Karl Friedrich Zörgiebel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl Friedrich Zörgiebel
Bundesarchiv B 145 Bild-F046120-0014, Koblenz, "Rittersturz-Konferenz", Zörgiebel, Kopf.jpg
Født30. september 1878[1]
Mainz
Død14. mars 1961[1] (82 år)
Mainz
Beskjeftigelse Politiker, bøkker
Parti Sozialdemokratische Partei Deutschlands
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Fra Blutmai i 1929 i Berlin.
Karl Friedrich Zörgiebel i 1948 ved Rittersturzkonferansen. Til høyre: Hinrich Wilhelm Kopf

Karl Friedrich Zörgiebel (født 30. september 1878 i Mainz, død 14. mars 1961 i Mainz) var en tysk sosialdemokratisk politiker. Zörgiebel var politipresident i Köln, Berlin og Dortmund.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zörgiebel var sønn av en fabrikkarbeider. Han tok folkeskolen i hjembyen Mainz og begynte deretter i lære som bøttemaker. Fra juli 1897 til april 1900 avtjente han sin verneplikt, blant annet på krigsskipet «Kaiserin Augusta». Deretter var han igjen i arbeid som bøttemaker.[2]

Tidlig politisk virke[rediger | rediger kilde]

Zörgiebel ble i 1900 fagforeningsmedlem og året etter medlem av Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). I 1905 ble han formann for SPD-valgkretskommisjonen for Mainz-Oppenheim, i 1907 ble han forretningsfører for bøkkerforbundet i Mainz.

Han flyttet i 1908 til Köln, der han ble Gauleiter i bøkkerforbundet. I oktober 1910 ble han så SPD-distriktspartisekretær for øvre Rheinprovinz, først i Koblenz og fra 1912 atter i Köln. Under første verdenskrig tjenestegjorde ham i den tyske marine fra 1914 til 1917.[2]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Under novemberrevolusjonen på tampen av og etter verdenskrigen var han medlem av arbeider- og soldatrådet i Köln og nestformann i arbeider- og soldatrådet i den øvre Rhinprovinsen. Fram til 1919 var han også medlem av sentralrådet for den tyske sosialistiske republikk. Deretter tilhørte han til 1921 den grunnlovsgivende prøyssiske Landsforsamling, hvor han var fraksjonsleder. I juni 1920 ble han innvalgt i Riksdagen fra valgkretsen Koblenz-Trier; der satt han frem til mai 1924.[2]

Politipresident[rediger | rediger kilde]

I september 1922 ble han valgt først til kommissarisk, og så til egentlig politipresident i Köln.

Han var politipresident i Köln til september 1926, da han med virkning fra 1. oktober ble utnevnt til politipresident i Berlin.[2]

I Berlin gikk han inn for et mer moderne trafikksystem.[trenger referanse] I hans tid ble det for eksempel innført trafikklys.[trenger referanse]

I hans tid som politipresident ble det mer utpreget at de tradisjonelle maidemonstrasjonene kom til sammenstøt mellom medlemmer av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) og av Kommunistische Partei Deutschlands (KPD). Det ble fryktet at de kunne bli ille i 1929,[trenger referanse] og den 21. mars 1929 ble det derfor gitt et demonstrasjonsforbud for Preussen. Dette var det politiet som skulle håndheve.

I Berlin fulgte titusener KPDs opprop til 1. mai-demonstrasjoner. Det kom til uroligheter som i ettertid er blitt betegnet som «Blutmai», blodige mai. Etter anvisning fra Zörgiebel og den prøyssiske innenriksminister Albert Grzesinski gikk politiet rigorøst frem mot demonstrantene, og drepte i løpet av få dager 32 demonstranter og ikke-deltagende som bodde i områdene det ble aksjonert i. Den 3. mai 1929 ble det ilagt forbud mot KPDs militante, uniformerte kamporganisasjon, Roter Frontkämpferbund (RFB). Forbudet ble kort etter utvidet til hele Det tyske rike. Fra 3. til 6. mai 1929 ila Zörgiebel også et «trafikk- og belysningsforbud» i to av Berlins bydeler, Wedding og Neukölln. Disse tiltakene ble vurdert som uforholdsmessige, og ble kritisert fra både politisk og politimessig hold.[trenger referanse]

Fra kommunistenes side ble Zörgiebel betegnet som «arbeidermorder».[3]

I november 1930 ble Zörgiebel pensjonert.[2]

Etter at Dortmunds politipresident Lübbring døde høsten 1931, ble Zörgiebel kalt til å etterfølge ham. Han tiltrådte 6. desember. Han var blant de ganske få sosialdemokratiske embedsmenn som ikke var blitt avsatt etter det såkalte Preußenschlag.[trenger referanse] Dette turde i stor grad skyldes Zörgiebels gode kontakter til konservative politikere.[trenger referanse]

Også i perioden i Dortmund havnet han i den politiske skuddlinjen. Nasjonalsosialistene la ham den såkalte Schwanenwall-affæren til last.[trenger referanse] Dortmunds politi hadde trengt seg inn i NSDAPs partikontorer. Kommunistene kritiserte ham for kampene i nydelen Nordmarkt, da to personer ble skutt.

Under nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelse i 1933 ble Zörgiebel avskjediget.[2] Han flyttet til Köln, der han ble arrestert i september 1933 og sendt til Konzentrationslager Brauweiler[4] og holdt i arrest i fire måneder. Deretter måtte han forlate byen.

Han flyttet da til Mainz. Der ble han overvåket av Geheime Staatspolizei (Gestapo), og i 1937 ble han fratatt sitt pass.[2]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter annen verdenskrig tok han del i gjenoppbyggingen av politiet. Han ble i 1945 SPD-formann i Mainz, og var fra 1947 til 1949 Landespolizeipräsident i Rheinland-Pfalz. den 16. juli 1949 ble han pensjonist.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 24. apr. 2014
  2. ^ a b c d e f g Dieter Knippschild (1998). Zörgiebel, Karl. Essen: Klartext. s. 154f. 
  3. ^ «Herr Zörgiebel, der sich durch nichts für sein jetziges Amt qualifiziert hat, zählt zu jenen aus dem Geiste der Ochsentour empfangenen Würdenträgern, die sich für ganz verteufelte Realpolitiker halten, wenn sie das, was sie gestern anbeteten, heute mit den Stiefelspitzen traitieren. … Schuldig ist nicht der einzelne erregte und überanstrengte Polizeiwachtmeister, sondern der Herr Polizeipräsident, der in eine friedliche Stadt die Apparatur des Bürgerkriegs getragen hat. Mehr als zwanzig Menschen mußten sterben, mehr als hundert ihre heilen Knochen einbüßen, nur damit eine Staatsautorität gerettet werden konnte, die durch nichts gefährdet war als durch die Unfähigkeit ihres Inhabers.» Carl von Ossietzky i Weltbühne av 7. mai 1929, s. 690–694
  4. ^ Josef Wißkirchen: Brauweiler bei Köln: Frühes Konzentrationslager in der Provinzial-Arbeitsanstalt 1933-34, i: Jan Erik Schulte (utg.): Konzentrationslager im Rheinland und in Westfalen 1933–1945, Zentrale Steuerung und regionale Initiative. Schöningh, Paderborn 2005, S. 65ff.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]