hjemkomst 7. juni 1945.[trenger referanse]

Stormark forlot Forsvaret sommeren 1945 og startet opp Konfeksjonsfabrikken Storm i Isfjorden.[trenger referanse]

Han forlot Storm i 1957 og etablerte K. Stormark Konfeksjonsfabrikk, først i Snertingdal i 1957, senere på Dokka der fabrikken eksisterer den dag i dag.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Kilder[rediger | rediger kilde]

Rapport i Riksarkivet, skrevet av vpl. fenrik Stormark, 11. april 1941

Rapport i Riksarkivet, skrevet av kaptein Ø.Simonsen, 1941(?)

Rapport i Riksarkivet, av kaptein Sigvardt Pran,

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ulstein, Ragnar. Englandsfarten.  Alarm I Ålesund. Bind 1, s. 9-18, Nova forlag 2011
  • Hansen, Svein: Bataljonene Matheson (I/IR4) og Torkildsen (Den lette bataljon). Personer og hendinger i april 1940, Oslo: Nova, 2011
  • Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet. 1977.
  • Alf R. Jacobsen: Kongens nei, s. 128-130, Vega Forlag 2012
  • Kavaleriet i Norge 1200-1994. Åke F. Jensen, Elanders Forlag 1994.
  • Forlis på Langholmen 25.mars 1941. Vigra Sogelag, mars 2018, Karl K. Blindheim/Karl Johan Olsvik.
  • Søvik, Edmund: Konfeksjonens vogge og Norges kleskammer, 1996 Rauma kommune.
  • Rauma historielags årbok for 2023, s.171-183. Karl Vike Stormark - Offiser og Gründer i Isfjorden
  1. ^ Svein Hansen: Bataljonene Matheson (I/IR4) og Torkildsen (Den lette bataljon). Personer og hendinger i april 1940, Oslo: Nova, 2013.
  2. ^ Ragnar Ulstein: Englandsfarten 1. Alarm i Ålesund, Oslo: Samlaget, 1979, s. 298–299.
  3. ^ Kavaleriet i Norge 1200-1994. Åke F. Jensen, Elanders Forlag 1994.