Kanaaneisk mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Leirtavle med tekst fra Baal-syklusen. Louvre.

Kanaaneisk mytologi var en gruppe av semittiske religioner som ble praktisert av kanaanittiske befolkningsgrupper oldtidens Midtøsten og Levanten fra minst tidlig bronsealder. Kanaanittisk religion var polyteistisk (troen på flere guder), men i en del tilfeller monoteisme.

En rekke guder utvikles seg i disse kulturene, blant dem var den høyeste guden, himmelguden El, hvis navn betyr ganske enkelt «gud». Hans hustru var Asjera. En annen viktig gud var Baal, hvis navn betyr «herre», «eier» eller «ektemann». Gudinnen Anat framstilles vanligvis som hans gemalinne. Underverdenens hersker var Mot.

Mye av informasjonen om kanaanittenes guder er avledet fra Ras Shamra-tekstene, som har blitt funnet i ruinene av oldtidens Ugarit.[1] Kanaanittisk mytologi og religion er også av betydning av forståelsen av Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente).[2]

Trosforestillinger[rediger | rediger kilde]

Mytefortelling[rediger | rediger kilde]

Baal-syklusen ble Baal utfordret av og beseiret av Yam ved å benytte to magiske våpen («Driver» og «Jager») som ble framstilt for ham av Kothar-wa-Khasis («Dyktig og klok»). Etterpå overtalte Baal, med hjelp av gudinnene Asjera og Anat, El til å la ham få et palass. El samtykte og palasset ble bygget av Kothar-wa-Khasis. Da byggverket var ferdig ga Baal et tordenbrøl fra palasset og utfordret Mot, dødsrikets gud. Mot kom seg inn i palasset og svelget Baal, og sendte ham således til dødsriket. Uten Baal var det ingen som kunne gi regn til markene og en forferdelig tørke oppsto i Baals fravær. De andre guddommene, særlig El og Anat, er veldig urolige over at Baal har havnet i underverden. Anat reiser ned til underverden, angrep Mot med en kniv, hakket ham opp i småbiter, og strødde delene av ham vidt og langt avsted. Med Mot beseiret, kunne Baal komme tilbake og fornye jorden og markene med regn.[3][4]

Liv og død og gjenfødsel[rediger | rediger kilde]

Kileskrift (Louvre): «Deretter dro Anat til El, ved elvenes kilde, i midten av sengen til to hav. Hun bøyde seg ved Els føtter, hun bukket og viste ham respekt. Hun talte og sa: 'den meget mektige Baal er død'.»

Kanaanittene hadde en forestilling om at hva som fulgte den fysiske død, forlot npš (vanligvis oversatt som «sjel») legemet og reiste til landet til Mot («Død»). De døde ble gravlagt med gravgods og med mat og drikke for å sikre at de døde ikke skapte vanskeligheter for de levende. Slektningene æret sine døde og tidvis ba om hjelp (se forfedrekult).[5]

Baals bror og motstander Mot var den som hersket i de dødes rike hvor alle levende til sist ville komme. En myte forteller at Mot slo ihjel sin bror og Baal måtte tilbringe en tid i underverden, men for deretter å bli gjenfødt om våren. Den hebraiske Bibelen minnes denne kanaanittiske myten og benytter den i Jesajaboken[6][7] Selv om alle døde havnet i Mots rike, oppfattet ikke kanaanittene denne underverden som et «liv etter døden». Med noen få unntak tenkte ikke kanaanittene mye på et mulig liv etter døden, og de fleste delene av Den hebraiske Bibelen er taus om saken om livet etter døden, og ved de få tilfeller hvor spørsmålet kommer til overflaten, synes det å være en formening om at døden er en form for tilintetgjørelse.[7]

Kosmologi[rediger | rediger kilde]

Statuett av Baal (1300--1100-tallet f.Kr., funnet ved Ras Shamra (Ugarit).

Ingen av skrifttavlene som ble befunnet i 1929 i den kanaanittiske byen Ugarit (ødelagt en gang på 1200-tallet f.Kr.) har avdekket en kosmologi. De kosmologiske forestillingene er isteden forsøkvis rekonstruert, tidvis med spekulative tolkninger, fra en langt senere tekst av Herennios fra Byblos (også kalt for Filon) på 100-tallet e.Kr., og som da var sterkt preget av gresk og romersk innflytelse i regionen. Herennios hevdet å ha mottatt sin kunnskap fra ellers ukjent fønikisk forfatter ved navn Sanchuniathon (Σαλχουνιάθων) for fønikiske Sakkun-yathon og som skal ha levd en gang mellom 700 og 500 f.Kr.[8]

I henhold til Herennios var skaperen av den kanaanittiske gudeverden, kjent i Ugarit som 'ilhm (= Elohim) eller «Els barn», kjent som Elion. Han var far til gudene. I greske kilder var han gift med Beruth (Beirut = byen). Dette ekteskapet mellom en guddom og en by synes å ha bibelske paralleller til forbindelsene mellom Melqart og Tyr; Kemosj og Moab;[9] Tanit og Baal Hammon i Kartago; Jahve og Jerusalem.

Fra denne foreningen av El Elyon og hans gemalinne ble Uranos og Ge født, som er greske navn for «Himmelen» og «Jorda».

I kanaanittisk mytologi var det to tvillingfjell kalt Targhizizi og Tharumagi som holdt himmelhvelvingen oppe. Den amerikanske arkeologen og filologen William F. Albright hevder at El Shaddai (hebraisk: אל שדי), et av Guds navn, som jevnlig nevnes i Den hebraiske Bibelen, er en avledning av en semittisk gren som opptrer i akkadiske šadû, «fjell» og shaddā`û eller shaddû`a, fjellbeboer», var også et navnene på Amurru, et amorittisk kongerike på 1300-1200-tallet f.Kr. i nordvestlige Libanon og sørlige Syria,[10] men også som navnet på en amortittisk guddom.[11] Albright forslår at El Shaddai kan oversettes som «guden av fjellet».[12] Herennios hevdet også at Atlas var en av Elohim, noe som passer inn i fortellingen om El Shaddai som «gud av fjell(ene)».

En utfordrende teori er fremmet av amerikanske Harriet Lutzky, forsker av kvinnestudier i religionsperspektiv, som har forstått El Shaddai som en attributt til en semittisk gudinne, og knyttet epitetet med det hebraiske ordet šad, «bryst» som i «den ene av brystene» Det kan således forstå Shaddai som «guden med brystene», og kan bli identifisert med en fruktbarhetsgudinne som Asjera.[13][14] Ideen om to fjell kunne bli assosiert her med Jordens bryster, passer også overens med kanaanittisk mytologi, og ideen om tvillingfjell har andre paralleller, tilsvarende til Horeb- og Sinaifjellet i Den hebraiske Bibelen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jackson, Wayne: The Ras Shamra Discovery (PDF), Apologetics Press, Inc.
  2. ^ Hyatt, J. Philip (mai 1942): «The Ras Shamra Discoveries and the Interpretation of the Old Testament» i: Journal of Bible and Religion 10(2), s. 67-75
  3. ^ Wilkinson, Philip (2009): Myths & Legends: An Illustrated Guide to Their Origins and Meanings, DK Publishing, ISBN 0756663652
  4. ^ «The Gods and Goddesses of Canaan», Heilbrunn Timeline of Art History, The Met
  5. ^ Segal, Alan (2004): Life After Death: A History of the Afterlife in Western Religion, Doubleday Religion.
  6. ^ Nettbibelen: Jesajaboken 25:7-8
  7. ^ a b Noll, K.L. (2001): Canaan and Israel in Antiquity: An Introduction, A&C Black, s. 336
  8. ^ «Sanchuniathon», Perseus
  9. ^ Nettbibelen: Fjerde Mosebok 21:29
  10. ^ Benz, B. (2016): The Land Before the Kingdom of Israel: A History of the Southern Levant and the People who Populated It, Winona Lake, Indiana: Eisenbrauns. s. 141–179.
  11. ^ Cross, Frank Moore (2009): Canaanite Myth and Hebrew Epic: Essays in the History of the Religion of Israel, Harvard University Press, s. 57
  12. ^ Albright, W.F. (1953): «The Names Shaddai and Abraham» i: Journal of Biblical Literature 54, s. 173-204.
  13. ^ Lutzky, Harriet (1998): «Shadday as a Goddess Epithet» i: Vetus Testamentum 48, s. 15-36
  14. ^ Garr, W. Randall (2003): In His Own Image and Likeness: Humanity, Divinity, and Monotheism, BRILL, s. 76

Litteratur[rediger | rediger kilde]